Terrorangrepene den 11. september 2001 kom ut av det blå. En knallblå himmel. 10 år senere er frykten en del av den amerikanske folkesjela.

Om morgenen den 11. september 2001 hadde jeg amerikansk historie. Jeg var utvekslingsstudent i Jefferson City, Missouri, og historieboka som lå i sekken trengte med ett et nytt kapittel. Fra TV-skjermen oppe ved kateteret så vi et tårn i røyk, omgitt av en morgenblå himmel. Og så ble også det andre tårnet i World Trade Center truffet. Tårer, sjokk, og redsel preget klasserommet. Og så ringte skoleklokka, og vi beveget oss til rommet der vi skulle ha algebra.

TV-skjermen stod på også her, og 10 år etter husker jeg ikke hva jeg tenkte eller følte, men jeg husker at jeg gikk fra klasserom til klasserom, og at en stemme over høytaleranlegget opplyste om at gutter over en viss alder og vekt kunne måtte regne med å bli vervet.

I 2001 hadde vertsfamilien min i Missouri også tatt inn en annen utvekslingsstudent: Laz fra Turkmenistan. Det må ha vært vanskelig for ham å oppleve at han plutselig ble sett på på en annen måte. Gutten som i løpet av det året ble tatt inn i hjertene til en amerikansk familie, og som ble en del av den, bor 10 år senere i London – og han er forandret. Facebooken hans preges av sinne mot USA og Israel, og USAs reaksjon på 11. september er en av grunnene.

Denne reaksjonen har preget internasjonal, og amerikansk innen- og utenrikspolitikk siden. Krigen mot Afghanistan mottok bred støtte, men Irakeventyret – og Guantanamo og Abu Ghraib – skadet USAs omdømme i verdenssamfunnet. Reaksjoner og handlinger som skulle forsvare og styrke Amerika, har til en viss grad bidratt til det motsatte.

11. september preget det amerikanske presidentvalget i 2004, da Michael Moores Fahrenheit 9/11 var med på å sette agendaen. Etterspillet etter 11. september var også med på å prege valgkampen fire år senere, da senator Barack Obamas tidlige motstand mot Irakkrigen og senator Hillary Clintons støtte til Bushadministrasjonens linje ble brukt effektivt av Obamakampanjen. Nåværende visepresident og daværende senator Joe Biden gjorde også et poeng ut av tidligere New York borgermester Rudy Giulianis aktive bruk av 9/11 i den republikanske nominasjonskampen: «Et substantiv, og et verb og 9/11, [han sier] ingenting annet.»

Den politiske bruken av 9/11 er ikke lenger like framtredene, men tidligere president George W. Bush og hans Texasslang vil for alltid bli knyttet til den morgenen, og det amerikanske svaret. I et slikt perspektiv preger etterdønningene fortsatt amerikansk valgkamp: «Er USA virkelig klar for en guvernør fra Texas som høres ut akkurat som Bush?»

På ettårsmarkeringen for 9/11 holdt jeg meg hjemme for å se på minnesmarkeringene på TV. Da som nå ble det rapportert om terrortrusler.