Vi stiller norske USA-eksperter aktu­elle spørsmål, og her får du sva­rene. Denne gangen: Hva synes du om president Obamas tale, og hva sier den om hans andre presidentperiode?

ObamaInaugural2013

Bakgrunn: President Barack Obama er sverget inn til sin andre presidentperiode, og den 113. kongressen ble sverget inn i begynnelsen av januar.

Spørsmål: Hva synes du om president Obamas innsettelsestale, og hva sier den om hans andre presidentperiode?

Illust­ra­sjon av Renate Ton­stad Flaten / AmerikanskPolitikk.no.

Alf Tomas Tøn­nessenførste­ama­nu­ensis ved Høg­skulen i Volda og bidrags­yter på AmerikanskPolitikk.no:

“Talen var mer politisk enn jeg hadde ventet. Han tok opp kontroversielle emner som homofiles rettigheter og klimaendringer og viste flere ganger implisitt til den motstanden han har møtt og fortsatt møter blant republikanere. Dette skapte en del negative reaksjoner blant konservative på Twitter. I sitt forsvar for de føderale ordningene Social Security, Medicare og Medicaid viste han til argumentet som høyresiden har brukt om mottakere som «takers.» Inspirert av Ayn Rand talte Paul Ryan om kontrasten mellom «makers and takers» både i sitt offisielle svar til Obamas tale om rikets tilstand i 2011 og i en tale til the Heritage Foundation samme år.

Obama hadde flere gode poeng i talen og prøvde også delvis å skape forsoning mellom de ulike ideologiene. Han hevdet at individets frihet kun han beskyttes gjennom kollektiv handling. Han knyttet også idealene fra Uavhengighetserklæringen til dagens amerikaneres kamp for frihet og søken etter lykken (som ikke bare skal være for de få, som Obama understreket).

Talen handlet i liten grad om utenrikspolitikk og USAs rolle i verden. Slik skiller den seg fra George W. Bush sin andre innsettelsestale i 2005, som i stor grad omhandlet den globale kampen for frihet.

Det virker som om Obama i sin andre periode vil kjempe hardt for en progressiv agenda og forsterke innsatsen for å bygge videre på arbeidet til Franklin Roosevelt og Lyndon Johnson. Vi så en sterkere Obama under fiscal cliff forhandlingene enn den presidenten vi så e i året etter mellomvalgene i 2010.»


Hilde Eliassen Restad, første­ama­nu­ensis ved Bjørknes Høy­skole og bidrags­yter på AmerikanskPolitikk.no:

“Obamas tale var en tale som inkluderte slaveriets historie og kampen for like rettigheter for ikke-hvite amerikanere i hovedfortellingen til ‘Amerika’, noe som ikke har vært så veldig vanlig hos tidligere presidenter (med selvsagte unntak). At talen var innrammet av jubileene til Lincoln og Martin Luther King (og at Obama sverget på deres to bibler) var meget passende, og Obama var seg sitt historiske ansvar bevisst. En veldig god tale, som dog  ikke vil ha noen særlig konsekvens for de neste fire årenes lovgivning i Kongressen (der kampen vil stå om våpenlovgivning mht våpen, immigrasjon og – visstnok – miljø). Men talen vil  kanskje ha en dypere effekt på det amerikanske samfunnet, hvis sår etter slaveriet og borgerrettighetsbevegelsen ennå ikke har leget.»


Svein Melbysenior­forsker ved Insti­tutt for for­svars­stu­dier:

«En god tale, men neppe en for historiebøkene. Likevel er den viktig fordi den klart definerer Obama som en meget liberal politiker, i alle fall i innenrikspolitisk sammenheng. Jeg kan ikke huske å ha hørt en amerikansk president snakke så mye kollektivisme som det Obama gjorde i denne talen. Mye tyder også på at talen er ment å trekke opp et liberalt grunnperspektiv som Obama skal benytte siste periode til å fylle med konkret innhold, enten det dreier seg om statens aktive rolle i den økonomiske politikken, om nye miljøpolitikk, liberalisering av innvandringslovene eller strengere våpenlover. Og talen signaliserer uten tvil en langt tøffere politisk kurs og stil der presidenten åpenbart har gitt opp å oppnå resultater gjennom kompromisser med republikanerne.

I stedet er talen nesten å anse som en krigserklæring overfor hans politiske motstandere og et kamprop for å mobilisere opinionene bak hans politikk, og således oppnå resultateter ved å endre de generelle politiske rammebetingelsene i landet. Obama har helt klart som mål at demokratene gjenvinner flertallet i Representantenes hus ved valget i 2014, og gjennom det sikre tilslutning i Kongressen for hans ulike forslag. Og ikke minst synes talen å markere at Obama er innstilt på et endelig politisk oppgjør med den nåværende utgave av GOP.

Lykkes Obama, noe han fort kan gjøre hvis amerikansk økonomi tar seg skikkelig opp, kan han i ettertid bli husket som presidenten som satte USA på et nytt moderne liberalt spor og dermed avsluttet det man kan betrakte som Reagan-epoken i amerikansk politikk. Og hvis han lykkes kan han også fremprovosere en endring i partistrukturen, og innlede en ny demokratisk majoritetsperiode. Men det avhenger i stor grad av om republikanerne nå innser at de må tilpasse sin politikk til et amerikansk samfunn som ikke lenger er dominert av hvite og anglo-protestantisk kulturtradisjon. Valget i høstet var en klar påminnelse om den endringen som nå skjer i USA, og GOP må endre kurs hvis ikke gir de Obama den politiske åpning som han nå søker å utnytte.»


CarlStraumsheim-litenCarl Straumsheim, journalist bosatt i D.C. og bidragsyter på AmerikanskPolitikk.no:

«Obamas tale viser hvordan fire år kan forandre en president.

I 2009 måtte den uerfarne politikeren fra Illinois betrygge landet om at finanskrisen ville bli møtt med handling, og at USA var igjen klare til å bli en leder i det internasjonale samfunnet. Med en ny valgkamp rundt hjørnet kledde Obama seg som en pragmatiker som hadde økonomien som sitt fokus.

På mandag talte Obama som om de verste flokene har blitt løst, noe som frigjør ham til å fokusere på liberale hjertesaker som homofiles rettigheter og klimaendringer. Likevel mener færre enn fire av ti amerikanere at landet er på rett kurs, ifølge en Gallup-måling.

Obama holdt seg stort sett til det symbolske på mandag, noe som passet omgivelsene i et festpyntet (men januargrått) Washington, D.C. Men den 12. februar taler han foran en samlet kongress. Da er det mer sannsynlig at han vil gå dypere inn i hva han planlegger å fronte i sitt femte år som president, og ikke bare fremføre finord om krig og fred og likekjønnet kjærlighet og sånt.»


HeleneMegaard-litenHelene Megaard, Nord-Amerikaviter og ny (!) bidragsyter på AmerikanskPolitikk.no:

«Talen viste en selvsikker president, som tross vanskelige forhold ble gjenvalgt med god margin. Under sin første innsettelsestale gjorde Obama sitt beste for å dempe de ekstremt høye forventningene. Talen han holdt på mandag var rettet mot basen i det demokratiske partiet – de som hadde store forventninger for fire år siden, men som er litt skuffet etter fire år med Obama.

Han signaliserte et større fokus på verdier som er viktige for den amerikanske venstresiden. Han oppfordret til samhold og fortsatte argumentet fra valgkampen om at USA er bygget i felleskap. Siste del av talen var nokså progressiv. Ved å minne om tidligere rettighetsrevolusjoner i amerikansk historie, la Obama fram sine ønsker for et fremtidens USA; likelønn for kvinner, mer rettigheter til homofile, bedre forhold for innvandrere, bedre tilrettelagt stemmeavgivning ved valg og (indirekte) mer våpenkontroll.

Talen var mer optimistisk enn for fire år siden og bar preg av at Obama ikke står overfor et gjenvalg. Antagelig vil Obama være mer uttalt, og ikke fullt så forsiktig, i sin andre periode. Den viktigste faktoren de fire neste årene er allikevel økonomien. Hvis de økonomiske forholdene tar seg opp, er det store muligheter for at Obama vil avslutte sitt presidentskap som en populær og godt likt president.»


Leif Knutsenkon­sul­tent og bidrags­yter på AmerikanskPolitikk.no:

“Man må tro at det er enhver presidents ambisjon å gjøre et bidrag, å skape en arv, som ikke bare blir bemerket i ettertiden men også verdsatt. Obamas tale ved innledningen til hans andre termin var svært god, men det er nettopp slik retorikk han er flink til. Men om den vil siteres i flere tiår fremover, er avhengig av om ordene får mening gjennom beslutninger, handlinger, og begivenheter som han påvirker.

Stort sett var det en tale om idealer, prinsipper, og ja, håp, men man kunne lett ane konturer til mer konkret politikk: ekteskap mellom personer av samme kjønn, en økonomisk politikk som løfter middelklassen, bevaring av kjerneprogrammer som Social Security og Medicare/Medicaid.

For noen uker siden ville det store spørsmålet vært om presidenten i denne talen viste kampvilje mot republikanerne i Representantenes Hus, men det er blitt mindre akutt etter vedtaket om å heve gjeldstaket, og mye tyder på at republikanerne i tillegg har tatt tenkepause i sin strategi. Likevel var det tydelig at Obama satte en spiss inn mot elementer i opposisjonen, både i sitt eget parti og hos GOP. Idealene han la frem var markant moderate, faktisk konservative hvis man ser på realpolitikken de siste tiårene. Det er vanskelig å tenke seg at for eksempel Reagan eller Bush d.e. (og sogar Bush d.y.) ville vært uenig med så altfor mye.

Jeg tror talen er nyttig for å forstå – eller rettere sagt, få bekreftet – hva Obamas politiske visjon er. Hvorvidt denne visjonen vil realiseres vil være avhengig av flere store kamper fremover. Han har mellom 18 og 30 måneder inntil ‘lame duck’ effekten vil virkelig gjøre seg gjeldende, så han vil få det travelt. Så jeg er mer interessert i talene han har tenkt å holde om faktisk, konkret politikk fremover. Det er her han kan vise effektiv, stor ledelse, og ikke bare god retorikk.»


PanelNotakerHallvard Notakerhis­to­riker, Uni­ver­si­tetet i Oslo:

«Det var som om Obama var satt fri, at han nå endelig fikk si alt akkurat slik han ville. Talen var en programerklæring, langt mer politisk enn jeg hadde ventet meg.

Den var en offensiv begrunnelse for Obamas ståsted, en formulering av sentrum-venstrepolitikk med grunnloven og uavhengighetserklæringen som underlag.

Han la vekt på betydningen av fellesløsninger for å sikre alle reell rett til liv, frihet og å søke lykken, og på lovgivning som gjør alle befolkningsgrupper til del av det amerikanske prosjektet.

Et annet viktig aspekt i talen var forklaringen av politikk som et vedvarende kompromissprosjekt. Obama advarte mot å rendyrke prinsipper og sa at politikernes oppgave er å få ting gjort her og nå, ikke for evigheten. Det var opplagt rettet mot høyresiden i det republikanske partiet, men var nok også viktig å få sagt til sin egen venstreside i en tale som ellers kunne gi håp om mange symbolmarkeringer.»


Hilmar L. Mjeldesti­pen­diat, Insti­tutt for saman­lik­nande poli­tikk, Uni­ver­si­tetet i Bergen:

«En tradisjonell, god Obama-tale. Appellerte til verdier fra nasjonens opprinnelse – samhold, likhet, frihet, og guidet av disse verdiene skal han arbeide videre for kampsakene like muligheter for alle og økt toleranse.»


Steinar Ottesenredaktør av PolitiskeNyheter.no:

“Den andre innsettelsestalen til president Obama bar preg av å være en moderne versjon av uavhengighetserklæringen. Talen hadde fokus på fellesskap, likhet og kollektive rettigheter. Presidenten brukte ordet ‘Takers’ som ble velkjent i regi av Paul Ryan, noe som kan ha vært et siste sleivspark til Romney-kampanjen. Dette var en meget god tale hvor presidenten brukte store ord på en riktig måte, men ikke på samme nivå John F. Kennedy i 1961.

Tar man talen i betraktning virker det som økonomien vil bli den viktigste saken, deler av talen hadde dette som en undertone. Klima og innvandringsreform kan bli viktige prioriteringer under Obamas andre presidentperiode, begge punkter ble nevnt i talen. Obama ble den første presidenten noensinne som nevnte homofilerettigheter i en innsettelsestale og kan bli den første presidenten som vil bruke politisk kapital på å fremme kjønnsnøytrale ekteskap i USA.» 


Alf Ole AskAften­pos­tens USA-korrespondent:

“Det var en tydelig tale. Hans klare vektlegging av klima var overraskende. Talen viser prioriteringene i siste periode. For flere detaljer må vi vente til State of the union om noen uker. De to talene vil samlet trolig gi et bilde av hans prioriteringer.»


Ing­vild StubMinervas Washington-korrespondent:

“I talen – som var både god og pompøs, slik innsettelsestaler skal være – sto Barack Obama endelig frem som demokrat. Talen er første gang man har hørt presidenten komme med et virkelig kraftig forsvar for demokratiske hjertesaker som likelønn, homofiles rettigheter, tiltak for å stoppe klimaendringer og offentlige velferdsordninger. Dette var presidenten slik de som stemte på ham i 2008 har drømt om å høre ham. Spørsmålet er: Hvilke konkrete tiltak vil han foreslå for å fremme denne agendaen, og hvordan har han tenkt å få det til?

Et av de store spørsmålene før talen var hvordan han ville kommentere dagens betente forhold mellom de to partiene i amerikansk politikk. Han etterlot ikke stor tvil om hva han mente om dagens republikanske parti i talen sin. Forståelig, absolutt, men noen bedring i tonen mellom de to partiene vil talen ikke føre med seg. Kanskje er talen derfor et signal om at Obama i sine siste fire år i Det hvite hus vil rette seg mer mot opinionen enn mot det politiske miljøet. Det er sannsynligvis der han har størst muligheter til å oppnå noe.»


Og hva tenker jeg?


Are Tåg­vold Flaten, redaktør av AmerikanskPolitikk.no:

“En kort og velformulert tale som vitner om en president som vet hva vinnerkoalisjonen hans ønsker seg i de kommende årene. Obama snakket om at problemene som USA står overfor må løses sammen – et ord Obama brukte seks ganger – men presidenten vet samtidig hvor han står vis-a-vis republikanerne.

Han vet hva han vil, og har staket seg ut en kurs for det neste drøye året. Talen kan leses som en appell og en påminnelse til Obama-koalisjonens viktigste velgergrupper om at de nå må opprettholde støtten. Valgseieren er sikret, men nå det må handles.

Talen var mer venstreorientert enn jeg hadde forventet, men det henger sammen med det forrige poenget mitt: Obama vet hvor han står, og valgutfallet bekrefter kursendringen. De progressive målene var samtidig formulert som om de er det naturlige steget videre fra grunnlovsfedrene og Kings visjoner, og Obama omtalte dem som amerikanske, og ikke demokratiske verdier.

Obama sa han hadde avlagt «en ed til Gud og nasjonen, ikke til et parti eller fraksjon.» Talen sett i sin helhet handlet derimot mer om å motivere sine egne støttespillere, enn om å strekke en hånd til motparten. Obama åpnet samtidig for kommende kompromisser: Det viktigste er å foreta seg noe, selv om det ikke blir perfekt. (Jeg har skrevet mer om talen her).»


Hva tenker du?

1 kommentar