Et kjapt kurs for legmenn: USAs president velges ikke av folket i valget i november, men av de 538 medlemmene av Valgmannskollegiet i desember. Hver delstat har så mange valgmenn som den har senatorer og representanter tilsammen, i tillegg har hovedstaden, Washington DC tre. I 48 av USAs 51 valgdistrikter ved presidentvalg, går alle valgmennene i staten til den kandidaten som får flest folkestemmer i november. Teoretisk sett kan du altså vinne California med en folkestemmes overvekt og få alle statens 55 valgmannsstemmer. I to delstater – Maine og Nebraska – deles valgmennene ut på basis av hvem som vinner folkeflertallet innenfor hvert enkelt kongressdistrikt, med de to siste til den som vinner hele staten. Kun en gang har noen stat splittet sine valgmannsstemmer; det skjedde i 2008 da Obama fikk et syltynt flertall i Nebraskas 2. distrikt.
Med jevne mellomrom dukker det opp forsøk på å endre valgordningen, enten på føderalt nivå eller på delstatsnivå, forsøk som bunner i forskjellige ideelle betraktninger rundt den nåværende ordningens funksjonalitet og demokratiske legitimitet. Siden det er en relativt omstendelig prosess å endre den føderale Grunnloven, er det først og fremst på det siste området man kan tenke seg en gradvis endring. Mest oppmerksomhet har gått til et initiativ som først vil trå i kraft den dagen stater som tilsvarer over halvparten av stemmene i Valgmannskollegiet har vedtatt det. Dette forslaget kalles National Popular Vote Interstate Compact, og har hittil støtte fra 8 delstater og Washington DC, tilsvarende 132 valgmannsstemmer; 49% av det nødvendige antall valgmenn for å implementere loven.
Et annet forsøk på å endre valgordningen delstat for delstat er imidlertid i gang i flere stater og denne gangen er det nok mer valgstrategi og nakent maktspill som er motivet. Kort sagt er dette delstater som har gått Demokratisk de siste presidentvalgene, men hvor Republikanerne kontrollerer både guvernørembetet og delstatsforsamlingen. De statene der slike forslag diskuteres eller alt er fremmet, er Michigan, Ohio, Pennsylvania, Virginia og Wisconsin. Den eneste øvrige staten som gikk til Obama, men styres lokalt av Republikanerne, er Florida. Av stater som gikk Republikansk i presidentvalget, men som styres av Demokrater har vi kun en – West Virginia. Her tapte imidlertid Obama så knusende i alle kongressdistrikt at valgordningen ikke ville gjort noen forskjell.
Den staten som har kommet lengst – og det på svært kort tid – er Virginia. Her vil forslaget bli votert over i den relevante komiteen og kanskje til og med hele delstatssenatet, i neste uke. Forslaget nøyer seg ikke med å dele ut valgmenn basert på vinneren i det enkelte kongressdistrikt, men gir de to siste til den kandidaten som tar flest kongressdistrikt, ikke flest stemmer i staten som helhet. Romney ville fått 9 og Obama 4 valgmenn dersom dette var valgordningen i 2012. Som alle interesserte forstår, er dette et rent og rått maktspill fra Republikanernes side, selv om forslagsstiller selv argumenterer med at dette er et slag for rurale distrikter, som føler seg overkjørt av byene.
Det er imidlertid langt fra sikkert at forslaget blir vedtatt. For det første har alt en Republikansk delstatssenator stemt mot forslaget i en underkomite, og stillingen i kammeret er 20-20, så det betyr at man i så fall må overtale en Demokrat til å stemme for. Dersom viseguvernør Bolling, som har stemmerett ved 20-20 går imot, må man overtale to Demokrater. I tillegg er det jo mulig at dette forslaget vil bite Republikanerne i baken i 2016 eller senere, om det skulle bli vedtatt. Obama vant riktignok her i 2008 og 2012, men det var mye knappere marginer enn landgjennomsnittet, så Virginia kan meget vel ende opp som den avgjørende staten neste gang. Da vil det jo være ekstra surt for Republikanerne om det er de tre-fire valgmennene de gir bort nå, som avgjør presidentvalget.
