Foto: Andy Clarke

I 1960 gjorde Richard Nixon et poeng av å besøke alle delstatene før valget. I 2012 bruker Obama og Romney all sin tid i et knippe vippestater.

Barack Obama og Mitt Romney ligger jevnt i de nasjonale meningsmålingene, og har gjort det lenge nå. Mens Obama ser ut til å ha vunnet konkurransen om hvem som fikk et løft i meningsmålingene etter landsmøtene, er dette løftet ikke nødvendigvis varig.

Meningsmålingene viser fortsatt at de to kandidatene (kalt den aggressive liberaleren og den standhaftige lederen av den konservative avisen The Weekly Standard) ligger og vaker rundt 46 prosent-tallet, med noen få, livsviktige prosent som ikke har bestemt seg enda.

Så hva betyr dette for valget? Vel, de nasjonale meningsmålingene er viktige. De reflekterer velgernes generelle syn på det politiske valget de skal ta i november. Men vi som ønsker å forstå hva som egentlig foregår, må huske på at det amerikanske presidentvalget – som alle andre valg i USA – ikke er et nasjonalt valg. Det er – som det passer seg for en føderalstat – et valg som foregår på delstatsnivå.

Hver delstat avholder jo som kjent valg, og de avgir en viss mengde «valgmenn» basert på delstatens folketall. Dette var et av grunnlovens mange kompromisser, ment som den gylne middelvei mellom det å la Kongressen velge presidenten og det å overlate denne viktige oppgaven til de upålitelige massene. Dette fører til at visse delstater er viktigere enn andre i denne prosessen, men kanskje ikke på den måten man skulle trodd. Mens California, som er en meget stor delstat, avgir hele 55 valgmenn, avgir lille Iowa kun seks valgmenn. For å vinne presidentvalget må en kandidat få tildelt 270 valgmenn, av totalt 538. Dermed skulle man tro at California er viktigere enn Iowa. Men det er den på en måte ikke.

Mange delstater er solide partidelstater. California stemmer Demokratisk, mens Texas, med sine 38 valgmenn, stemmer Republikansk. Dette endrer seg ikke (i hvert fall ikke i år), og dermed kommer hverken Obama eller Romney til å bruke mye tid eller penger i disse delstatene. Ulike valganalytikere opererer med ulike delstatsoversikter, men slik det ser ut nå har Obama mellom 196-221 valgmenn i lomma, mens Romney har rundt 181-191 valgmenn. Dette betyr at det kjempes om 126-161 valgmenn (Tallene er hentet fra Real Clear Politics og 270towin.com).

Vippestatene

Vi må altså ta en nærmere kikk på de såkalte «vippestatene» for å se hvor presidentvalget avgjøres. I år kan man liste opp så mange som tretten vippestater (listet i geografisk rekkefølge fra sørøst til nordvest):

Delstat / Valgmenn

  • Florida 29
  • North Carolina 15
  • Virginia 13
  • Pennsylvania 20
  • New Hampshire 4
  • Ohio 18
  • Michigan 16
  • Wisconsin 10
  • Iowa 6
  • Missouri 10
  • Colorado 9
  • New Mexico 5
  • Nevada 6
Bildet er delstatsoversikten fra valget i 2008, hvor blå er Obama og rød er McCain. Mer slike bildeoversikter finner du her.

De som har fulgt amerikanske presidentvalg en stund kjenner igjen Florida (hallo 2000!) og Ohio som viktige stater. Men det er andre interessante utviklinger å følge. At Obama vant North Carolina og Virginia i 2008 var en stor seier, og han håper å gjenta suksessen (i hvert fall) i Virginia. I tillegg står slaget om delstatene i sørvest, som har mange potensielle latinamerikanske velgere, en gruppe Demokratene har større tiltrekningskraft på enn Republikanerne, på grunn av innvandringspolitikken. Som alltid er det også «rustbeltet» i Midtvesten som er viktig, og da spesielt Pennsylvania, Ohio (igjen), samt Michigan. Det at Wisconsin er en vippestat er nytt, og delvis på grunn av at dette er hjemstaten til Romneys visepresidentkandidat Paul Ryan. Denne delstaten har nemlig historisk sett vært Demokratisk.

Men man må også gå disse tretten vippestatene litt nærmere i sømmene, og da ser vi at det er en del som man med relativ stor sikkerhet kan plassere i kategoriene «sannsynligvis Demokratisk» eller «sannsynligvis Republikansk».

North Carolina, for eksempel, var en usannsynlig seier for Obama i 2008, og det er usannsynlig at han klarer denne genistreken igjen i denne konservative sørstaten. Dermed kan vi plassere denne utenfor vippestat-kategori, og over i lyserosa (siden det Republikanske partiets farge er – uforståelig* – rød) «sannsynlig Republikansk» kategori. Likeledes kan vi anta at Wisconsin ikke egentlig er en vippestat, men vil falle ned på sitt sedvanlige Demokratiske resultat. Dermed blir Wisconsin lyseblå i sin sannsynlige Demokratiske stemmegivning. New Mexico, med sin økende latinamerikanske velgersammensetning, burde etter alt å dømme stemme Demokratisk.

Etter en slik gjennomgang (som jeg kun har tatt raskt og overflatisk her) sitter vi igjen med det geniene (les: politikk-nerdene) hos University of Virginias «Center for Politics» regner som de virkelige vippestatene:

Florida, Virginia, New Hampshire, Ohio, Iowa, Colorado og Nevada.

Dette er det selvsagt mange som er uenige i – som sagt overfor mener Real Clear Politics at det faktisk er tretten vippestater, ikke kun syv. Uansett kan man være enig i at de gjeveste valgmenn-premiene er Florida, Virginia og Ohio (og Pennsylvania, dersom man tror dette er en vippestat og ikke en «sannsynlig Demokratisk stat»).

Hvilke stater Obama’12 og Romney’12 tror er de viktigste er det lett å finne ut av: I de viktigste vippestatene settes alle kluter til hva gjelder TV-reklamer, personlige besøk av de to kandidatene og deres «proxyer» – viktige personligheter i de to partiene som f.eks. Bill Clinton – og alt annet valgkampfanteri som de kan finne på. Bor man i disse delstatene er man allerede lei av TV-reklamene som bombarder alles stuer.

Så når dere leser artikler som gjengir meningsmålinger og spår valgutfall, husk på at de meningsmålingene som virkelig gjelder, er de i vippestatene overfor. Og i Florida, Virginia og Ohio balanserer nå talldifferansene på en knivsegg.

*Uforståelig, og nesten uforklarlig: Det at Det republikanske partiet fikk fargen rød og Det demokratiske partiet fikk fargen blått er et resultat av amerikansk medias fargevalg i 2000-valget. Se denne artikkelen i The New York Times for en slags forklaring.

Hilde Eliassen Restad skriver også bloggen Dagens DC.

1 kommentar