Vi har tatt en titt på noen av  TV-seriene om amerikansk politikk som finnes der ute. Ikke alle er like gode.

WestWingThe West Wing (1999-2006)

Dette er fortellingen om administrasjonen til den demokratiske presidenten Josiah Edward «Jed» Bartlet. Vi befinner oss som regel i den delen av Det hvite hus som kalles «The West Wing», altså delen der presidenten og hans nærmeste stab jobber.

Dette er ikke bare en serie om det politiske spillet i Washington. Det er også en serie om alle brikkene i dette spillet, om menneskene bak USAs president. Og ikke minst: USAs president.

Manusforfatter og serieskaper Aaron Sorkin har gjort en god jobb med å skape mange interessante karakterer som fungerer meget godt sammen. Disse karakterene gir oss økt forståelse av de temaene og spørsmålene som «The West Wing» tar opp. De glemte krigsveteranene i USA, Midtøsten-konflikten, terrortrusselen og mange andre saker som belyses gjennom øynene til Josh, Donna, Toby, CJ og alle de andre man lærer å kjenne gjennom seriens syv sesonger. Det er imidlertid viktig å huske på at det som regel er demokratenes virkelighetsbilde som skinner igjennom.

«The West Wing» ble hyllet av både publikum og kritikere. Den mottok flere Emmy-priser, og er fremdeles regnet som en av tidenes beste dramaserier. Flere republikanere utrykte også at Jed Bartlett, var en solid president, på tross av å være demokrat.

Dom: Denne serien har alt. Det går fra lett komedie og spennende action, til alvorstynget drama. Regien er glimrende gjennom alle de syv sesongene, men det er først og fremst skuespillerne som bærer «The West Wing».

Alle kjenner en Josh, alle kjenner seg litt igjen i Donna som spør for oss: «Hvorfor?». Og først og fremst: Man beundrer president Bartlett. Martin Sheen går på en syltynn linje mellom det å være en morsom sjefsfigur til og være en streng øverstkommanderende. Dette klarer han omtrent perfekt, og karakteren skal være bygd rundt det beste fra de siste demokratiske presidentene, en slags drømmepresident.

Man trenger ikke være interessert i amerikansk politikk eller ha god peiling på hvordan Washington fungerer for å bli hektet på «The West Wing». Serien lærer deg alt du trenger å vite. Du er sikret en god serieopplevelse uansett.

IMDB-rating: 8,6 av 10


The State Within (2006)

Denne BBC-miniserien åpner med et brak. Et fly eksploderer over Washington og den britiske ambassadøren Sir Mark Bryden blir fanget midt i begivenhetene. Det kan se ut som et stort terrorangrep er på trappene, men det er faktisk noe enda mer omfattende som er i ferd med å skje. En massiv konspirasjon avdekkes bit for bit.

Når krisetiltakene etter eksplosjonen settes i verk sparker BBC-serien fritt rundt seg, og amerikansk etterretning får virkelig gjennomgå av de britiske produsentene. Serien viser hvordan britiske muslimer nærmest blir jaktet på og satt i karantene. Alle de negative konsekvensene av George W. Bush sine antiterror lover, som for eksempel «Patriot Act», skal belyses og blottlegges. Seriens helt, Sir Mark Bryden, jobber desperat for å få frem faktaene og hindre en potensiell krig. Hvordan det går får du selv se.

Jason Isaacs spiller hovedrollen i denne spenningsserien som gikk på BBC i 2006 og som senere gikk på NRK. La oss få det klart med en gang: Jason Isaacs kunne vært ambassadør til Washington.  Han både ser ut som og høres ut som en dreven diplomat. Jeg grep meg selv i å tenke at dette måtte være den britiske, og høfflige, versjonen av Jack Bauer med et ørlite hint av Sherlock Holmes.

På den andre siden av spillet finner vi USAs forsvarsminister Lynne Warner som en autoritær og streng politiker som tilsynelatende kun har én tanke i hodet: «Vi skal forsvare fedrelandet.» Uten å hinte for mye kan det virke som at denne «jernkvinnen» ikke har helt rent mel i posen. Enorme krefter er i spill og stadig flere brikker begynner å bevege seg i dette edderkoppnettet av et maktspill.

Dom: «The State Within» ser på mange måter ut som resultatet av en Dan Brown-thriller filmatisert av Marvel. Det er til tider fryktelig spennende, karakterene er interessante og til og med litt beundringsverdige. Det går i et rasende tempo, og stadig nye karakterer flettes inn for å få brikkene på plass.

«The State Within» er en popcorn-serie du ser fredag kveld. Om du ønsker å ta inn over deg litt amerikansk politikk ser du heller «The West Wing», eller «House of Cards». Vil du se rå action og spenning med Washington som maktbase ser man vel heller «24». Dette blir noe midt imellom. Men for all del: BBC gir som regel alltid kvalitet selv om det i dette tilfellet blir ren underholdning.

Ta det for hva det er, og du blir ikke skuffet.

IMDB-rating: 7,9 av 10 



Commander in Chief
(2005- 2006)

Historien begynner med at USAs visepresident, MacKenzie Allen, må avbryte sitt besøk i Paris når hun får nyheten om at presidenten har fått slag. Den døende president Bridges rekker å be Allen trekke seg som visepresident før han dør. Allen må dermed bestemme seg for om hun vil følge sin avdøde sjefs ønsker eller ta eden som USAs nye president. Ikke overaskende velger hun det siste, og dramaet er i gang.

Allen, som er partipolitisk uavhengig, må dermed stå imot det vanvittige presset fra to partigrupper med en administrasjon som ikke stoler på hverken henne eller hennes evner til å lede den frie verden.

Utgangspunktet for serien er brilliant. Bare ideen om å lage en TV-serie om «USAs første kvinnelige president» er godt nok til å sette i gang.  Når man også krydrer det med at denne kvinnen er uavhengig av de store partiene og i tillegg er totalt uforberedt, lukter det solide seertall lang vei.

Donald Sutherland spiller Speaker of the House, Nathan Templeton. Altså nestemann i rekken til presidentembetet bak visepresidenten. Snytt for toppjobben begynner han en slags sabotasjekrig mot den ferske president Allen, spilt av Geena Davies. Oppå alt dette må Allens familie lære seg å leve et liv i rampelyset, og tenåringsforviklingene står i kø.

Dom: Dessverre er det tydelig allerede fra første episode at det har gått litt for fort i svingene for serieskaperne. Karakterene fremstår som overfladiske, historien blir forutsigbar, og spennende tema ebber ut i sanden.

For de som ikke har sett «Commander in Chief» går de fleste episodene som følger: President Allen vil utrette noe, Speaker Templeton prøver å sabotere det, barna klager til moren, og presidenten vinner til slutt. Også staben og regjeringsmedlemmene oppfører seg som en gjeng forvokste tenåringer, og man skjønner virkelig ikke hvordan disse har kommet seg dit de er. Faktisk fremstår «Commander in Chief» til tider nesten som et forvokst «high school drama», med MacKenzie Allen som en godhjertet rektor.

Men for all del: serien har noen gode øyeblikk. For eksempel episoden der en amerikansk atomubåt går på grunn utenfor Nord Korea (!). Geena Davis er også glimrende i rollen som president, og produksjonen er proff.

Dagen en kvinne vinner presidentembetet kommer hun til å se ut som, og snakke som Geena Davis… Eller Hillary Clinton. Uansett hvem hun er håper jeg hun får en bedre stab med seg inn i Det hvite hus enn denne bølingen.

IMDB-rating: 6,4 av 10


John Adams (2008)

Dette er historien om USAs fødsel, om uavhengighetserklæringen, grunnloven, krigen for å oppnå frihet, og om en tidligere kolonis første steg som selvstendig stat. Alt fortalt av mannen som spilte en av nøkkelrollene, og som ble USAs andre president: John Adams.

Serien følger Adams som ung advokat, og han lærer tidlig at det å stå på lovens side ikke alltid er det mest populære. Etter hvert som Adams blir eldre blir han en mer og mer innflytelsesrik politiker, og han er med i komiteen som utformer «The Decleration of Independence».

HBO-miniserien viser imidlertid ikke bare Adams, men også de andre grunnlovsfedrene.

Benjamin Franklin spilles glimrende av Tom Wilkinson. Han fremstår som en meget kompleks og lynende intelligent statsmann med mye humor. Stephen Dellane portretterer en betenksom Thomas Jefferson, mens David Morse er den innesluttede George Washington. Og selvfølgelig: Paul Giamatti er den utålmodige, men forsiktige John Adams.

Det er ikke til å komme bort ifra at dette er en miniserie som står ovenfor en stor utfordring. Fortellingen er basert på tunge, historiske fakta, og vi skal innom mange viktige hendelser i tillegg til å bli kjent med mennesket John Adams. Dette går imidlertid overraskende bra, og det er en flott fortelling!

Dom: «John Adams» blir aldri kjedelig, og det er miniseriens største styrke. Den blir aldri intenst spennende heller, men det er nok heller ikke meningen. På mange måter kan man sammenligne den med et gigantisk teaterstykke på Broadway med hele USA som bakteppe. Det er familiedrama, det er humor, og det er krig og kjærlighet.

Regissør Tom Hooper, som vi senere har blitt kjent med gjennom filmene «The Kings Speech» og «Les Misèrables», bruker alle triksene i boka. Flagg som vaier i vinden, kanonsalver, spektakulære kulisser akkompagnert med storslått musikk. Men med en så solid rollebesetning i forgrunnen kan det kanskje bli vel pompøst. Men hver sin smak.

Seriens, etter min mening, to sterkeste karakterer er for det første Johns kone, Abigail Adams. Laura Linney spiller en veldig bestemt og solid dame som man øyeblikkelig forstår at virkelighetens John Adams ikke ville kommet langt med uten. Den andre er Thomas Jefferson. En mann viss klokskap kommer fra det å lytte fremfor å snakke for mye selv. Serien gjør alltid et lite hopp i intensitet når Jefferson entrer rommet.

Hovedpersonen i Paul Giamattis skikkelse er sånn så som så. Han er god, faktisk ganske god. Men han overdriver kanskje spillet litt, og i likhet med kona Abigail blir vi av og til litt lei av John Adams. Kan vi ikke heller få se litt mer av Thomas Jefferson?

IMDB-rating: 8,7 av 10


The Kennedys (2011)

De må altså prøve dette sånn ca. hvert tiende år. Lage en film eller TV-serie basert på livene til de legendariske brødrene John og Robert Kennedy. I denne versjonen begynner historien rett før andre verdenskrig i det brødrenes far og USAs ambassadør til Storbritannia, Patrick Kennedy, forsøker å megle frem en fred mellom Nazi-Tyskland og vestmaktene. Som de fleste skjønner, eller husker fra historietimene, gikk denne planen rett i vasken. Patrick Kennedy er vanæret, og må dermed reise hjem igjen til Massachusetts uten en sjanse til og oppnå noe mer på egenhånd innen politikken.

Han snur seg dermed mot eldstesønnen Patrick Jr., og i svært ung alder kreves det at han drar ut i krigen for å redde familiens ære. Det er en krig han aldri vender hjem fra.

Slik åpner altså miniserien «The Kennedys» første episode. Vi sitter allerede nå igjen med et mindre glamorøst bilde av Kennedyfamilien enn vi har blitt presentert for så mange ganger tidligere.

John F. Kennedy, den nest eldste sønnen, overtar brorens plass som familiens store håp. Mens den slu renkesmeden av en far lusker og konspirerer i bakgrunnen, går unge John fra å vinne en plass i Representantenes hus til å bli senator. Han møter den unge og storøyde Jackie, som han deretter gifter seg med. Det skal bli et mildt sagt problematisk ekteskap.

Med hjelp fra farens mange venner og den taktiske mesterhjernen og lillebror Robert Kennedy vinner de Det hvite hus. USA har valgt sin første katolske og yngste president noensinne. Deretter følger hendelsene i tur og orden fra Bay of Pigs-invasjonen, raseopptøyene og Cubakrisen. Det ender som det må gjøre: Med skuddene i Dallas.

Ja, denne TV-serien har alle elementene en ordentlig spennende dramaserie behøver. Historien om «Camelot Dynastiet» og Kennedyene burde holde i massevis. Om man gjør det ordentlig. Dessverre ble det mageplask da serien ble sluppet i 2011. The History Channel droppet serien fordi den ikke passet til deres format, og du skjønner sikkert hvorfor.

Dom: Dette hadde vært en meget severdig serie om det ikke vært slik at den har blitt fortalt veldig mye bedre før. «The Kennedys» er nærmest bygd opp som en såpeserie, og den er ikke vellykket.

Skuespillet er også så som så. Greg Kinnear gjør sitt beste for å fremstå som en tankefull og hensynsløs JFK. Men Kinnears grimaser, karakterens ryggproblemer til tross, gir mer inntrykk av at han er plaget med forstoppelse. Katie Holmes skinner litt sånn av og til som Jackie, men står i skyggen av at virkelighetens Jackie Kennedy var betraktelig mer intelligent og stilfull enn det Holmes portretterer i «The Kennedys». Barry Pepper er nok seriens sterkeste kort, og han kommer nærmest sin rollefigur Robert Kennedy. Pepper fikk også en fortjent Emmy-pris for rollen.

Noen vil kanskje anse «The Kennedys» som en veldig fascinerende serie om en fascinerende familie. Jeg syns heller du burde se «Kennedy» fra 1983, med Martin Sheen i hovedrollen. Denne har også sine feil, men den er bedre enn dette spetakkelet. Vi har også anmeldt filmene «Thirteen Days» og «JFK» som også omhandler Kennedy familien.

IMDB-rating: 7.5 av 10

1 kommentar