Årets utgave av International Studies Associations (ISA) årskonferanse er over, denne gang avholdt i San Diego, California. Fire dager med paneler bestående av alskens rare temaer (for ikke å nevne rare deltakere fra rundt om i verden) er over, og verdens forskere på internasjonal politikk kan pakke ned polyesterdressene og reise tilbake til sine støvete kontorer.

San Diego var vel egentlig en litt for kul plass for oss kjedelige forskere – fikk man egentlig tid til å nye alle de margaritaene med cayennepepper-strøssel på randen (for ikke å snakke om tacosene) som man ville? (Svar: ja, men jeg regner med jeg er i mindretall der.)

Paneler

Min egen opplevelse, bortsett fra den deilige suksessen med carnitas og carne asada tacos på Lolita’s, var veldig god. Jeg fikk med meg den sedvanlige blandingen nyttige og unyttige panelpresentasjoner.

Eksempel på nyttig panel: diskusjon om konstruktivismeteori i utenrikspolitisk analyse med statsviterstjernene Ted Hopf og Helen Milner (alltid gøy når stemmene heves og argumentene kvesses).

Unyttig: En gjeng mumlende menn som diskuterte en bok jeg ikke hadde lest enda. (Ok da, kanskje det var min feil.)

Papers

Jeg presenterte et paper (ja, norske akademikere kaller det for et paper, vi har visstnok ikke klart å finne en akseptabel oversettelse av dette relativt enkle ordet) om kontinuiteten i amerikansk utenrikspolitikk fra Bush til Obama, med hovedvekt på krigen mot terror (som jeg for øvrig har blogget om før).

Panelets tema var moderne amerikansk utenrikspolitikk, og jeg hadde gleden av å lese tre andre interessantepapers, blant annet ett om rollen tørsten etter hevn spiller i utenrikspolitiske overreaksjoner. Case’et i paperet var, ikke overraskende, Bush sin krig mot terror, der forfatteren hevdet at man kan forstå den uproposjonalt overdrevne reaksjonen på 11. september som et uttrykk for hevn (som, dersom det skulle være noen tvil om det, ikke er anerkjent i internasjonal lov hva gjelder krigføring). Det var forfriskende å lese et paper i statsvitenskap som torde ta for seg det heller kompliserte temaet «følelser», men dette byr selvsagt på metodeproblemer hva gjelder kausalanalyse og måling av variabelen «hevntørst».

Den tanken som slo meg da jeg lese dette paperet var «skyldfølelse». Hva driver ønsket om hevn? Kun sinne? Eller kan det også være at Bush administrasjonen, etter 11. september, følte seg ansvarlig og skyldig for at de ikke hadde forutsett (og stoppet) angrepene? Jack Goldsmith, rådgiver i Forsvarsdepartementet i Bush administrasjonen, har nemlig uttalt følgende om hvilke følelser som rådde i Det hvite hus i dagene etter 11. september:

«They were really scared…And they had this extraordinary sense of responsibility—that they would be responsible for the next attack. They really thought of it as having blood on their hands, and that they’d be forgiven once but not twice.»

Det er nærmest umulig for statsvitere (og andre, for den del) å vite hva som foregår inne i politikeres hoder og hjerter. Variabelen «følelser» holder vi oss dermed oftest unna (selv om det finnes psykologiske teorier i statsvitenskap). Men at det har konsekvenser i politikken, det er det vanskelig å benekte.

Da er det bare å se frem til neste års ISA-konferanse, som skal avholdes i San Francisco. Den beste tacoen jeg noensinne har spist hadde jeg gleden av å spise i SFs «Mission district», så dette gleder jeg meg til…

Hilde Eliassen Restad er senior­forsker ved NUPI, og skriver også bloggen Dagens DC.