Det blir ikke mye bedre enn «House of Cards». Her leser du vår anmeldelse av hele den første sesongen.

Første sesong av Netflix-serien «House of Cards» ble sluppet 1. februar. Sesongen består av 13 episoder, og den tar oss med på innsiden av maktspillet i Washington, D.C.

Vi får se skyggesiden av USAs politiske hovedstad – og av amerikansk politikk generelt – og seriens versjon av D.C. er akkurat så korrupt som man kan få inntrykk av fra utsiden. Det blir underholdende. Meget underholdende.

For enhver pris

Frank Underwood (som spilles av Kevin Spacey) er demokratenes majoritets whip i Representantenes hus, men han sikter høyere. Underwood er fra South Carolina, sitter i utenrikskomiteen, og er overbevist om at han kommer til å bli utnevnt som utenriksminister av den nyvalgte presidenten. Slik går det imidlertid ikke. Underwood føler seg snytt, og må tenke nytt. Hvordan kan han skaffe seg bedre kort på hånden, for å oppnå det han vil?

Zoe Barnes (som spilles av Kate Mara) er en ung journalist som jobber med kjedelige lokalsaker for avisa The Washington Herald. I likhet med Underwood sikter hun høyere. Hun vil dekke Kongressen, hun vil blogge om amerikansk politikk, og hun vil opp og frem for enhver pris.

Det er dynamikken mellom disse to som driver historien. De er skruppelløse, og bruker hverandre for å oppnå sine egne mål.

Barnes får vite ting før alle andre, noe som fremmer hennes egen karriere, mens Underwood mater henne saker som fremmer hans egen posisjon i det intrikate maktspillet han har igangsatt.

Korthuset

I likhet med «Lincoln», så tar «House of Cards» oss med på innsiden av Representantenes hus. Underwood spiller hele veien ulike folk opp i mot hverandre, og han skjuler sine egne motiver bak sin innsats for å fremme andres ambisjoner.

Han utnytter disse ambisjonene og andres styrker og svakheter til å posisjonere seg selv gradvis, steg for steg, kort for kort.

Kammerspillet tar oss ikke bare med inn i diverse kontorer i Capitol, men også til Det ovale kontor, og til Underwoods eget kongressdistrikt hjemme i South Carolina, som han ikke kan overse.

Vi får se hvordan lobbyister og mediene hele tiden påvirker politikernes prioriteringer, og det er hele veien politikernes egne hensyn som veier tyngre enn velgernes, som vi ikke ser stort til.

Noe av det som skiller «House of Cards» fra andre serier er at Underwood innimellom snakker direkte til seeren.

Han forteller oss plutselig hva han egentlig tenker, og hva han planlegger å si eller gjøre. Effekten er at du føler seg som en flue på veggen.

Han kan være midt i en samtale, før han plutselig ser til siden, og på deg. «Dette er den mest avgjørende delen av samtalen,» kan han si. «Alt avhenger av hva som skjer i de neste to minuttene.»

Det fanger oppmerksomheten, og det fungerer meget bra. Det gjør også serien sett under ett, noe som forklarer hvorfor jeg allerede har sett alle 13 episodene.

Jeg gleder meg allerede til sesong 2, og det kommer du også til å gjøre, etter at du har sett sesong 1. Det er bare å glede seg.

IMDB-rating: 8.8 av 10.