Mer

    Obamas valgkampmotto var Forward, men hvor han tar han veien?

    De kommende to til fire årene i amerikansk politikk kan bli blant de mest spennende vi har hatt siden slutten av 80-tallet, da den kalde krigen tok slutt.

    Obama med Forward-mottoet i bakgrunnen, her fra Marshalltown, Iowa, i august. Foto: Are Tågvold Flaten / AmerikanskPolitikk.no.

    Hva oppnådde Obama i går?

    • Han lyktes med å vinne alle vippestatene (det ser ut som tar Florida) og et flertall av antall stemmer nasjonalt, og sikret derved sin andre termin. Men han lyktes ikke med å forsterke sitt politiske mandat, og mye tyder på at han kan takke demografiske endringer mer enn noe annet for at det gikk slik.
    • En sterkere stilling i Senatet, takket være formidabel innsats fra flinke kandidater og elendig innsats fra noen av de republikanske.
    • Status quo i Representantenes Hus. De få plassene demokratene tok vil nok ikke gjøre særlig stor forskjell. Dette var et valg jeg fulgte nøye, for min hypotese var at Obama satset mye på å ta tilbake det lavere kammeret. Om det var det han forsøkte, lyktes han ikke.

    Obama lyktes altså med å nå de viktigste målene med sin valgstrategi, men han har store utfordringer i en termin der hovedmålsetningene blir å 1) sikre sin plass i historien, og 2) forsterke sitt partis stilling i ti-tyve år fremover. Her er noen av spørsmålene som vil avgjøre hvordan det hele vil gå:

    • Samfunnsøkonomisk utvikling. Økonomien i USA viser stadig tydeligere styrke, men det skyldes antagelig konjunkturenes “naturlige” gang mer enn noe Obama har gjort. Mens arbeidsledigheten sikkert vil synke mer, er det usikkert om USA i løpet av de neste fire årene vil oppnå velstand og optimisme slik Reagan og Clinton fikk nyte godt av. Jeg tviler på at det vil bli så lett, og da blir det opp til Obama å overbevise sine landsmenn om at de står på nye og uvante fundamenter som krever mer blod, svette, tårer, og overraskende politiske avveininger enn forventet.
    • Effekten av “Obamacare. Mange av de viktigste leddene i denne planen trer i kraft i 2014, og da vil både fordelen og ulempene bli mer åpenbare til kongressvalget samme år og valget om Obamas etterfølger to år etter.
    • Republikanernes selvransakelse resten av året. Uten tvil har demokratene overdrevet hvor sære de har vært med Obama som president, men ikke desto mindre er GOP nå utrolig sårbare for beskyldninger om at de holder landet gissel for å fremme partipolitiske interesser. Jeg synes at republikanerne burde blitt mer forskrekket enn de ble over at en så bunnsolid politiker som Olympia Snowe trakk seg i protest. Vi får se hvordan de vurderer dette valgresultatet. Det er mulig at republikanerne innser at kjepphester om voldtekt, abort, og motstand mot homofiles rettigheter er destruktive for deres hovedsaker og avsetter radikale konservative til fordel for den liberalistiske fløyen. Men det vil ta fulle fire år.
    • Om Obama får med seg ledere i Midtøsten, Kina, og Russland. Det er mange som tror/håper at valgresultatet i USA vil gi styrke til moderate koalisjoner i Israels valg i førstkommende januar og dermed åpne for en mer samstemt politikk overfor Iran (særlig) og palestinske myndigheter (i mindre grad). USA trenger også en klarere politikk overfor de gryende nye regimene i den arabiske verden. Likeledes er Russland avgjørende for avklaring i Syria og Kina for situasjonen i Nord-Korea.
    • Demokratenes innsats i 2014. Valgkampen om 33 senatplasser (hvorav 20 holdes i dag av demokrater) og hele representantenes hus begynner i dag. Hvis demokratene lykkes med å få flertall begge steder, vil Obamas siste to år bli veldig travle.
    • Demografi. Etter valget i 2004 ble det tydelig at det politiske skillet i virkeligheten ikke er mellom stater, men mellom bosetningsmønstre. Stadig flere amerikanere bor i byer og forsteder som er forbundet med hverandre i voksende konurbasjon. Disse er kosmopolitanske, sekulært anlagte (en ofte personlig religiøse), og har liberalistisk utsyn. De har eller søker høyere utdannelse, er mobile og fleksible, og har vide omgangskretser utenfor etnisitet, religion, og seksualitet.

    Det vil også bli endringer i media. Nate Silver er dagens store helt, men han gjør lite for å påvirke politikk. Karl Rove og (min tidligere konsulentkunde) Dick Morris gjorde usedvanlig slett innsats i går og kan ikke regne med så fremtredende plass på Fox News fremover. Rachel Maddow imponerte og kan bli en enda større stjerne enn hun allerede er.

    Vi kan bare håpe at faktasjekking blir stadig viktigere, og at flere journalister velger journalistikk fremfor underholdning fremover. For dette kan bli spennende.

    Les også