WASHINGTON, D.C.: Onsdag leverte Ron Paul sin avskjedstale i Representantenes Hus. Talen vek lite fra innholdet i Pauls lange politiske karriere, og den inneholdt dermed krass kritikk av tingenes tilstand i Washington, D.C.
Det var Ron Paul som ble symbolet for mitt første virkelige møte med det politiske Washington.
Allerede kort tid etter at jeg ankom byen tidligere i år fikk jeg en skoleoppgave i fanget som gikk ut på at vi skulle oppsøke vår representant på Capitol Hill. Hensikten med dette var at vi skulle lære mer om hvordan amerikanske velgere kan kontakte representantene sine dersom de har noe på hjertet. Ettersom jeg ikke har noen representant i Kongressen, valgte jeg heller å oppsøke den politikeren jeg hadde mest sansen for, og turen gikk derfor til kongressmannen Ron Pauls kontor, representanten for Texas’ 14. distrikt.
Forventningene var ikke allverdens på forhånd, og jeg ble ikke akkurat overrasket over at Paul ikke var å finne på kontoret. Sekretæren hans var allikevel optimistisk på mine vegne, og tok en telefon til kongressmannen.
Etter en kort telefonsamtale så ting lysere ut. Sekretæren spurte om jeg ville så vennlig å komme tilbake to timer senere, da kongressmannen ville ta seg tid til å møte meg og min norske klassekamerat. Resten av dagens timeplan ble dermed ryddet bort, og vi stilte nervøse på kontoret til avtalt tid.
Vi satt oss ned i en sofa utenfor kontoret hans, mens vi øvde på hva vi skulle si.
”Så, jeg forstår det slik at jeg har fått besøk helt fra Norge?” hørte vi plutselig, mens det kom en smilende mann imot oss.
Møtet var kort, men langt nok til at vi fikk høre om tilstanden i amerikansk politikk, fra Ron Pauls perspektiv. Han ville vite litt om hvordan ting var der vi kom fra, og ville fortelle oss litt om hva han mente om hva som var galt der han kom fra. Etter å ha tatt bilde foran det texanske flagget (”vi må gjøre dette skikkelig”), fikk vi med oss signerte kopier av den amerikanske grunnloven.
Den siste beskjeden vi fikk før vi forlot kontoret var klar: ”Hadde dagens politikere hatt mer respekt for innholdet i grunnloven vår, hadde kanskje ting sett litt bedre ut for oss alle her til lands.»
(Innlegget fortsetter under bildet)
– Grunnloven har feilet
Denne beskjeden kom også tydelig til uttrykk i det som omtales som Pauls avskjedstale fra gulvet i Representantenes Hus i kongressen, onsdag ettermiddag.
(Du ser talen nederst i innlegget)
”Grunnloven, som skulle forhindre myndighetenes makt og overgrep, har feilet,” erklærte Paul.
”I dag står vi midt i en avhengighet av myndighetenes gavmildhet til å dekke nesten hvert eneste behov. Våre friheter er begrensede. Myndighetene opptrer utenfor rettsikkerhetens rammeverk, og beskytter og belønner de som kjøper eller tvinger dem til å tilfredsstille sine behov,” sa han.
Myndighetenes økende problemer knyttet til økonomien, er også noe som bekymret den avtroppende kongressmannen. ”Det som forhindrer en skikkelig endring i Washington, er den fundamentale motstanden mot å innrømme at landet er blakk,” sa Paul, før han fulgte opp med noe som kan anses som en dommedagsprofeti. ”Uten å innse dette vil ‘spenderne’ i Washington fortsette marsjen mot en ‘fiscal cliff’ som er langt større enn den man venter nå i januar.”
Helt siden hans politiske karrieres oppstart i 1976, har bekymringene basert seg på de samme problemene, som ifølge Paul bare forsterkes på tross av stadige utskiftninger i maktforholdet i Kongressen.
”Målene mine er de samme i dag [som da jeg startet]; fremme fred og velstand gjennom en streng linje basert på prinsippene for individuell frihet.”
Karrieren
Gjennom Ron Pauls karriere har kritikken hovedsakelig basert seg på USAs utenrikspolitiske kultur for involvering i andre staters anliggende, innenrikspolitisk fravik fra libertarianske verdier, og pengepolitikk.
På bakgrunn av hans medisinske utdanning, og det at han har erklært at han aldri vil stemme for lovgivning som det ikke finnes noe soleklart hjemmel for i grunnloven, har han blitt tildelt kallenavnet ”Dr. No”. Motstanden mot myndighetenes involvering kommer tydelig til uttrykk gjennom hans 36 år lange karriere, med omtrent 23 år i Representantenes hus (1976-77, 1979-85, 1997-2013), og tre mislykkede forsøk på å bli president (1988, 2008, 2012).
Selv om han i flere tilfeller er enig med øvrige konservative på abortspørsmålet, har han stemt imot lovgivning som vanskeliggjør abort ved flere anledninger. Dette skjedde blant annet i 1999 og 2005, da han begge ganger stemte imot lovgivning som søkte å kriminalisere transport over delstatsgrenser for å kunne ta abort. I tillegg har han ved to anledninger stemt imot forslag om å innlemme forbud mot likekjønnet ekteskap i grunnloven, og har også stemt imot forebyggende lovgivning mot skjending av det amerikanske flagget.
På økonomiske spørsmål, har Paul ved flere anledninger vist sin misnøye med føderale skatter. Han har stemt imot de fleste forslag om nye skatter, og har i stedet for å ønske økte inntekter gjennom skatter stemt for å senke velferds- og byråkratiske utgiftsposter.
Etter å ha forlatt Det republikanske partiet i 1987 for å kjempe om presidentembetet for Det liberterianske partiet i 1988, forsøkte han seg igjen i 2008. Denne gangen som republikaner. Han skilte seg (blant annet) ut fra partiets øvrige kandidater ved å være den eneste som hadde stemt imot Irak-krigen i 2002. Dette belyser Pauls utenrikspolitiske tilnærming, som blant annet baserer seg på å ikke involvere seg i andre staters anliggende. I tillegg til å være imot Irak-krigen har han vært en sterk motstander av Obamas dronekrig og behandling av amerikanske og ikke-amerikanske trusler i andre land. Han har også inntatt et standpunkt mot medlemskap i FN og NATO, med utgangspunkt i at slike involveringer svekker USAs suverenitet.
Ron Pauls tredje og siste presidentvalgkamp ble avsluttet tidligere i år, etter at han måtte se seg slått i nominasjonskampen. Populariteten hans var derimot stor – også her til lands – og under republikanernes landsmøte i Tampa gjorde Paul-supportere ”opprør” mot det «Romney-kontrollerte partiet», mens de hyllet Ron Paul som den egentlige presidentkandidaten.
Lite endring
Selv om onsdagens nesten 48 minutters lange avskjedstale i høy grad bestod av innvendinger mot alt som er galt med USAs rådende politiske kultur og system, kunne Paul også tilby en oppsummering av hva hans sterke og tidvis ensomme stemme for libertarianisme i Kongressens har medført.
Selv om han ikke har fått navnet sitt på noen lover, føderale bygninger eller motorveier («thank goodness») var det imidlertid tingenes tilstand som bekymret ham mest.
”Til tross for mitt forsøk har størrelsen på myndighetene vokst betraktelig, skattenivået forblir overdrevent høyt, og den flittige økningen av uforståelige reguleringer fortsetter. Krigføringen er konstant, og den drives uten noen erklæring fra Kongressen,” sa Paul.
Paul beskrev i det store og hele de politiske myndighetene som et tyranni, hvor grunnlovens garanterte beskyttelse av individuell frihet har blitt frarøvet av politikere. Det eneste man ifølge Paul kan oppnå med den nåværende politiske situasjonen er at den kan tjene som et podium for å advare folk. ”Vi kan nå ut og advare folk om krisens natur, og viktigheten av behovet for å ta ansvar for seg selv, hvis det er frihet man virkelig ønsker. Uten dette er et konstitusjonelt beskyttet fritt samfunn umulig.”
Fem farer – én løsning
I den avsluttende delen av monologen viste Paul til fem ulike farer amerikanere i dag står foran.
Først og fremst ble angrepene på sivile friheter som truer rettssikkerheten fremlagt, før den synlige trusselen om voldelig anti-amerikanisme ble påpekt. Den tredje faren ble omtalt som ”velvilligheten til å gå til krig”, mens den fjerde rørte ved den finansielle og politiske krisen landet står midt i. Til slutt ble den overhengende frykten for USAs suverenitet belyst, i lys av at verdenssamfunnet stadig øker grepet om politikk knyttet til krigføring, handel, velferd, valuta og skatter.
Dette ble (heldigvis, kan man kanskje si) fulgt opp med et optimistisk segment. Løsningen på problemene finnes, mener Paul, og den finnes i individet, med veiledning fra samfunnet, familie og venner. ”Hovedansvaret for hver og en av oss er å endre oss selv med håp om at andre vil følge etter. Dette er langt mer viktig enn å prøve å endre myndighetene, som er av sekundær betydning når det kommer til å fremme et anstendig samfunn. Oppnår vi dette, vil også myndighetene endre seg,” sa Paul.
I det Ron Paul takker for seg etter en lang politisk karriere er det ikke bare et splittet og polarisert Washington, D.C. han forlater. Sønnen Rand Paul representerer Kentucky i Senatet (oppe til gjenvalg i 2016), og Det republikanske partiet står foran et lenge etterspurt møte med speilet. For Paul finnes det bare ett svar for å kunne oppnå de klassiske republikanske målene.
”De beste mulighetene for å oppnå fred og velstand, for et maksimalt antall mennesker globalt, er gjennom å forfølge frihet”, avsluttet Paul, før han helt til slutt oppfordret meningsfeller om å spre budskapet.
Du kan se Ron Pauls tale i sin helhet nedenfor: