Mer

    Tabbesesong

    Den pågående kampen mellom Obama og Romney handler vel så mye om å drive skadekontroll, som å snakke om det som betyr noe.

    «Gaffes» kalles de på engelsk, og de får mye oppmerksomhet i valgkamptider. Politiske «tabber» eller «forsnakkelser» kan vi kalle dem på norsk, og det er ofte snakk om trivielle saker.

    Men «gaffes» har en tendens til å blåses opp i mediene og av motstandere, og det er akkurat det som gjør dem viktige, politisk sett. Kandidaten sendes «off message», i en tid da det er helt andre budskap som skal hamres inn. Kandidaten gjør motstandernes, og den politiske pressens jobb, lettere.

    Sannheten

    I forbindelse med presidentvalgkampen i 1984 skrev Michael Kinsley at «gaffes» ikke forekommer «når en politiker lyver, men når han forteller sannheten

    Om ikke den absolutte sannhet, så sannheten slik kandidaten selv ser den. Kandidaten, som er drillet i hva han skal si – og i hvordan han skal si det – lar for et lite øyeblikk sløret falle, mens rådgiverne river seg i håret.

    Karakterdefinerende

    En lignende type forsnakkelser finner sted når kandidaten avslører noe med seg selv som ikke tar seg så godt ut i valgkampen. Det passer ikke med imaget kandidaten prøver å selge av seg selv. Som en sparsommelig type, eller som en vanlig kar som handler vanlige ting på super’n som alle andre.

    Mitt Romneys uttalelse i mars om at kona Ann «kjører et par Cadillacs» tilhører denne kategorien. Det samme gjelder kommentaren om at han har «venner som eier NASCAR-lag.» Det presenterer ham ikke akkurat som noen vanlig kar, og de er uheldige uttalelser, politisk sett. Det samme kan sies om Obamas spørsmål til de frammøtte på en gård i Iowa i 2007. Han lurte på om noen hadde lagt merke til hva butikken Whole Foods tok seg «betalt for ruccolasalat.» Prisen for ruccolasalat? tenkte mange. Og hva er egentlig Whole Foods (en butikk som ikke engang finnes i Iowa)?

    En annen nyanse av slike «gaffes» er visuelle. Kroneksemplet er her Michael Dukakis i en tanks i 1988, mens også Barack Obamas bowling i 2008 passer denne kategorien. Dukakis så pinglete ut i tanksen, mens Obama så pinlig klønete ut på bowlingbanen. Det viste seg å bli mer problematisk for Dukakis, enn for Obama.

    Uheldig stokkede ord

    Men en «gaffe» kan også forekomme når en politiker ikke er påpasselig nok med hvordan han ordlegger seg, slik at ting kan tas ut av sammenheng senere.

    Det behøver hverken å være feil, eller direkte dumt, og dette er kanskje den vanligste typen. John McCains «the fundamentals of our economy are strong» passer inn i denne kategorien. Det var en klumsete gavepakke til motstanderne midt under finanskrisen i 2008, uavhengig av hva McCain egentlig mente med ordet «fundamentals.» President Obamas «the private sector is doing fine» er et ferskt eksempel, som Romneykampanjen nå utnytter for alt det er verdt, uavhengig av hva presidenten egentlig mente med ordet «fine.» John Kerrys «I actually did vote for the $87 billion, before I voted against it,» er et annet eksempel.

    Mellom oss

    En annen kategori innebærer uttalelser som kandidaten kommer med til et spesielt publikum, og som han eller hun for et lite øyeblikk glemmer at kan skade ham overfor andre, dersom det kommer ut.

    Obamas uttalelse på en fundraiser i California i 2008 om at noen velgere i Pennsylvania «klamrer seg til våpen og religion» er et eksempel, selv om den også kan sees som en «sannhet.» Tidligere Virginia-senator George Allens «makaka»-kommentar i 2006, som havnet på YouTube, er et annet eksempel (Allen har nå gjennoppstått fra de døde, og stiller mot demokratenes Tim Kaine til høsten i kampen om en av Virginias to plasser i Senatet).

    Uvitenhet

    En siste grovt inndelt kategori er uttalelser som viser uvitenhet, eller manglende forståelse for sak eller fenomen. Sarah Palins svar på Charlie Gibsons spørsmål om hun var enig i Bushdoktrinen – «In what respect, Charlie?» – fikk det til å virke som hun ikke visste hva doktrinen gikk ut på. Herman Cains smertefulle stillhet etter et spørsmål om Libya i fjor høst er et annet, og mer avslørende eksempel. Visepresident Dan Quayles feilstaving av «potato» («potatoe») i 1992, er det mest minneverdige eksemplet (og minst relevante, politisk sett).

    (Tips om flere kategorier? Kommentarfeltet venter!)

    Hva med pressens dekning?

    Det skrives med jevne mellomrom store ord om at pressen gjør velgerne en bjørnetjeneste ved å skrive om «gaffes.» «Vi er bedre enn dette,» er undertonen.

    New York Magazines Jonathan Chait mener for eksempel fokuset på alle tabbene og forsnakkelsene kun er en forlengelse av den såkalte «horse race»-journalistikken. Han vil ha mindre spill, og mer fakta. Chait mener politiske journalister prøver å «fortelle oss hvem som vinner. Og siden veldig lite forandrer seg i hesteracet fra dag til dag, så blir tabbene og forsnakkelsene drivkraften i historien.»

    Det kan han ha rett i, men valgkamp handler også om hesteracet, og ikke bare policy og detaljer. Tabber og forsnakkelser må dekkes, så lenge de presenteres i kontekst, og så lenge de har noe som helst å gjøre med saker som betyr noe. Obamas kommentar om privat sektor er for eksempel viktig fordi den rører ved kjernen i den pågående valgkampen, nemlig økonomien. Obama skjønte også at han hadde rotet det til for seg selv. Resultatet ble at han på torsdag holdt en 50-minutters lang tale om økonomien i vippestaten Ohio.

    Takket være seks ord om tilstanden i privat sektor på en pressekonferanse i Washington, D.C. i forrige uke.

    «On Message» er Are Tågvold Flatens faste spalte på AmerikanskPolitikk.no.

    Are Tågvold Flaten
    Are Tågvold Flaten
    Statsviter og redaktør av AmerikanskPolitikk.no. Programleder av podkastene "Valgkampsirkuset" og "Amerikansk politikk". Forfatter av "Sirkuset - Clinton, Trump og tidenes valgkamp".

    Les også