Niende luke i julekalenderen: Det er republikanernes skyld.
Det er midten av januar, Mitt Romney har nettopp vunnet primærvalget i New Hampshire, og jeg har stoppet i hovedstaden på vei sørover til South Carolina.
Thomas Mann sitter bøyd over datamaskinen i hjørnekontoret sitt på Brookingsinstituttet i Washington, D.C. Han har tynt grått hår, runde briller, og snur seg i det jeg banker lett på døra. Mann sitter midt i innspurten med boka “It’s Even Worse Than It Looks: How the American Constitutional System Collided With the New Politics of Extremism”, som han skriver med Norman J. Ornstein.
Vi blir sittende å snakke en times tid, og Mann vender stadig tilbake til følgende poeng: Det republikanske partiet har beveget seg altfor langt til høyre.
Asymmetrisk polarisering
“Hver eneste republikanske presidentkandidat nevner Ronald Reagan, men faktum er at hans agenda og det han gjorde mens han satt med makten ville blitt ansett som forrædersk i dagens republikanske parti,” sier Mann. “Ingen kandidat kan stille med utgangspunkt i Reagans plattform og det han fikk igjennom som president.”
Med dette som bakteppe mener Mann vi er vitne til asymmetrisk polarisering: Demokratene ligger nærmere sentrum enn republikanerne, som stadig beveger seg lengre ut mot høyre.
Noen måneder senere oppsummerer Mann og Ornstein bokas hovedbudskap i en Washington Post-kronikk. “Vi har studert politikk i Washington og Kongressen i mer enn 40 år, og vi har aldri sett dem så dysfunksjonelle som nå.”
Mot slutten av kronikken trekker de fram forskning fra statsviterne Keith Poole og Howard Rosenthal, som har målt historiske trender i politisk polarisering. Studiene deres av stemmer i Kongressen viser at republikanerne nå er mer konservative enn de har vært på mer enn hundre år.
Med dette som bakteppe leverer de følgende formaning til journalister som dekker amerikansk politikk: “en balansert behandling av et ubalansert fenomen forvrenger virkeligheten.”
Dette er niende innlegg i vår kombinerte julekalender og årskavalkade.
