USAs politiske verden er gjenstand for mye oppmerksomhet fra filmskaperne i Hollywood.  Her har jeg anmeldt og skrevet om ti filmer som alle er basert på virkelige personer og hendelser.


AllThePresidentsMen

All The President’s Men (1976)

Basert på den sanne historien om opprullingen av Watergate-skandalen. Filmen begynner med innbruddet i det demokratiske hovedkvarteret i Watergatekomplekset i Washington, D.C. Journalistene Bob Woodward (Robert Redford) og Carl Bernstein (Dustin Hoffman) dekker innbruddet for The Washington Post, og i løpet av etterforskningen finner de ut at innbruddet kan spores helt opp til president Richard Nixon.

Filmen er regnet som en av tidenes beste politiske thrillere. Den ble nominert til hele 8 Oscar, og innehar fremdeles en høy status blant filmkritikerne.

Min dom: Dette er en godt fortalt historie med glimrende skuespillere. I kategorien «filmer om Watergate-skandalen» er nok dette den beste og den kan absolutt anbefales. Redford og Hoffman har gjort solid forarbeid  før innspillingen og det merkes.

IMDB-rating: 8.0 av 10.


JFK

JFK (1991)

Oliver Stones uhyre kontroversielle film tar for seg advokaten Jim Garrisons (Kevin Costner) kamp for å avdekke sannheten om mordet på John F. Kennedy. Garrison samler en rekke bevis for å bevise at presidenten ble drept som en del av en større konspirasjon.

Filmen fikk enorm oppmerksomhet da den hadde premiere i USA. Mange mente teoriene var rent oppspinn mens andre fremdeles tror Kennedy ble drept av flere skyttere. I 2003 gjennomførte ABC News en meningsmåling som viste at hele 70 % av amerikanere trodde det var en større konspirasjon som lå bak drapet. Om Oliver Stones film har påvirket disse tallene vites ikke.

Scenen hvor Garrison angivelig motbeviser at Kennedy kan ha blitt drept av kun et skudd er fremdeles gjenstand for debatt (du ser den her).

Min dom: Dette er filmen du ser med noen venner før dere gir dere i kast med diskusjonen. Var det bare Lyndon Johnson som sto for drapet eller fikk han hjelp fra Richard Nixon (…)? Den er akkurat så spekulativ at du kjøper Garrisons versjon av hendelsene med en gang. Men så får du tenkt deg litt om og lest deg litt opp. Du ender sannsynligvis med å mene at den offisielle versjonen ikke henger på greip, men at Oliver Stones versjon heller ikke gjør det. Filmen blir for øvrig noe lang (nesten tre timer), og Costners imitasjon av en sørstatsaksent blir mildt sagt slitsom i lengden.´

IMDB-rating: 8.0 av 10.


ForrestGump

Forrest Gump (1994)

Dette er historien om den noe enkle Alabama-gutten Forrest Gump, som gang på gang klarer å havne i begivenhetenes sentrum. Forrest Gump er ikke en virkelig person, men filmen figurerer her på listen fordi de historiske begivenhetene Gump havner oppi virkelig hendte.

Eksempelvis kan man nevne Forrest sitt møte med Alabama-guvernør Wallace ved døren til The University of Alabama. Gump får også treffe presidentene John F. Kennedy og Lyndon B. Johnson, og han overlever både Vietnamkrigen og hippietiden. Han avslører i tillegg Watergate-tyvene og dikter antikrigslåten «Imagine» med John Lennon.

Min dom: Har du ikke sett denne filmen kan du likegodt avlyse det du skal i kveld med en gang. Den er rett og slett klassikker som tar deg gjennom USAs moderne historie, og som lar deg se det hele med nye øyne.

IMDB-rating: 8.7 av 10.


ThirteenDays

Thirteen Days (2000)

Dette er fortellingen om Kennedy-administrasjonens håndtering av Cubakrisen i 1962. Handlingen spenner seg fra U2 flyenes fotografering av missilrampene på Cuba til «den hemmelige fredsavtalen» tretten dager senere. President Kennedy spilles av Bruce Greenwood mens Steven Culp portretterer justisminister og lillebror Robert Kennedy. Kevin Costner spiller presidentens rådgiver Kenny O’Donnell.

Filmen gir en meget god fremstilling av Cubakrisen. Filmen fikk svært god mottagelse og spesielt Greenwoods Kennedy ble aplaudert av kritikerne. Enkelte i Kennedy-administrasjonen kritiserte den imidlertid noe. Blant disse var forsvarsminister Robert Macnamara, som påpekte at O’Donnell aldri spilte en så viktig rolle i Cubakrisen som det gis inntrykk av i «Thirteen Days».

Min dom: Dette er nok den beste fremstillingen av Kennedy brødrene på film eller tv. Kennedy er rolig, avventende og autoritær, men jeg skulle gjerne sett litt mer til kona Jackie og visepresidenten Lyndon (og kanskje litt mindre til Costner…).

IMDB-rating: 7.2 av 10.


CharlieWilsonsWar

Charlie Wilson’s War (2007)

Tom Hanks spiller kongressmannen Charlie Wilson fra Texas. I 1980 blir den frisinnede demokraten berørt av den Afghanske sivilbefolkningens lidelser under Sovjets okkupasjon. Han får hjelp av en eksentrisk CIA ansatt (spilt av Phillip Seymor Hoffman) til og legge en ny strategi for å vinne «Den skjulte krigen» mot Sovjetunionen.

I USA var mange skeptiske til at Reagan-administrasjonens innsats er tonet ned vis-a-vis arbeidet til demokraten Wilson. Enkelte følte også at scenene med våpenopplæring til Afghanske soldater kunne tolkes dithen at CIA trente Al Qaida-terrorister i Afghanistan.

Min dom: Styrken i denne filmen ligger i manuset til «West Wing» forfatter Aaron Sorkin, og hans  vittige humor. Av og til blir det kanskje litt for absurd og filmen når ikke helt opp. Skuespillerprestasjonene er det derimot ingenting å si på.

IMDB-rating: 7.1 av 10.


Recount

Recount (2008)

Dette er historien om kaoset rundt presidentvalget mellom Bush og Gore i 2000. Filmen finner (naturligvis) sted i Florida og følger hendelsene fra valgnatten til høyesteretts avgjørelse om å stanse omtellingen.

HBO-filmen ble blant annet kritisert for å være for «pro demokratisk» i sin fremstilling av det som skjedde, men det er det ikke alle enige i. Flere republikanere, deriblant Bush-støttespilleren James Baker (spilt av Tom Wilkinson), mente filmen ga et «Hollywoodisert», men ikke ukorrekt bilde av både ham og hendelsene.

Min dom: Nok en film som er ment å provosere seeren, og det klarer den. Skuespillet er veldig godt, men til tider blir det kanskje vel mye. Spesielt Kathrine Harris, som var ansvarlig for opptellingen i Florida, blir fremstilt som en naiv jentunge. Karakterene når heller ikke helt den intensiteten man forventer med et så spennende bakteppe.

IMDB-rating: 7.5 av 10.


Milk

Milk (2008)

Dette er den biografiske spillefilmen basert på livet til Harvey Milk, som var den første åpent homofile amerikaneren som ble valgt til et offentlig embete. Filmen følger ham fra tiden i New York til høyden av hans politiske karriere i San Fransisco.

Sean Penn mottok en Oscar for sin fremstilling av Harvey Milk, og filmen fikk veldig god mottagelse av kritikerne. Men den fikk også kritikk fra høyresiden. Det konservative magasinet The Weekly Standard mente filmen ga et rosenrødt og alt for lite kritisk bilde av politikeren Milk.

Min dom: Filmens største utfordring er å demonstrere hvorfor nettopp Harvey Milk klarte å inspirere så mange, og forandre så mye. Regissør Gus Van Sant gjør noen grep hvor han demonstrerer Milks politiske intellekt og gode taleevner slik at seeren får forståelse for bevegelsen Milk satte i gang. Sean Penn overdriver aldri i sitt skuespill, og sett sammen med Van Sants stødige regi skaper dette et bilde av en sammensatt og begavet politiker.

IMDB-rating: 7.7 av 10.


FrostNixon

Frost/Nixon (2008)

Dette er filmen om David Frost sitt berømte intervju med tidligere president Richard Nixon. Det var her Nixon delvis innrømmet skyld i Watersgateskandalen første gang. Vi følger David Frost og hans team mens de forbereder seg til intervjuet. Den siste halvdelen av filmen omhandler den intense samtalen mellom Frost og Nixon, som fanget millioner av TV-seere da det ble sendt i 1977.

Michael Sheen spiller rollen som David Frost, mens Frank Langella portretterer Richard Nixon. Filmen tok seg visse kunstneriske friheter, blant annet en nattlig telefonsamtale mellom Frost og Nixon som ble lagt til for å gi karakterene og forholdene dem i mellom mer dybde.

Min dom: Denne historien har gått fra tv skjermene, til teaterscenen og nå til filmen. Utgangspunktet er ikke det beste. Vi snakker om en langfilm om en enkelt samtale uten videre dramatikk, action eller betydningsfulle avbrudd. Men den løser dette meget bra. Et av filmens viktigste øyeblikk er når det blir sagt at «Nixon svarer så godt at de ville stemt på ham». Og Langellas Nixon gjør nettopp det! Det blir imidlertid aldri så intenst og spennende som en kanskje skulle håpe, men dette er absolutt en film som er verdt å få med seg.

IMDB-rating: 7.8 av 10.


GameChange

Game Change (2011)

Hva skjedde egentlig bak kulissene i presidentvalget i 2008? John McCain, spilt av Ed Harris, trenger en såkalt «Game Changer» som kan snu meningsmålingene og dynamikken i valgkampen mot Barack Obama. Løsningen blir å velge en nesten totalt ukjent guvernør fra Alaska som sin visepresidentkandidat.

Filmen er basert på boken av journalistene John Heilemann (New York Magazine) og Mark Halperin (TIME) som fulgte valgkampen nøye og intervjuet hundrevis av valgkampmedarbeidere. John McCains valgkampstrateg Steve Schmidt (som i filmen spilles av Woody Harrrelson) mente filmen ga et korrekt bilde av hvordan han opplevde valgkampen. En av grunnene til dette er imidlertid at Schmidt får fortelle sin versjon av historien.

Min dom: Forventningene mine var skyhøye før jeg så denne filmen. Som mange ampol-junkier hadde jeg lest boka med stor interesse, og var veldig spent på filmatiseringen. Og den innfrir på mange måter. Man heier nesten på underdogkandidaten Sarah Palin, og man får troen på at hun og John McCain kan dra i land en seier.

Palin spilles av Julianne Moore, som skaper et bilde av et menneske man har lyst til å like, men som har store karakterbrister. Man føler sympati med guvernørens familie og ikke minst med Sarah selv når mediepresset begynner å tære på. Det beste med denne filmen er kanskje at vi kjenner igjen mange av scenene vi så på TV i 2008. Solid filmarbeid!

IMDB-rating: 7.4 av 10.


TheSpecialRelationship

The Special Relationship (2010)

I denne HBO-filmen er det det nære vennskapet mellom den unge statsministeren Tony Blair og den mer rutinerte presidenten Bill Clinton som står i fokus. Blair og Clinton samarbeider aktivt om å løse konflikten i Nord-Irland før de plutselig står ovenfor uenigheter om hvorvidt NATO bør gripe inn i Kosovo. Midt oppi det hele ryster Lewinsky-skandalen Det hvite hus, og vennskapet settes på prøve.

Michael Sheen spiller Tony Blair for tredje gang i sin karriere, mens Dennis Quaid tolker president Clinton. Også Hope Davies gjør en meget overbevisende rolle som Hillary Clinton, som på mange måter er den sterkeste karakteren i filmen.

Min dom: Denne er nærmest like god, om ikke bedre, enn forgjengeren «The Queen». Bill Clinton fremstår nærmest som en politikkens Mester Yoda med den unge Tony Blair i rollen som Luke. Clintons glansbilde slår etter hvert sprekker, og den energiske presidenten framstår som en mer lukket, og kalkulerende statsmann.

IMDB-rating: 6.7 av 10.

1 kommentar

  1. […] Noen vil kan­skje anse «The Ken­nedys» som en veldig fasci­ne­rende serie om en fasci­ne­rende familie. Jeg syns heller du burde se «Ken­nedy» fra 1983, med Martin Sheen i hoved­rollen. Denne har også sine feil, men den er bedre enn dette spe­tak­kelet. Vi har også anmeldt fil­mene “Thirteen Days” og “JFK” som også omhandler Ken­nedy familien. […]