I 2007 tøyset John McCain med publikum på et valgkamparrangement i Sør-Carolina ved å småsynge på det han omtalte som «Beach Boys-sangen ‘Bomb Iran'» («bomb, bomb, bomb«). I 2011 er Iran på ny på agendaen, og potensialet for et Iran med atomvåpen var et av temaene i utenriksdebatten i Sør-Carolina på lørdag.
Iran ble nevnt 40 ganger i løpet av CBS News/National Journal-debatten fra Spartanburg, mens Obama ble nevnt 47 ganger: Førstnevnte med bakgrunn i en fersk IAEA-rapport (International Atomic Energy Agency) som antyder at det kan være mulige militære dimensjoner i Irans atomprogram, og usikkerheten og frykten for hva et Iran med atomvåpen vil innebære; mens Obamas navn ble trukket fram av de republikanske kandidatene i angrep på det Obama har gjort siden han ble president.
Som Johannes Rø ved Institutt for forsvarsstudier påpekte i forrige uke i en leseverdig artikkel om IAEA-rapporten og dens potensielle konsekvenser, så må politikere «ta stilling», og konkludere, selv om de ofte opererer ut ifra mangelfull informasjon.
Der forskere og kommentatorer kan være tilbakeholdne, må politikerne gi et klart svar.
I utenriksdebatten tok dermed de republikanske presidentkandidatene blant annet stilling til følgende spørsmål: «Hva vil du gjøre som den nåværende administrasjonen ikke gjør for å forhindre at Iran skaffer seg et atomvåpen?»
Av de som tok direkte stilling til spørsmålet var det Texas-kongressmannen Ron Paul (76) som skilte seg ut, mens også tidligere Utah-guvernør og Kina-ambassadør Jon Huntsman (51) ga et svar som skilte ham fra resten av gjengen.
Ron Paul forklarte standpunktet sitt på følgende måte: «Jeg er redd for at det som foregår akkurat nå ligner på krigspropagandaen som foregikk mot Irak. … Så nei, det er ikke verdt det å gå til krig. Men hvis du går til krig, så må du skaffe en krigserklæring [fra Kongressen], for så å kjempe, vinne, og bli ferdig.» Paul er altså motstander av en militæroperasjon mot Iran, med mindre Kongressen kommer til enighet om at nasjonens sikkerhet er truet og erklærer krig mot Iran.
Jon Huntsman, som i likhet med Paul vil ha de amerikanske troppene hjem fra Afghanistan, knyttet sin støtte til tilbaketrekning med sin motstand mot innblanding i Iran: «Denne nasjonens framtid er ikke [i] Afghanistan, denne nasjonens framtid er ikke [i] Iran.»
Paul og Huntsman var som sagt unntakene. De andre kandidatene presenterte seg som hardlinere:
Tidligere Massachusetts-guvernør Mitt Romney (64): «Hvis alt annet feiler etter alt det arbeidet vi har gjort – og det ikke er noe annet vi kan gjøre enn å foreta militære handlinger, så må vi foreta militære handlinger. Det er uakseptabelt at Iran har atomvåpen. Vi vil ikke tillate at Iran har atomvåpen.»
Romney sa deretter, på en noe bombastisk og sloganaktig måte, at dette kommer til å skje dersom Obama blir gjenvalgt, men at det ikke vil skje dersom Romney blir president.
Tidligere Pennsylvania-senator Rick Santorum (53) var enig: «Iran må ikke skaffe seg et atomvåpen. Og vi vil gjøre hva som trengs for å sørge for at det skjer.»
Tidligere Speaker of the House Newt Gingrich (67), som har meldt seg på igjen i nominasjonskampen, presenterte også en hard linje. Han snakket om hemmelige operasjoner (slik at de kan «benektes» i ettertid) for å «ta ut vitenskapsmennene … og systemene deres», og at dette bør koordineres med Israel, slik at de kan «maksimere sin påvirkning i Iran.» Han presenterte deretter følgende Newtianske konstruksjon: et «strategisk program som kan sammenlignes med det President Reagan, Pave Johannes Paul II, og Margaret Thatcher gjorde i Sovjetunionen» (!) for å knekke regimet uten å måtte gå til krig (Jeff Greenfield har mer om «hundefløytene» bakt inn i denne og andre av Newts uttalelser).
Med det sagt, så sa også Gingrich seg enig med Romney: «hvis diktaturet består, så må du ta de nødvendige stegene for å knekke [Irans] kapasitet til å skaffe seg et atomvåpen.»
Innenrikspolitisk innebærer støtte av Israel et frieri til kristenkonservative- og jødiske velgere, noe som også gjelder på demokratisk side. Som et eksempel på sistnevnte var demokrater fort ute med å stille spørsmål om ikke Rick Perry hadde glemt Israel da han i debatten sa at amerikansk bistand til andre land vil starte på «null dollar» i hans administrasjon, før det deretter diskuteres hvem som virkelig fortjener det.
PS: President Obama ble kritisert for mye i debatten, men han støttes for å ha beordret angrepet som drepte den amerikanskfødte Al Qaida-skikkelsen Anwar Al-Awlaki. Også her skilte Ron Paul seg ut, av prinsipielle årsaker, og trakk fram at også Awlakis 16 år gamle sønn ble drept i angrepet.
