SAN FRANCISCO, California: I dag er det primærvalg i California, men alle øyne er rettet mot Wisconsin, der det såkalte tilbakekallingsvalget mot guvernør Scott Walker går av stabelen. Walker ser ut til å overleve.
Wisconsin-guvernør Scott Walker (44). Foto: Megan McCormick
Walker ble valgt til guvernør i november 2010, og ble en meget upopulær mann på venstresiden i det han foreslo en rekke tiltak som skulle minske delstatens underskudd. Han foreslo å begrense den kollektive forhandlingsretten i offentlig sektor (med noen strategiske unntak), og de offentlig ansatte skulle i tillegg dekke en større andel av sine egne pensjons- og helsekostnader.
Demonstrasjoner
14 demokrater forlot tilslutt delstaten for å frarøve republikanerne muligheten til å stemme over lovforslaget i delstatssenatet, og tusenvis møtte opp ved delstatsforsamlingen i Madison for å demonstrere. Republikanerne unngikk imidlertid demokratenes unnvikelsesmanøver ved å fjerne de budsjettøkonomiske tiltakene fra lovforslaget, for så å stemme over fagforeningsbiten ene og alene. Demokratene rev seg i håret, og demonstrasjonene fortsatte. I fjor vinter pågikk de for fullt i mer enn en måned, men Walker kjørte sitt eget løp. Reformene ble vedtatt. Michael Moore tok turen for å delta i demonstrasjonene, mens Walker ble omfavnet som en helt på høyresiden.
I On Message-spalten «Etter Wisconsin» den 19. mars 2011 skrev jeg følgende:
«Hovedargumentet for nødvendigheten av Walkers medisin – gitt det nåværende politiske klima og Wisconsins budsjettunderskudd – var at lærernes kollektive forhandlingsrett var en byrde Wisconsin ikke lenger kunne bære dersom den økonomiske situasjonen skulle snus. Underskuddet ble altså knyttet til (et utvalg) offentlige ansattes kollektive forhandlingsrett. Ved kun å stemme over fagforeningsbiten framstår derimot ikke lenger utsagn om ”union-busting” som anklager, men som en beskrivelse av taktikken republikanerne i Wisconsin så langt har begitt seg ut på. Fra demokratenes hold har Walkers intensjoner hele tiden framstått som ideologiske, hendig antrukket i en budsjettøkonomisk kappe.
Gjensidig avhengighetsforhold. Tilhengerne av guvernøren sier han har mot som tør å røre ved de offentlige fagforeningene, som ikke bare besørger medlemmene med goder andre arbeidere ikke har, men som i tillegg er som en arm av Det demokratiske partiet å regne. Oppfatningen er at de berørte fagforeningene er i et gjensidig avhengighetsforhold med demokratene: medlemmene får goder, demokratene stemmer. Videre argumenteres det for at fagforeningsmedlemmene har det for godt i den nåværende økonomiske situasjonen, og at de må bidra mer.»
Wisconsin ble på denne måten sentrum for en ideologisk kamp mellom de to partiene, og kreftene som støtter dem. Men i valgkampen som avgjøres i dag har Walker fått mer økonomisk drahjelp utenfra enn den demokratiske motstanderen Tom Barrett. President Obama har holdt seg på sidelinjen, og Barrett har måttet ta til takke med støtte fra en eks-president: Bill Clinton tok turen. På mandag twitret allikevel Obama følgende halvhjertede støtteerklæring: «It’s Election Day in Wisconsin tomorrow, and I’m standing by Tom Barrett. He’d make an outstanding governor.»
Walkers medvind
Som jeg skrev i den nevnte On Message-spalten, og som Minervas Jan Arild Snoen er inne på i sin ferske gjennomgang av valget, virket det som om Walker hadde gått for langt, og at han kom til å få svi for det. For første gang i Wisconsins historie ble det samlet inn nok underskrifter (500 000) for å igangsette et tilbakekallingsvalg («recall election») mot Walker. I Wisconsin kan det innkalles til tilbakekallingsvalg dersom politikeren det er snakk om har sittet minst ett år i sin stilling, og slike valg er lovlig i 19 ulike stater. Det finnes kun to tidligere tilfeller der en sittende guvernør har blitt «tilbakekalt»: California-guvernør Gray Davis i 2003 (Arnold «Hasta la vista baby» Schwarzenegger vant), og North Dakotas Lyn Frazier i 1921.
Demokratene i Wisconsin mente Milwaukee-borgermester Tom Barrett var mannen som kunne slå Walker, og det var liten tvil om at det var demokratene som hadde vind i seilene.
Men så snudde vinden, og Walker ble etter hvert mindre upopulær. Wisconsins arbeidsledighet (6,7 %) ligger nå under det nasjonale gjennomsnittet, og den er nå ett prosentpoeng lavere enn den var da Walker overtok. Entusiasmen blant Walkers motstandere, som fikk en vitamininnsprøytning under underskriftskampanjen, er ikke lenger der den en gang var.
Hva innebærer valgresultatet?
Snoen mener en eventuell Walker-seier blir et nederlag ikke bare for demokratene og fagforeningene som har kjempet mot ham, men også et illevarslende tegn for president Obama foran høstens presidentvalg.
Slates Dave Weigel stiller imidlertid følgende spørsmål: «Må all politikk handle om presidenten?» Han trekker fram flere grunner til at det ikke er tilfelle i dette eksemplet, blant annet disse: «Hovedsaken i valget er ikke den amerikanske økonomien, helsestell, eller nasjonal sikkerhet. Hovedsaken er guvernørens karakter og tingene han har gjort mens han har sittet med makten. I Walkers eksempel handler det om hans dramatiske reform av statens fagforeninger. Og som tilfellet alltid er i tilbakekallingsvalg så handler det delvis om hvorvidt velgerne synes tilbakekalling er den rette veien å gå for å adressere deres politiske misnøye.»
Walker har på sin side uttalt følgende til Real Clear Politics: «I think it will have implications for everybody’s election in America.»
Walker ligger i gjennomsnitt 6,7 % foran Barrett på de siste meningsmålingene, og du leser om valgresultatet her på AmerikanskPolitikk.no onsdag morgen. I tillegg til tilbakekallingsvalget i Wisconsin er det i dag primærvalg i California, New Jersey, South Dakota, Montana og New Mexico.
