Mitt Romney og Rick Perry hamret løs på hverandre i begynnelsen av debatten.
Mitt Romney vant til syvende og sist den fjerde TV-debatten, etter at Rick Perry startet godt i sin debattdebut. Men det betyr ikke nødvendigvis at republikanske velgere i de første statene tenker det samme.
Ronald Reagan er som en helgen å regne innad i Det republikanske partiet. Nattens MSNBC/Politico debatt fra Reagans presidentbibliotek og museum i Simi Valley, California bød på ytterligere forsøk fra kandidatenes side på å knytte seg til hans ettermæle. Men Reagans 11. bud om ikke å angripe en annen republikaner ble ikke fulgt. Og det ga god underholdning.
Før sending knyttet det seg store forventninger til hvordan Texas guvernør Rick Perry (61) ville gjøre det i sin første debattopptreden. Han startet godt, og hadde tydeligvis bestemt seg for å fokusere på jobbene han har skapt i Texas. Perry var også klar til å angripe Mitt Romney (64), mannen som til nå har vært å regne som favoritten til å vinne i feltet.
Perry og Romney. Etter å ha påpekt at Texas «har skapt 1 million jobber … samtidig som Amerika har mistet 2,5 millioner» av dem, angrep han Romney, med å si at Texas dermed har skapt flere jobber i løpet av et par måneder enn det Romney gjorde i løpet av hele sin tid som guvernør. Romney var klar, og påpekte at sammenligningen ikke ga mening på grunn av Texas sine rike oljeressurser og Perrys konservative meningsfeller i delstatskongressen som har støttet hans agenda. «Guvernør Perry tror egentlig ikke på at han skapte de [jobbene]. Hvis han prøvde å si det ville det være som å si at Al Gore fant opp internett.» Folk lo, og Romney hadde effektivt trukket inn det faktum at Perry jobbet for Al Gore i 1988 – før han senere endret parti og ble republikaner.
Perry hadde også forberedt seg, og skjøt tilbake med å nevne at en annen Massachusetts guvernør, nemlig den liberale Michael Dukakis (som tapte for Bush i 1988), skapte jobber tre ganger så raskt som det Romney hadde maktet. Romney svarte med lignende mynt: «George Bush og hans forgjengere skapte jobber raskere enn deg.» Kun et par minutter inn i debatten var det med andre ord klart at Perry kan debattere, og at det nå er Perry og Romney som ligger først i det republikanske feltet av presidentkandidater.
Hva med de andre kandidatene? Hvis det skal kåres en taper – hvorfor ikke? – så må det bli Michele Bachmann. Perry har utvilsomt stjålet rampelyset fra vinneren av straw pollen i Ames i midten av august, og hun maktet ikke å skille seg ut i løpet av debatten. Det samme kan sies om Rick Santorum og Herman Cain. Når det gjelder Newt Gingrich fikk han kanskje mest applaus av alle da han (nok engang) angrep media: «Jeg er ikke interessert i deres forsøk på å få republikanere til å sloss med hverandre.»
Jon Huntsman var inne på et lignende spor, og han gjorde en god jobb i forhold til de lave forventningene. I løpet av debatten seilet han tilsynelatende ut av skyggene han så langt har befunnet seg i. Mest minneverdig var hans uttalelse om at han var med Reagan da han dro til Kina i 1984, og at han som president vil snakke til det kinesiske folk på deres eget språk. Huntsman vektla også nødvendigheten av å «gjenoppbygge den amerikanske kjernen», og at det er på tide med «nasjonsbygging hjemme.» Med så mye penger som Huntsman har i ryggen skal han ikke avskrives helt enda.
Ron Paul vil også ha troppene hjem, og var i likhet med Romney innstilt på å gå etter Rick Perry (jf. valgkampvideoen du ser på forsiden vår). Til manges overraskelse slo faktisk Perry tilbake, og debattens andre minneverdige krangel var et faktum. Paul angrep først Perry for å ha skrevet et rosende brev om Hillarycare (jf. konservatives navn på Bill Clintons foreslåtte helsereform på 1990-tallet), og Perry svarte med å trekke fram brevet Paul skrev da han forlot Det republikanske partiet i 1987. Paul tjente på oppmerksomheten, Perry på at fokuset var på en mann som ikke kan vinne.
Hva så? Mitt Romney vant debatten, blant annet ved å snakke selvsikkert om sin plan for å få økonomien på rett kjøl igjen, og med å ta angrepene fra Perry med et smil. Men det er ikke nødvendigvis det inntrykket majoriteten av de republikanske velgerne i de første primærvalgstatene sitter igjen med. Perry kom for å snakke om det han hadde bestemt seg for på forhånd, og han vek ikke tilbake fra sine kontroversielle uttalelser. Perry gjentok dermed sine skarpe angrep på Social Security: Han beskrev det nok engang som en «svindel» og som en «monstrøs løgn.» Om han ignorerte spørsmål, så fokuserte han allikevel på sine kjernesaker. Et annet moment som bør nevnes er at det mange konservative amerikanere avskriver som «the liberal media» – og som Sarah Palin omtaler som «the lamestream media» – kåret Romney til vinneren. Akkurat det er paradoksalt nok et pluss for Perry.
I spinrommet etter debatten hamret Romneys menn løs på Perry, og mente hans kommentarer om Social Security kommer til å sette en effektiv stopper for hans kandidatur på lang sikt. Romney talsmann Eric Fehrnstrom uttalte at det vil være en «katastrofe» for Det republikanske partiet å nominere Perry. Romney sa i debatten at han, i motsetning til Perry, vil «redde og reformere» Social Security. Romneyfolket har helt rett i at det er god ammunisjon for Det hvite hus dersom Perry vinner nominasjonen, men de måtte imidlertid innrømte at Perrys svar om dødsstraff på slutten av debatten ga ham en god avslutning («Americans understand justice»).
Fra et norsk perspektiv er det imidlertid vanskelig å sette seg inn i at en guvernør som har vært ansvarlig for 234 henrettelser, kan stå på et podium å si at han aldri har slitt med nattesøvnen. Til og med Ronald Reagan innrømte at han slet med nattesøvnen da han var guvernør av California og ble stilt overfor lignende valg. Men publikum (i salen) elsket det.
Neste debatt går av stabelen den 12. september i Tampa, Florida, og den arrangeres av CNN i samarbeid med Tea Party Express. Mon tro om Bachmann kan reise seg?
