Det startet i Iowa og New Hampshire, med Rick Santorum og Mitt Romney, moralspørsmål og økonomi. Sett sammen med valgresultatene er historien om delstatenes og kandidatenes særegenheter også en kortversjon av den republikanske nominasjonskampen. En historie om kampen som endte med seier til den pengesterke forhåndsfavoritten.

Men la oss skru tiden tilbake til juletider 2011, da det fortsatt fantes sju presidentkandidater som trodde de hadde det de republikanske primærvalgvelgerne var på utkikk etter.

Det begynte i Iowa

Jeg ankom Des Moines, Iowa sent den 26. desember, etter en humpete tur bakerst i et lite propellfly vestover fra Chicago. Julematen var fortsatt i systemet, og den høytidspyntede O’Hare-flyplassen i Chicago minnet om julekaoset fra Hjemme Alene-filmene. Journalister fra hele verden var på vei til Iowa for å dekke de første stemmene i kampen om å bli verdens mektigste person.

Jeg hadde vært i Iowa seks måneder tidligere i forbindelse med den tradisjonelle prøveavstemningen i Ames, og var spent på å se hvordan det politiske landskapet hadde forandret seg. Tilbake i august 2011 var Herman Cain fortsatt med, og han fortalte meg at han ikke hadde noen planer om å gi seg. ”Yes I’m still in the game, are you kidding me!?” sa han.

Artikkelen fortsetter under bildene.

Michele Bachmann – med mottoet ”Barack Obama is a One Term President!” – var den store stjernen etter seieren i Ames. Det eneste hun hadde å si til meg var imidlertid følgende: ”We’re probably cousins!”, og medvinden fra Ames ble like kortvarig. Texas-guvernøren Rick Perry annonserte nemlig sitt presidentkandidatur samme dag, og kapret med det Bachmanns momentum. Bachmann-kampanjen nådde dermed sitt høydepunkt den 14. august 2011, og det som var igjen da caucusvalget nærmet seg i slutten av desember var et trist skue.

Mens Bachmann-ballongen hadde steget for raskt – og senere sprukket – holdt en annen kandidat som fridde til det samme segmentet av Iowavelgerne det gående uten å bli tatt seriøst av noen. Den tidligere Pennsylvania-senatoren hadde tross alt tapt gjenvalg i 2006 med hele 18 %! Hvordan kunne Rick Santorum da forvente at han plutselig skulle kunne vinne gunsten til det republikanske partiet, for ikke å snakke om det amerikanske folket? Tidligere Speaker of the House Newt Gingrich slet også med å bli tatt seriøst. Var han ikke kun interessert i å selge bøker? Og var ikke ekskonene og utroskapet grunn nok til å se seg om etter noen andre?

Ron Pauls tilhengere var på sin side overbevist om at kongressmannen fra Texas kom til å vinne Iowa, og deretter nominasjonen – noe de prøvde å overbevise media og politiske analytikere om. Paul-kampanjen stod riktignok sterkt i Iowa, noe Paul beviste med det som må betegnes som et uavgjortresultat i strawpollen i Ames. Han var annerledesmannen som hadde vært ute ikke bare én, men to vinternetter tidligere (i 1988 og 2008). Paul snakket om økonomi og behovet for forandring på en annen måte enn partifellene, og hadde ingenting å tape. Det var hans siste valgkamp.

Og så var det Mitt Romney da, den tidligere Massachusetts-guvernøren som også hadde en mislykket presidentvalgkamp bak seg. Han støttet imidlertid John McCain raskt etter exiten i februar 2008, og gjorde senere alt han kunne for at Arizona-senatoren skulle vinne. Det var ingen hemmelighet at Romney allerede så framover mot 2012, og han var godt i gang med det ”usynlige primærvalget” lenge før konkurrentene. Han knyttet til seg rådgivere og dyktige pengeinnsamlere, og gjorde alt for å forbedre sin stiling innad i Det republikanske partiet.

Han var på godfot med det republikanske etablissementet, og var klar for en lang valgkamp, dersom det skulle bli nødvendig.

Ressurser, deretter stemmer

Den norske statsviteren Stein Rokkans mantra om at ”stemmer teller, men ressurser avgjør”, beskriver godt den republikanske nominasjonskampen som avsluttes i Tampa i slutten av august.

Ressursene – i dette tilfellet Romneys penger og støttespillere – er et av de tidligste tegnene på hvem som ligger godt posisjonert til å vinne en amerikansk presidentnominasjon, uansett parti. Det er imidlertid ikke nok, noe Rick Perry og 2011s flaueste øyeblikk på amerikansk fjernsyn vitner om.

Det var med utgangspunkt i disse faktorene politiske analytikere vurderte det republikanske feltet med presidentkandidater i slutten av 2011. Og ut ifra disse parameterne var det én mann som skilte seg ut: Willard Mitt Romney. Romney stod også godt posisjonert i Iowa etter at Herman Cain trakk seg med buksene nede i starten av desember. Ron Paul og Newt Gingrich lå derimot bedre an, sistnevnte etter en rekke gode TV-debatter.

Romneys rike støttespillere – i form av Super PACen ”Restore Our Future” – kom Romney til unnsetning. De bombarderte Gingrich på TV-skjermene i Iowa, og Gingrich falt like fort som Bachmann etter Ames, og Perry etter ”Oops.”

Fokuset på å felle Gingrich spilte samtidig til Santorum sin fordel, som på tross av stemmetellingskluss og tildeling av nøyaktig null delegater, vant Iowa – slik Mike Huckabee gjorde det i 2008.

Videre til New Hampshire

Etter Iowa valgte Santorum å bruke dyrebar tid i New Hampshire, framfor å dra sørover til South Carolina, som han i etterpåklokskapens lys kanskje burde ha gjort. Han slet med en underbemannet valgkampstab, og mistet raskt medvinden fra Iowa.

New Hampshire var Romney-kampanjens høyborg, mens også Jon Huntsman satset alt på å komme flyvende ut av The Granite State. Huntsmans sterkeste motstander var Ron Paul, som sørget for at den tidligere Kina-ambassadøren måtte ta til takke med en svak tredjeplass.

Romney snakket på sin side mer om president Obama enn sine republikanske motstandere, mens organiseringen av valgkamparrangementene hans samtidig vitnet om at valgkampmaskineriet på mange måter var klar for presidenten.

Hinderet var de 1144 delegatene Romney trengte for å vinne nominasjonen, og de var det lenge til han kunne sikre seg så lenge motstanderne ikke ville tre til siden.


Denne artikkelserien er skrevet takket være et reisestipend fra Den amerikanske ambassaden i Oslo.