Romneys utenrikspolitiske tale på mandag var en ny illustrasjon på hvor forskjellig fra Obama den republikanske presidentkandidaten vurderer verdenssituasjonen og hvorledes USA best sikrer sine interesser. Men talen bar like fullt bud om at når det kommer til implementeringen av amerikansk utenrikspolitikk er forskjellene mellom de to betydelig mindre.
Det er faktisk mer som tilsier kontinuitet enn endring om Romney skulle vinne høstens valg.
Obamas tilnærming
Obama har basert sin utenrikspolitikk på to sentrale forutsetninger. For det første at den internasjonale situasjonen fremfor alt er preget av kompleksitet og svært skiftene aktørkonstellasjoner. Og for det andre at USA ikke lenger har de grunnressursene som er nødvendig for å opprettholde en dominanspreget internasjonal profil.
I sum tilsier dette at USA må lede gjennom en subtil utnyttelse av de internasjonale rammebetingelsene og en smart bruk av amerikanske virkemidler. Man må rett og slett lede gjennom å styre internasjonal dagsorden og gjennom å få andre til å ønske det samme som seg selv. Det er dette som har ført til ”leading from behind”, noe presidenten ganske urettferdighet har fått mye pepper for.
Romneys kritikk
Romney angriper i sin tale begge hovedforutsetningene for Obamas politikk. Først opererer han med en todeling av verden som nesten minner om det verdensbilde man hadde under den kalde krigen, nemlig at stater og aktører enkelt lar seg gruppere i enten venn eller fiende. Deretter hevder han med tyngde at USAs internasjonale rolle i hovedsak er noe som avhenger av styrken i den ledelse man har i Det hvite hus. Romney bygger med andre ord sin analyse på den forutsetning at USA har et like stort internasjonalt lederpotensial som tidligere. Det hele dreier seg om å ha tilstrekkelig vilje til å lede.
Forskjellene, og likhetene
Det er således liten tvil om at Romney og Obama starter med ganske forskjellige utenrikspolitiske tilnærminger. Og verden kommer til å merke det hvis Romney flytter inn i Det hvis hus 20. januar.
Men de internasjonale strukturelle betingelsene, og de aktuelle problemer en amerikansk president må forholde seg til, vil like fullt sette klare grenser for det handlingsrom for endringer som måtte eksistere. Dette har vi fått tydelig illustrert under Obama som på flere områer har ført en politikk som bare marginalt har skilt seg fra den Bush førte. Dette til tross for at Obama i 2008 gav velgerne et inntrykk av at store endringer var på gang.
De begrensede endringsmulighetene preget også Romneys tale, for jo mer han snakket om konkrete saker, jo mindre ble forskjellen i forhold til Obama. Ikke minst var det marginale forskjeller på hvordan han ville håndtere Iran fra den politikken som Obama nå forfølger.
Men når det er sagt skal man ikke bagatellisere den betydning som lederstil har i internasjonal politikk. Skal Romney gjøre det bedre på dette området enn Obama må han imildertid vise andre takter enn det han demonstrerte på sin mye omtalte utenlandstur i sommer og den måten han taklet terrorangrepet på USAs konsulat i Benghazi. En sak som for øvrig er i ferd med å bli et skikkelig problem for både Obama og Hillary Clinton.
Svein Melby er seniorforsker ved Senter for transatlantiske studier ved Institutt for forsvarsstudier. Twitter: @svmelb
