Kan det være at Obama spilte strategisk i Denver for å gi sin kampanje nytt giv og tvinge Romney inn i kampsonen om moderate stemmer? Neppe, men la oss leke med tanken.
Den kringkastede debattserien mellom de to amerikanske presidentkandidatene er blitt et meget omtalt, for ikke å si overeksponert rituale hvert fjerde år.
Debattene i det amerikanske presidentvalget har begrenset politisk innhold, en god porsjon underholdningsverdi, og utgjør i alle fall milepæler i kampanjemaratonet kandidatene må holde ut. Minst 67 millioner så Denverdebatten på direkten på onsdag i forrige uke, og langt flere vil se de mest interessante delene i kunstferdig redigerte sammendrag.
Pressen og alle som regner seg om eksperter hiver seg over showet, og debatten om debatten har mye til felles med NFL-diskusjonene man ser på amerikanske kontorer hver mandag morgen.
John Dickerson, en av de absolutt glupeste kommentatorene, hadde (blant annet) dette å si om Obamas opptreden:
«It was the only bright spot of the night for Obama, who otherwise seemed listless and detached. When Romney spoke, Obama looked down at his notes and smiled, which conveyed something between low-stakes bemusement and ‘I can’t believe I have to listen to this guy.'»
Altså: Hva!? Han så ned på sine egne notater og smilte samtidig? Hvordan i all verden kan en mann som ser ned på sine notater og smile, bille seg inn å være president?
Slik filmkritikk er én ting, men den mest ekstreme synsingen foregår alltid i spin-rommet etterpå, der demokratene fulgte opp sin leders skuffende opptreden med patetiske bortforklaringer.
Så å si alle er enige om at Romney vant denne debatten, og at Obama – følgelig – tapte. Det påfallende er det skjedde ingenting interessant politisk i debatten. Ingen sa noe som ikke var blitt fremført – og hørt – tusenvis av ganger før.
Dette er typisk: når man leser omtaler av historiske debatter, er det de underholdende øyeblikk som erindres:. Man gisper av Bentsens (noe ufine) irettesettelse av Quayle, Reagans langt lunere humor, og Ford som snublet over sine egne ben for å gjøre et nyansert poeng.
Det kan diskuteres om egenskaper som vinner en debatt er særlig relevante for kvalifikasjoner til å være president. Til en viss grad er de nok det: presidenter har stor makt, men må i større grad øve innflytelse, og det er det de får anledning til i en debatt. Å hevde seg i en slik sammenheng krever at man følger godt med på både overliggende og underliggende temaer, behersker både de store og små fakta som skal til for å argumentere overbevisende, og har en målsetning med det hele. Det er noe de færreste av oss greier, men presidenter burde det.
Alle som er blitt nominerte til presidentkandidat i de to største partiene har forlengst mestret dette. Debattene er finalen i politikernes Wimbledon: alle som kommer så langt kan sitt håndverk meget godt.
Hvilken funksjon har så debattene?
For det første er det underholdning. Vi sitter fjetret foran TVen for å se politikerne svette litt, at det knirker i den ellers blankpolerte rustningen, at de får se hverandre i øynene. Det er litt som et bilrace, man håper nesten på katastrofe.
Dernest får kandidater muligheter til å hamre løs med sine respektive narrativ. Dette er fjernsyns- og radiotid som de ikke behøver betale for, uredigert av journalister og produsenter. De kommer litt lengre inn i folks stuer med sine budskap. Det er politiske taler etter et noe uvanlig format – litt mer intimt, litt mer spontant, men i all hovedsak teatralsk.
Debattene utgjør også viktige milepæler i kandidatenes kampanjer. De skaper et fokus i en uendelig rekke flyturer, limousineturer, Secret Service-konferanser, strategimøter, hotellrom, sponsormiddager, lange taler, korte taler, diskusjoner med journalister, møter med vanlige folk i nærvær av fotografer, og mye mer. Uansett hvordan debattene går for hver kandidat, så er de “game changers” simpelthen fordi de fant sted.
I denne sammenhengen er det to måter å vurdere Obamas prestasjon i Denver:
Mest sannsynlig var han simpelthen ikke godt nok forberedt. Han hadde ikke øvd inn argumentene godt nok, hadde ikke pugget de rette fakta, hadde simpelthen ikke stått nok foran speilet og med en sparringpartner til at det fløt. Viktigst av alt virket det som han ikke hadde blitt kjent med Romney og gikk dermed i fellen å undervurdere ham.
Så er det en langt mer spekulativ forklaring. Ser man på det umiddelbare resultatet av debatten, er følgende skjedd:
- Fra å ha en tilsynlatende trygg ledelse, føler Obama-kampanjen nå fornyet press på å forsterke angrepsspillet. De kommer til å bekymre seg mer om vippestatene, vil gå inn for å samle inn mer penger, og vil måtte bekjempe Romneys frieri til det moderate sentrum med argumenter som er overbevisende på dem.
- Dette vil sette nytt press på “get out the vote” (GOTV) bevegelsen blant demokratene, i det mange som ellers ville unnlate å stemme i stilltiende protest mot at Obama ikke har utrettet mer, nå vil stemme for å slippe Romney.
- Romney, som tidligere har måttet overbevise den konservative fløyen i sitt eget parti, må nå fremstå som moderat for å overbevise sentrum, dvs. middelklassefolk som gjerne vil ha skattelettelse men trenger også helseforsikring og mer jobbsikkerhet. Med andre ord: han må følge Obama inn i demokratenes enemerker for å vinne. Bare dager etter debatten får han her bank for å være (i beste fall) vag og (i verste fall) løgnaktig.
- Republikanske krefter har nå fått nytt giv i presidentvalget, og det er tegn på at de på nytt vil prioritere Romney med pengesekken foran kongressvalgene. Ettersom de føler seg tryggest i valgene for Representantenes Hus vil kandidater i noen av vippedistriktene muligens føle seg forsømt. Det gir demokratene en åpning.
- Ettersom debatten på onsdag gikk annerledes enn planlagt, vil det bli enda større publikumsinteresse for de påfølgende debattene. Om Obama gjør revansj i Hempstead 16. oktover og Boca Raton 22. oktoeber, vil det gjøre lang større inntrykk enn at han sviktet på den første.
Alle disse endringene gir Obama muligheter han ikke hadde mens han lå klart foran.
For det er i virkeligheten tre nasjonale valg han må vinne, og om en drøy måned spiller det liten rolle om presidentvalget vinnes med 271 eller 320 valgmenn.
Derimot er Obamas politiske mandat og handlingsrom avhengig av at han beholder flertall i Senatet og får det til i Representantenes Hus. Demokratene har grunn til å være forhåpningsfulle i Senatet, men i Representantenes Hus ligger de godt – men kanskje ikke uoverkommelig – etter.
Er mannen så slu at han med vilje lot Romney få overhånd i den første debatten? Jeg har vanskelig for å tro det selv, men i politikk skal man ikke se bort fra noe.
Biden vs Ryan
I disse debattseriene fremstår ofte vise-presidentkandidatene som Mr. Hyde i forhold til presidentkandidatenes Dr. Jekyll. Det er blitt tettere i valgkampen den siste uken. Når det er så jevnt vil Ryan og Biden begge gå inn i debatten med alt å vinne og lite å tape. Det kan bli et bikkjeslagsmål. Det vil også bli en generalprøve for hvilke “talking points” vi har i vente når Obama og Romney møtes.
Dette er Leif Knutsens første innlegg på AmerikanskPolitikk.no. Knutsen flyttet tilbake til Gamlelandet for tre år siden etter over tyve år i USA. Han lever av å gi råd til ledere i store organisasjoner om langsiktige tiltak for å løse innfløkte, såkalte «wicked» problemer.
Twitter: @leifern
