Spørsmål: Hvorfor opptrer håpefulle presidentkandidater som idioter på verdensscenen i valgkamptider?
Hvis man godtar spørsmålets strenge og generaliserende betingelse kan vi kanskje si: Fordi de ikke kan noe om utenrikspolitikk. Så kan man gjerne spørre «hvorfor det?», som vel er et mer interessant spørsmål.
Det nære over det fjerne
Svaret her er nok det samme for amerikansk som for norsk politikk: velgere er generelt sett mer interesserte i de nære spørsmål enn i de (geografisk) fjerne, og veldig få velgere stemmer på en presidentkandidat over en annen basert en utenrikspolitisk sak (med noen spesifikke unntak, som for eksempel Floridas cubanske amerikanere).
På samme måte er det få vordende presidentkandidater som ønsker å bli president på grunn av utenrikspolitikk. Woodrow Wilson uttalte jo som kjent før han entret Det hvite hus at det skulle være en skjebnens ironi dersom hans presidentperiode skulle vise seg å handle om utenrikspolitikk, siden han ble valgt på en progressive politisk plattform som handlet om innenrikspolitiske reformer. Første verdenskrig var ennå ikke å se i horisonten.
For øvrig var valget i 2004 et viktig unntak fra denne generelle regelen, da Bush administrasjonen gjorde en iherdig innsats for å forsikre seg om at 11. september skulle være fremst i velgernes minne da de entret valglokalet. Der finnes selvsagt andre viktige unntak også (særlig i forbindelse med de to verdenskrigene, samt Den kalde krigen), men historiens brede valgpensel maler stort sett med innenrikspolitiske farger.
Dette innlegget er – som du sikkert har gjettet – inspirert av Mitt Romneys mindre heldige verdensturné (turen til England, Israel og Polen), men temaet er relevant i nesten hver eneste valgkamp.
Valgfiske
Håpefulle presidentkandidater sier mye rart om utenrikspolitikk, og det trenger ikke bare være fordi de er uerfarne. Det kan også handle om valgfiske.
Det ikke bare Romney som har sagt at Jerusalem burde være Israels hovedstad, slik han sa i en tale denne uken.
I 2008, da Obama stod i Romneys sko, talte han foran AIPAC (American-Israeli Public Affairs Committee) i Washington, D.C. og hevdet at Jerusalem ville være Israels framtidige hovedstad. Likeså er det ikke en overdrivelse å hevde at USAs uforsonlige Cuba-politikk nok har vært et resultat av valgdynamikk heller en presidentkandidatenes personlige og/eller ideologiske overbevisning.
Også er det selvsagt viktig å poengtere at USA har hatt en del – utenrikspolitisk sett – meget erfarne presidenter, slik som for eksempel George H. W. Bush.
Bushs skjebne i 1992
Hans skjebne er i så måte en skremselshistorie: Det at Bush Sr. stille og rolig loset USA og Sovjetunionen gjennom Den kalde krigens slutt, samt slo Saddam Husseins invasjon av Kuwait tilbake (for øvrig en operasjon som gjerne brukes som kroneksemplet på ekte multilateralisme fra USAs side) var fint lite verdt da amerikanerne stemte i presidentvalget i 1992.
I 1992 handlet det nemlig om økonomien («It’s the economy, stupid»), en litt nærere politisk sak som Bush Sr. ikke snakket overbevisende om. Det hjalp heller ikke at han i løpet av valgkampen avslørte at han ikke visste hva en kartong melk kostet.
Mannen fra Hope, Arkansas stoppet derimot aldri å snakke om økonomien. Men Bill Clinton kunne heller ingenting om utenrikspolitikk.
Hilde Eliassen Restad er seniorforsker ved NUPI og skriver også bloggen Dagens DC.
