President Obama diskuterer situasjonen i Libya ombord Air Force One den 21. mars 2011. (Official White House Photo by Pete Souza).
De fleste amerikanske presidenter konfronteres i løpet av sin tid i Det hvite hus med utenrikspolitiske hendelser de ikke hadde forutsett.
“It would be the irony of fate if my administration had to deal chiefly with foreign affairs”, uttalte Woodrow Wilson før han ble president i 1913. Likeså med George W. Bush – den moderne Wilson på mange måter – som trodde hans tid skulle brukes på stormaktene Russland og Kina, og ikke i grenselandet mellom Afghanistan og Pakistan. Irak var muligens en mindre overraskelse.
Barack Obama hadde mindre utenrikspolitisk erfaring enn overnevnte da han inntok Det hvite hus i januar 2009, men selv mer erfarne presidenter ville hatt vanskelig for å forutse hva som skulle skje vinteren 2010 og i 2011. Ingen av Obamas utenrikspolitiske prioriteringer omfattet å takle en protestbølge i Nord-Afrika og Midtøsten som ville føre til flere amerikanske alliertes fall. Og for en president som har som mål å avvikle den amerikanske militære tilstedeværelsen i Afghanistan og Irak, var en militær intervensjon i Libya absolutt nederst på prioriteringslisten.
Les mer i Internasjonal Politikk 04/2011
Hilde Eliassen Restad er seniorforsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI). Restad skriver også bloggen Dagens DC.
