Med 172 demokratiske og 85 republikanske stemmer klarte Representantenes hus å styre landet vekk fra “the fiscal cliff” — i to måneder. Kampen om å få avverget det amerikanske budsjettstupet viser nok en gang hvor vanskelig samarbeid kan være for de to polariserte partiene.
Avtalen, som Senatet vedtok med overveldende 89 mot 8 stemmer, øker skatt på inntekt for personer som tjener mer enn 400 000 dollar og for husholdninger over 450 000 dollar. Den tar ikke stilling til de enorme budsjettkuttene Kongressen også må foreta.
Selv om økningen i inntektsskattesatsen kun vil påvirke mindre enn 1 prosent av befolkningen, så var det et av de mest splittende punktene ved avtalen.
Noen demokrater tviholdt på president Barack Obamas krav om skatteøkninger på inntekter over 250 000 dollar, mens de fleste republikanerne er «kontraktbundet» gjennom Americans for Tax Reform og Grover Norquists løfte om aldri å heve skattene.
Kongressens manglende vilje til å inngå et kompromiss ble møtt med frustrasjon i USA: Mer enn 80 prosent av amerikanere støttet nemlig et slikt kompromiss ifølge en meningsmåling fra Gallup. Kaffegiganten Starbucks kastet seg også inn i kampen for å overbevise de 535 folkevalgte til å samarbeide ved å skrive “Come together” – “kom sammen” – på pappkoppene sine.
Noen årsaker til polariseringen
En av forklaringene på hvorfor et kompromiss satt så langt inne kan skimtes i hvordan amerikanerne velger sine kongressmedlemmer.
Valgdistriktene til Representantenes hus tegnes om hvert 10. år for å gjenspeile endringer i befolkningsmønsteret. Hvis ett parti står sterkt i en delstat – som republikanere gjorde etter valgskredet i 2010 – kan politikere gjøre det enklere for sine partifeller å vinne plasser i Kongressen.
2012 var det første valgåret etter valgdistriktene ble endret etter folketellingen i 2010. Resultatene viser at de røde statene ble rødere, og de blå blåere.
Bare ta en titt på noen av de kreative løsningene i Maryland. Delstatens valgdistrikter har blitt kåret til noen av de minst sammenhengende i landet. Selv om rundt 36 prosent av velgerne stemte på den republianske presidentkandidaten Mitt Romney, er kun ett av delstatens ni medlemmer av Representantenes hus republikaner.
Kartfiksing (“gerrymandering”) er ingen ny oppfinnelse, men politikere og deres politiske strateger har aldri vært flinkere til å utnytte det. Tallguruen Nate Silver, som regnet seg frem til riktig valgresultat i 50 av 50 delstater den 6. november, anslår at kun 35 av USAs 435 valgkretser er vippedistrikter. For 20 år siden var tallet 103.
Med andre ord: Hvis en politiker nesten er sikret gjenvalg, hvorfor ty til kompromiss med fienden?
Noe som også bidrar til den manglende kompromissviljen er at Det republikanske partiet – som innehar flertallet i Representantens hus også i den 113. kongressen som sverges inn i dag (3. januar) – enda ikke har stablet seg på beina etter valgnederlaget.
Avtalen om budsjettstupet splittet også partiets ledelse. Speaker of the House John Boehner, som mislyktes med å forene sitt parti rundt en alternativ løsning («Plan B») tidligere i forhandlingene, stemte for. Hans nestkommanderende, majoritetsleder Eric Cantor, stemte imot.
Stemmegivningen er allerede et tema innad i partiet, og kan også bli det i 2016-valgkampen.
Paul Ryan, Mitt Romneys visepresidentkandidat og lederen av budsjettkomiteen i Representantenes hus, stemte for avtalen. Blant hans potensielle 2016-konkurrenter var Floridas Marco Rubio og Kentuckys Rand Paul to av kun åtte senatorer som stemte imot.
Om to måneder må Kongressen – i sin 113. årgang fra og med i dag – på nytt ta stilling til 6 milliarder dollar i budsjettkutt som ikke kom med i onsdagens avtale. Ettersom republikanernes flertall i Representantenes hus kun krympet med noen få seter er det er liten grunn til å tro at de to partiene har blitt overbevist om at samarbeid er en vinnende strategi.
