På fredag har endelig «Lincoln» premiere her i Norge. Filmen er nominert til hele 12 Oscarpriser, og her leser du vår anmeldelse.

I fjor vår, da Mitt Romney hadde nådd et vendepunkt i nominasjonskampen og president Obamas menn fortsatt var usikre på hvordan de skulle takle motstanderen, møtte jeg Romney i en forstad utenfor Chicago. Han deltok på en fundraiser, og verten og eieren av huset introduserte Romney.

Verten fortalte oss om «Lincoln-soverommet» deres i første etasje. Det viste seg nemlig at den rike Romney-støttespilleren hadde én av de to sengene som ble laget på bestilling av president Abraham Lincolns kone, Mary Todd. Og hvordan hadde det seg? Utskjæringene på sengens hodegavl skal visstnok ha vært for ekstravagante til at hun følte den kunne stå i Det hvite hus.

148 år etter Lincolns død trekkes han fram som politisk forbilde og inspirasjonskilde for både demokrater og republikanere. Ansiktet hans er på sedler og mynter, han er viet sitt eget monument i Washington, D.C., og USAs 16. president anses som en av de beste gjennom tidende.

Spielbergs Lincoln

Det er Steven Spielberg som har regissert «Lincoln», og det er nok en gang John Williams som står for filmmusikken. Daniel Day-Lewis spiller Abraham Lincoln, og han gjør en strålende innsats. Han er Lincoln fra første scene, i det vi tas tilbake til den mørke, blodige amerikanske borgerkrigen.

Sønner og fedre fra sør kjemper mot fedre og sønner fra nord – side om side med slaver og tidligere slaver – men dette danner først og fremst et bakteppe til handlingen.

Kampen om USA og slaveriets fremtid er isteden lagt til maktens korridorer og kamre i Washington, D.C.

Filmens store styrke er skildringen av nettopp dette. Den politiske hestehandelen, skittkastingen, stemmetellingen og nerven kongressmennene i mellom, fungerer meget bra.

Det 13. grunnlovstillegget

Det er debatten rundt det 13. grunnlovstillegget – som ble vedtatt dagen i dag for 148 år siden – som tar oss til Kongressens nedre kammer, der den nylig gjenvalgte president Lincoln presser på for å få den senatsgodkjente teksten vedtatt også i Representantenes hus.

Hans egne republikanere sitter med flertallet, men er skeptiske. Lincoln er avhengig av støtte fra samtlige partifeller, samt mange demokrater, tilhørende et parti som motsetter seg den foreslåtte grunnlovsendringen.

Teksten som debatteres, er den følgende: «Neither slavery nor involuntary servitude … shall exist within the United States, or any place subject to their jurisdiction.» Det handler med andre ord om slaveriet skal avskaffes, eller ikke.

Advokaten, kongressmannen og presidenten

Filmen gir oss et bilde av en begavet og vittig, men samtidig kalkulerende politiker. Bak Lincolns fine ord og kjente formuleringer får vi se hvordan erfaringene hans fra sitt tidligere liv som advokat og kongressmann har forberedt ham på kampen om det 13. grunnlovstillegget. Dersom han må bestikke noen kongressmenn for å dem over på sin side, så er det det som må gjøres.

Vi får også se landsfaderen Lincoln, og filmen gir et godt innblikk i hvorfor USAs 16. president har den anseelsen han har i USA såpass lenge etter sin død. Er det noe jeg savner, så er det litt mer om oppveksten og årene før han ble president. Denne tiden belyses imidlertid stykkevis og godt med Lincolns egne, minneverdige anekdoter.

«Now he belongs to the ages,» sier legen i det han erklærer at Lincoln er borte for godt, i en alder av 56. Og denne filmen kommer til å bidra til at Lincoln lever enda lenger.

IMDB-rating: 7.9 av 10.

Flere anmeldelser av «Lincoln»:

• New York Times
• Washington Post
• The New Yorker
• Slate

Filmen er inspirert av Doris Kearns Goodwins Team of Rivals: The Poli­tical Genius of Abraham Lincoln (2006), som anbefales på det varmeste. Andre gode Lincoln-biografier: With Malice Toward None: A Life of Abraham Lincoln av Stephen B. Oates, Abraham Lincoln: The Prairie Years and The War Years av Carl Sand­burg, og Abraham Lincoln av Lord Charnwood.