Mer

    VP: Et valg mellom fire strategier

    Når Mitt Romney snart foretar det endelige valget av sin visepresidentkandidat, må han ta stilling til fire ulike strategier.

    Visepresidentkandidatene siden 1996: Gore (Clinton 92 og 96), Kemp (Dole 96), Lieberman (Gore oo), Cheney (Bush 00, 04), Edwards (Kerry 04), Palin (McCain 08) og Biden (Obama 08, 12). Hvem blir nestemann i bildet? FOTO: Al Gore: Monikia Flueckiger (World Economic Forum); Jack Kemp: Keith Ivey; Joe Lieberman: Itzik Edri; Dick Cheney: Gage Skidmore; John Edwards: Llima Orosa; Sarah Palin: Are Tågvold Flaten; Obama og Joe Biden: Official White House Photo by Pete Souza.

    At visepresidentvervet i USA forblir den bleke skyggen til presidentembetet, er forsåvidt en kjent sak. Tidligere visepresident John Nance Gardner (1933-41) kalte sågar jobben for sin ”dårligste beslutning”. Men det som muligens utvikler seg til en fireårig vandring i skyggenes dal, spiller uansett en viktig rolle i de siste månedene av valgkampen. Om ikke gjennom annet, så i kraft av at valget av valgmakker er en potensiell presidents første virkelig store beslutning.

    Romneys veivalg

    Mitt Romney står nå ovenfor dette veivalget i sin valgkamp. Den tidligere Massachusetts-guvernøren har vært tydelig på at kandidaten som skal være hans teoretiske nummer to i de neste fire årene, må være i stand til å lede landet fra dag én – ’just in case’. Således vet vi dermed litt om hans prioriteringer; Sarah Palin er uaktuell. Romney ser ut til å legge seg på en mer styringsdyktig linje enn hva McCain-leiren gjorde på i 2008, da de satset på å vinne momentum ved en «game changer.»

    Vi er langt fra sikre på hvilke prioriteringer Romney-strategene foretar seg i disse dager. I all enkelhet, og med amerikansk valghistorie i mente, tror jeg allikevel vi kan si at man ved valget av en visepresidentkandidat står ovenfor fire mulige strategier.

    Balanse og ubalanse

    Valget av visepresidentkandidat har historisk sett handlet om å balansere ut én eller flere av presidentkandidatens potensielle akilleshæler. Tre av de fire hovedstrategiene bak et visepresidentvalg er også en form for balanseringer, mens den fjerde er det stikk motsatte. Den fjerde strategien sikter snarere mot en visepresident som matcher presidenten både politisk og personlig:

    • Regional balanse. Helt siden 1776 har konfliktlinjen mellom nordøst og syd ulmet i USA, med tidvis kraftige oppblåsinger. Kandidater med en spesielt sterk base i én av de to leirene – og derfor ofte også ditto svak stilling i det andre – kan derfor velge å hente sin makker nettopp derifra. Også bakgrunn fra vippestater som Ohio og Pennsylvania kan vise seg utslagsgivende med en slik prioritering. Et kjent eksempel er John F. Kennedy, som gikk til Texas når han valgte (erkerivalen, motstanderen og majoritetslederen i Senatet) Lyndon B. Johnson som sin visepresidentkandidat. I det rekordjevne valget i 1960 ble Johnson også utslagsgivende for valgutfallet. Calvin Coolidge var også et slikt valg for Harry Daugherty og Warren G. Harding i 1920.
    • Politisk balanse. Den sentrifugale kraften USAs topartisystem innehar kan også påvirke visepresidentvalget. I sin vandring mot sentrum for å slå motstanderen kan en visepresidentkandidat være den ideologiske utjevningen på valgseddelen som sørger for støtte fra fløyen i partiet. John McCains valg av Sarah Palin i 2008 et det nyeste eksemplet på en slik strategi: McCain slet med å engasjere basen selv etter at nominasjonen var i boks. Bob Dole gjorde noe lignende i 1996 ved å velge sin tidligere motstander Jack Kemp som sin visepresidentkandidat. Den mindre kjente president James Garfield valgte også en visepresident på bakgrunn av politisk ideologi i forkant av valget i 1880.
    • Faglig balanse. Når uerfarne presidentkandidater har gjort kometkarriere i politikken og stiller til valg uten særlig politisk tyngde, oppstår et behov for en visepresident som kan glatte over dette. Dette gjelder også kandidater som er sterk på ett felt, og svak på andre. Behovet for utenrikspolitiske kvalifikasjoner er et tilbakevendende tema. Både Dick Cheney og Joe Biden er eksempler på rutinerte visepresidenter med stor faglig tyngde.
    • Eller hva med litt ubalanse? I sterk kontrast fra å velge en utfyllende strategi for visepresidentvervet – enten av regional, politisk eller faglig natur – står tanken om en visepresidentkandidat som snarere fremhever presidentens egne egenskaper. Clintonleirens valg av den trygge, hvite, jevngamle og moderate Al Gore i 1992 var kanskje resultatet av en slik tankegang: Gore fremsto da, og for så vidt den dag i dag også, som en kloning av Clinton, både politisk og personlig, med tydelig aksent og mild fremtoning.

    Romneys prioriteringer

    En nærmere titt på disse fire strategiene gir også en pekepinn på hvor tunga på visepresidentvektskåla kan ligge for Romney. På bakgrunn av Romneys eget utsagn om styringsdyktighetens betydning i valget, virker faglig balanse til å være den mest dekkende strategien i forkant av Romneys veivalg.

    Hva så med de andre strategiene?

    I kraft av sin egen base i nordøst, og Barack Obamas manglende popularitet i de mer konservative sør- og midtveststatene, virker ikke regionale behov til å være spesielt alarmerende for Romneyleiren i denne omgang. Noen hederlige unntak finnes allikevel i kandidater fra Virginia, Pennsylvania og Wisconsin, og de andre vippestatene i valget (kanskje spesielt Ohio og Florida).

    Politiske prioriteringer kan imidlertid være av større betydning for Romneys strateger. Behovet for entusiasme i republikanernes høyrefløy er godt dokumentert, og selv om McCain manglet den i større grad i 2008 enn hva Romney gjør i 2012, vil økt støtte fra basen hjelpe Romney i kampen mot Obama om det politiske sentrum. En kamp som trolig vil avgjøre presidentvalget.

    Den fjerde og siste strategien virker i denne sammenheng til å være nærmest uten forklaringsverdi. Mitt Romney sliter nok med sin trynefaktor fra før av, og utnevnelsen av en ‘running mate’ med lignende bakgrunn og kvalifikasjoner som ham selv er nærmest uaktuelt. En kan heller vente at Romney følger et av de tre balanseprinsippene, selv om det er fullt mulig å kombinere deler av den fjerde strategien med noen av de andre.

    Kandidatene

    Tre av de største favorittene er i følge media Rob Portman, Tim Pawlenty, og Bob McDonnell, noe som i så fall vil passe bra i hop med balansen Romney kan ønske; de er alle rutinerte politikere med bred innenrikspolitisk erfaring som samtidig utfyller Romney på hver sin måte. Portman kan bidra med sin erfaring fra DC, samt med sin geografiske tyngde (Ohio). Pawlenty kan på sin side underbygge Romneys outsider-appell, mens han utgjør en balanse til Romneys hvitsnipp-image. McDonnell bidrar med sitt fotfeste i vippestaten Virginia, der han kan vise til et alternativ til kursen Obama har staket ut siden han tok over. Det er også interessant å merke seg hva Romneykampanjen sier når de overser politiske balansebehov; nemlig at man ikke er bekymret for å miste kjernevelgere til sofaen i november. De satser på at «Anyone but Obama»-fløyen av partiet ikke har noe annet valg enn å støtte Romney.

    Paul Ryan?

    I Panelet denne uka tippet jeg, som én av to, allikevel Paul Ryan som Romneys makker.

    Det var en gjetning basert på magefølelse mer enn noe annet. En magefølelse som sa at selv om faglig balanse på valgseddelen kanskje utgjør brorparten av Romneys prioriteringer, innehar den kalkulerende Romney en blandingsstrategi i sitt visepresidentvalg; han tør ikke ignorere de regionale og politiske balansebehovene fullstendig. Ryan, kjent som en real budsjetthauk, er en konservativ yndling, og kommer samtidig fra vippestaten Wisconsin. Plutselig kan kanskje Mitt Romney få i pose og sekk allikevel.

    Hva tenker du om de fire strategiene bak et visepresidentvalg? Og hvem blir Romneys visepresidentkandidat?

    Ta debatten til Twitter: @SteinarSuvatne / @AmPolitikk


    Are Tågvold Flaten har skrevet om Paul Ryans styrker og svakheter (samt om Portman og Pawlenty) i spalten VP-audition.


    Abonnér på vårt nyhets­brev, levert rett i inn­boksen din hver morgen!

    Les også