Mitt første møte med Mitt Romney kom i Des Moines i august 2011. Da ble han møtt av demonstranter, riktignok fra venstresiden. Foto: Are Tågvold Flaten / amerikanskpolitikk.no.

President Obamas rådgivere har hele veien regnet med at de ville møte Mitt Romney til høsten. Men hva gjør republikanere som skulle ønske seg en mer konservativ kandidat?

Washington Examiners Philip Klein er ute med e-boka Conservative Survival in the Romney Era. Utgangspunktet er at Klein ønsker seg en mer konservativ republikansk presidentkandidat, men at han må ta til takke med Romney. Han foretrekker selvsagt Romney overfor Obama, men hvordan kan han kritisere Romney uten at det svekker republikanernes presidentkandidat? Hvordan kan folk kritisere Romney uten å kritiseres for å jobbe for motstanderen?

Klein stod overfor samme dilemma i 2008: Hvordan kunne man dytte den moderate John McCain i riktig retning? Det samme gjaldt George W. Bush, som i 2000 stilte som «a compassionate conservative.» Som om det – i Kleins ord – var noe galt i å være konservativ. Slik Klein ser det var Bushs to perioder en misbrukt mulighet til å fremme konservative idealer, ettersom republikanerne kontrollerte begge kamrene i Kongressen mellom 2003 og 2006. Gjelden økte attpåtil med 60 % under Bush 43.: fra 1,86 billioner dollar i 2001, til 2,98 billioner dollar i 2008 (i følge Congressional Budget Office).

Businessmannen Romney

Klein beskriver Romney som en «suboptimal» presidentkandidat og som den naturlige arvtageren til Bushs «compassionate conservatism.» Men Klein er ikke blant dem som ser Romneys tidligere flip-flopping som en svakhet.

«Romneys politiske reise er mye lettere å forstå i det du slutter å pønske på om han egentlig er progressiv, konservativ eller noe midt i mellom. Romney har tenkt som en businesskonsulent hele veien. I forberedelsene til en ny kampanje ansetter han dyktige rådgivere, finstuderer det politiske landskapet, og prøver å plassere seg der det er størst etterspørsel.»

Klein mener det var akkurat dette Romney gjorde foran valgene i Massachusetts i 1994 og 2002, og foran årets nominasjonskamp. Han gjorde det samme i 2008 da John McCain og Rudy Giuliani ledet på meningsmålingene. Det var en klar åpning til høyre, og Romney tok steget.

«Romney er ikke ideologisk» skriver Klein, og han gjør det som må til for å vinne.

Kritiseres når han fortjener det

Et av hovedpoengene i boka er at velgere som beskriver seg som konservative ikke må forveksle lederen av Det republikanske partiet med lederen for den konservative bevegelsen. Det er lov å være uenig, og man kan faktisk snakke høyt om det. «Romney burde støttes av konservative velgere når han gjør seg fortjent til det, og kritiseres når han fortjener det,» skriver Klein.

Romneys politiske posisjonering vitner i følge Klein om at han kan dyttes i riktig retning, bare folk tør å kritisere ham åpent.

Klein trekker fram flere eksempler fra den republikanske nominasjonskampen som viser at Romney faktisk hører etter. Medicarereform er et eksempel. Romney var i utgangspunktet lunken, men tok steget etter vedvarende press fra høyre. «Dette er et klart eksempel på at Romney er lydhør overfor konservative [kritikere]. Men i det valgkampen beveger seg ut av primærvalgfasen kan pressmulighetene svekkes.»

Slik tenker kritiske røster både i det demokratiske og det republikanske partiet. Hvordan kan man dytte partiets leder i riktig retning, når han allerede sitter med makten?

Høylytte kritikere

Klein mener kritikerne må være høylytte for at Romney skal høre etter når han eventuelt blir president.

«Hvis konservative kritikere føyer seg og holder kritikken for seg selv, er det mer sannsynlig at Romney ser deres støtte som en konstant faktor. Dersom dette skjer vil Romney være mer komfortabel med å bevege seg til venstre. Men dersom konservative kritikere forholder seg lunkne til Romney, og kritiserer ham åpenlyst når de føler seg skuffet eller snytt, er det mer sannsynlig at Romney ser deres støtte som en variabel og at han derfor kan tjene på å ta noen steg til høyre.»

Kleins argumenter kan like gjerne anvendes av president Obamas demokratiske kritikere. Dersom de ikke er høylytte har ikke Obama noen grunn til å høre etter.

1 kommentar