Mer

    Reportasje: Ron Pauls Iowaeventyr

    AMES, IOWA — Ron Paul kom på en sterk andreplass i straw pollen i Iowa for snart to uker siden. I etterkant har imidlertid media skrevet lite om Paul.

    «Ron Paul! Ron Paul! Ron Paul!» Det øredøvende ropet fra publikum er taktfast og energisk, og det høres ut som om kongressmannen Ron Paul – den liberterianske og prinsippfaste «Dr. No» fra Texas’ 14. distrikt – nettopp har vunnet straw pollen i Ames. Og det har den tidligere doktoren på mange måter gjort også.

    Et par dager tidligere, i ”Iowa Ballroom” på et fasjonabelt hotell i sentrum av Des Moines, kommer Ron Paul ruslende til podiet i ført joggesko, khakibukser og en kortermet piqueskjorte. Det er om lag 100 mennesker i salen, og det har inntil nylig vært en del tomme rader bakerst foran TV-kameraene. Et par minutter tidligere har imidlertid en av Pauls eldre medhjelpere kommet og spurt meg pent om ikke jeg kan flytte meg et par rader framover, ettersom ”det vil se bedre ut.” Da jeg tar med meg kamerabaggen og reiser meg sier den eldre herremannen takknemelig ”it’s for the cause.” Tre-fire av Pauls unge medhjelpere rydder hurtig vekk de tomme stolene.

    Paul, som har fått kallenavnet sitt på grunn av sitt tidligere yrke og sin standhaftighet i Kongressen i over tjue år, har ingen venner innen etablissementet i Det republikanske partiet. Han har ikke mange venner i mediene heller, for den saks skyld, men han har nok engang mobilisert et imponerende antall tilhengere, i en straw poll, og han har utkonkurrert det som gjerne beskrives som sterkere kandidater. Hovedårsaken er at han har noe som på nært hold oppleves som en folkebevegelse i ryggen. Hva er det med Ron Paul? Og hva betyr andreplassen?

    Alderen

    ron-paul-buttonsFor det første må det slåes fast at Ron Paul er en aldrende mann. Dette er meget tydelig på nært hold, selv om det var vanskelig å komme nært på Paul i Iowa i uken før straw pollen. De tre gangene jeg gikk for å høre på ham forsvant han fort etter å ha forlatt talerstolen, og sønnen Rand – senatoren fra Kentucky som kom til Washington etter fjorårets mellomvalg – tok seg av håndhilsningen og autografskrivningen.

    Etter å ha snakket med Fox News’ Sean Hannity etter republikanernes TV-debatt to dager før straw pollen tok Paul seg god tid på vei ned de tre trappetrinnene fra den lille scenen. Sikkerhetsvaktene hans hadde sørget for at journalister og fotografer holdt seg på trygg avstand. Krokete og stiv kom han seg sakte men sikkert ned trappen, men det ble med ett veldig tydelig at Paul faktisk er midt i 70-åra. Han vil være 77 høsten 2012. Ingen amerikanske presidenter har vunnet i en høyere alder enn Ronald Reagan: Han var 69 i 1980, og 73 ved gjenvalget i 1984. Reagan avfeide som kjent elegant sin egen alder som tema i valgkampen i 1984 da han fortalte den 16 år yngre Walter Mondale (da 57) at han ikke skulle ”utnytte hans unge alder og uerfarenhet” for å fremme sin egen politiske sak. Mondale, og alle de andre i salen, lo godt. Men Paul er ingen Reagan.

    Paul er en gammel mann som stiller som presidentkandidat for tredje gang, og for andre gang for Det republikanske partiet (han stilte for Det liberterianske partiet i 1988, og som kjent for republikanerne i 2008). Han vinner ikke nominasjonen denne gangen heller, men han har et mye større publikum nå enn han hadde for fire år siden – med Tea Party-bevegelsens opprørte røst som vind i seilene (de liker deler av budskapet hans). Paul beskrives nemlig gjerne som bevegelsens gudfar; en skikkelse som frontet mange av Tea Party-folkets hjertesaker før de i det hele tatt tok i bruk navnet.

    Så hva står Ron Paul for?

    RonPaulAmes Han vil ha amerikanske menn og kvinner hjem, enten de befinner seg i Irak, Afghanistan, Tyskland, Sør-Korea eller Japan. USA må ut av FN og Verdens handelsorganisasjon (WTO), og det må bli en slutt på USAs deltakelse i NATO-aksjoner. USAs eget hus er i uorden, og det er på høy tid å bruke ressursene hjemme. Et nødvendig steg vil i følge Paul være å dra sentralbanksystemet – the Federal Reserve System – opp med rota. Systemet er skjevt, pengeinteressene skakkjører folkets fremtidsutsikter, og det må en radikal kursendring til. Gullstandarden må blant annet oppstå fra de døde.

    Hjemme i USA skal de føderale myndighetene la folk være i fred, i langt større grad enn de gjør i dag. I Iowa ble dette passende nok eksemplifisert med allslags lover og regler som bøndene i Pauls hjemstat Texas har å bale med. Skattene må ned, reguleringer må vekk, folk må få ta flere individuelle valg, og delstatene må få bestemme mer. Utdanningsdepartementet må for eksempel også nedlegges – en tanke Ronald Reagan også flørtet med i sin tid.

    Folkets grunnlovsfestede våpenrettigheter er en annen hjertesak, og Paul mottok ”Gun Owners of America” sin høyeste utmerkelse to dager før straw pollen i Ames: The ”Defender of the Second Amendment Award.” Paul er for øvrig, og i likhet med de fleste republikanske presidentkandidater, abortmotstander (pro-life), og han brukte store deler av talen sin i Ames for å fremheve nettopp denne saken ved å snakke om sin tid som lege. Sistnevnte sak fremheves nok ikke så ofte av norske Ron Paul-fans.

    Jeg kunne ha fortsatt i evigheter med å ramse opp hva Paul er for og hva han er i mot. En snarvei er imidlertid å nevne den amerikanske grunnloven, som Paul på mange måter omtaler som en håndbok (den ble for øvrig også delt ut på Ron Paul sine stands i Iowa, på lik linje med klistremerker og nøkkelringer*). Grunnloven er altså en hjørnestein i Pauls politiske retorikk, sammen med ordene fra Uavengighetserklæringens kjente linje ”life, liberty and the pursuit of happiness.” Disse dokumentene er som kjent ikke veldig omfattende, så det er (hans tolkning av) føringene, idealene og prinsippene Paul fremhever.

    Sistnevnte dokumenter nevnes gjerne av de andre kandidatene også, men det som skiller Paul fra de andre er blant annet følgende: han lar sin liberterianske overbevisning prege sine svar på spørsmål fra mediene – en overbevisning som ofte plasserer ham langt unna standpunktene til mange av sine potensielle velgere – og medienes spørsmål er gjerne formulert for å få Paul ut i hardt vær. Dette fører ofte til kontroversielle uttalelser, slik som at narkotika, enten det er marijuana eller heroin, må legaliseres. Slikt får et flertall av konservative republikanere til å rynke på nesen.

    Så mens Paul treffer ulike deler av det amerikanske elektoratet med noen av sakene sine – lavere skatter, sinnet rettet mot Washington og krigsmotstanden for eksempel – har han ikke nok støtte for pakkeløsningen han presenterer.

    Her er motargumentet gjerne at Paul jo gjorde det strålende i straw pollen i Ames, tidligere i sommer i straw pollen i New Orleans, og i de to siste utgavene av CPAC (Conservative Political Action Conference). Hvordan kan han vinne disse ”målingene”, men allikevel være sjanseløs når det gjelder å vinne den republikanske nominasjonen?

    Hva kjennetegnet Pauls tilhengere i Iowa?

    Ron-Paul-fans-ung-gammel Engasjementet er det første en legger merke til. Deretter aldersspennet. Paul har engasjerte tilhengere i alle aldre, med en overvekt av unge studenter. Anti-krigsfolket er også lett å få øye på, med en relativt høy menn-med-hestehale-andel sammenlignet med de andre kandidatene (ingen overdrivelse). Hvis en i tillegg nevner Tea Party-bevegelsens motstand og sinne mot føderale (over)tramp, enten det er snakk om skatter eller reguleringer, blir bildet klarere.

    En måte å se det på, i alle fall slik jeg ser det etter møtet med en haug Paul-tilhengere i Iowa, er at tilhengerne hans i større grad er motivert av sak og en beundring av kandidatens kampvilje og standhaftighet, heller enn kandidatens bredere appell og evne til å vinne. Paul har en kjerne engasjerte tilhengere som følger ham i tykt og tynt, og de er av den typen tilhengere som mer enn gjerne tilbringer flere timer på en buss tur retur for å hjelpe Ron Paul i en straw poll-avstemning.

    Det deltok 16892 mennesker i straw pollen i Ames, og Ron Paul fikk 4671 av de, ca. 27,7 %. En ting er å vinne en straw poll (Paul kom kun 154 stemmer bak vinneren Bachmann). Det er imidlertid en annen ting å vinne caucusvalget i februar, eller selve nominasjonen senere på året.

    Comedy Centrals Jon Stewart, mannen bak ”The Daily Show” som sendes på norske TV-skjermer, påpekte følgende i etterkant av straw pollen: ”Når pressen først snakker om Ron Paul, så er det for å si at han ikke betyr noe.”

    Her treffer Stewart spikeren på hodet, men som politisk analytiker er dette en helt naturlig ting å gjøre. Ron Paul vinner nemlig ikke den republikanske nominasjonen. Han vinner heller ikke caucusvalget i Iowa, eller primærvalget i New Hampshire.

    Det blir imidlertid feil hvis man ignorer sakene Paul snakker om, bare fordi det er Paul som fronter de. Det blir også litt tullete å vektlegge Bachmanns seier i straw pollen, mens Pauls knepne andreplass forbigås i stillhet. Det er imidlertid korrekt å påpeke at Bachmann har mer å hente i Iowa på sikt enn det Paul har. Sagt på en annen måte: Ron Paul mobiliserte en større andel av sine potensielle tilhengere i Iowa enn det Bachmann gjorde. Pauls andreplass er dermed også på mange måter mer imponerende enn Bachmanns førsteplass, men samtidig mindre betydningsfull på sikt. Forvirrende? Absolutt.

    Historien viser at det ikke behøver å være noen sammenheng mellom straw pollen i Ames, caucusvalget i Iowa, og vinneren av nominasjonen. Av vinnerne i Ames er det kun George W. Bush som til slutt faktisk vant nominasjonen. I Ames er det bussing, utdeling av billetter og sirkus med mat og drikke som teller. En treffende kommentar fra en Ron Paul-tilhenger oppsummerer øvelsen godt: ”Han er den beste kandidaten, han har de beste ideene. … Han serverer grillede maiskolber, pølser, svinekoteletter og poteter. Veldig godt.”

    Hva nå?

    RonPaul-DesMoinesPå lang sikt betyr Ron Pauls andreplass muligheter for fortsatt pengeinnsamling (flere av hans ”money bombs”-innsamlinger på nettet), noe som innebærer at Paul vil kunne henge med en god stund (og slippe valgkampvideoer som denne). Han søker ikke gjenvalg til Kongressen i 2012 og har dermed ingenting å tape.

    På kort sikt er andreplassen en vekker om at Ron Paul er en reell faktor i den republikanske nominasjonskampen med tilhengere som brenner for emner de andre kandidatene i stor grad ignorerer (og som Fox News’ Bret Baier gjerne himler med øyene over). Pauls kandidatur betyr noe fordi det i kraft av Paul og tilhengerne hans løfter fram viktige strømninger i det amerikanske samfunnet som ikke levnes mye tid i mainstreammediene. Det finnes en reell krigstrøtthet. Finanskrisen og den høye arbeidsløsheten påvirker unge og gamle. Paul tilbyr ikke velfrisert og fyldig hår som Romney og Perry (…), eller et show som Bachmann (”A little less conversation….”). I intervjuer holder han seg sjelden til talepunkter, i debatter kan han framstå som en gretten gammel gubbe. Paul tilbyr sterke meninger i en tid da republikanerne vil ha nettopp det, men han firer ikke på sine egne overbevisninger i jakten på stemmene fra hver og en av dem av den grunn.

    Begrepet ”konservatismens trebeinte stol” brukes gjerne for å beskrive en republikansk vinnerkoalisjon (nærmere bestemt Reagans): økonomisk konservatisme (lavere skatter osv.), sosialkonservatisme (anti-abort, tradisjonelt ekteskap) og en sterk utenrikspolitikk (dårlig oversatt, men kort sagt det motsatte av Pauls tilbaketrekning). Ron Paul treffer to av tre, og det er ikke nok. Særlig ikke med bomskudd i alle retninger.

    Foto: Are Tågvold Flaten, AmerikanskPolitikk.no.

    Are Tågvold Flaten
    Are Tågvold Flaten
    Grunnlegger og redaktør av AmerikanskPolitikk.no. Statsviter, forfatter og programleder av podkasten "Amerikansk politikk".

    Les også