En svett Mitt Romney i Iowa, 11. august 2011. Foto: Are Tågvold Flaten.
Texas guvernør Rick Perry stjeler det meste av oppmerksomheten i republikanernes nominasjonskamp om dagen. Den ferskeste Gallupmålingen (21. august) har han på topp foran Mitt Romney, selv om Perry kun har holdt på et par uker.
Romney har derimot på mange måter vært presidentkandidat helt siden John McCain tapte for Barack Obama i november 2008. Republikanerne har en tradisjon for å velge nestemann i køen, og i løpet av det siste året er det blitt sagt om og om igjen: Nå er det Romneys tur. Han er en solid kandidat som har gode muligheter til å vinne nominasjonen, og til å gi Obama reellt hodebry. Han er derimot ikke den mest spennende kandidaten, og han er på mange måter et trygt valg.
Han har imidlertid råd til å lene seg til tauene mens de andre kandidatene kjemper om oppmerksomheten.
Romneys strategi har så langt vært nokså tilbakelent. Han har samlet inn penger, deltatt i TV-debattene, trålet rundt i New Hampshire, og samlet inn enda litt mer penger. I mellomtiden har Tim Pawlenty, (Herman Cain), Jon Huntsman, Michele Bachmann og sist men ikke minst Rick Perry blitt viet plass i pressen – i tillegg til de uendelige spekulasjonene om potensielle kandidater (Mike Pence, Bobby Jindal, John Thune, Mike Huckabee, Mitch Daniels, Haley Barbour, Chris Christie, Jeb Bush, Marco Rubio, og Paul Ryan). Pawlenty skulle bli Romneys sterke utfordrer, Cain gjorde det bra i den første debatten, Huntsman så vass ut på avstand, Bachmann tok sommeren med storm, og Perry har feid inn som en høstvind. I løpet av hele denne perioden har Romney ligget relativt stabilt på meningsmålingene, og på bettingmarkedene.
Kandidat etter kandidat har langet ut mot Romney, uten at det ser ut til at Romney har tatt seg særlig nær av det.
Som Frank Luntz sa det til amerikanskpolitikk.no i Iowa etter den forrige TV-debatten: «Romney vant fordi ingen var i nærheten av å røre ham, han er fortsatt favoritten.»
Romney har, akkurat som Mohammed Ali gjorde det i sin legendariske kamp George Foreman i 1974, lent seg tilbake mot tauene og tatt i mot slagene. Han kan i tillegg la de andre kandidatene hakke løs på hverandre. Dette kan han fortsette å gjøre en stund framover, men det avhenger av at han faktisk har noe å komme med når han først endrer strategi. Har han det?
