Hit, men ikke lenger. Michele Bachmann intervjues av Chris Wallace på Fox News Sunday, 14. august 2011. Foto: Are Tågvold Flaten. Flere bilder finner du på Flickr.
Søndag morgen tok jeg turen fra hotellet til Iowa State University for å følge Michele Bachmanns opptreden på «Fox News Sunday» og CNNs «State of the Union» på nært hold. Dagen i forveien hadde jeg slått av en prat med Fox News’ norske kameramann, og jeg fikk høre at det bare var å møte opp. Bachmanns høye og gråhårede livvakt skulle imidlertid sørge for at jeg ikke husker stort av hva hun sa den morgenen.
Hovedsaken på Politico i dag tidlig (norsk tid) bærer overskriften «Bachmann’s bouncers: Unnecessary roughness,» og undertegnede er intervjuet om hva som skjedde søndag morgen. Nedenfor er en grundigere gjengivelse.
Søndag morgen hadde jeg glemt presseakkrediteringen min, men hadde med kameraet mitt, og begynte å ta noen bilder. Tidligere i uken hadde jeg møtt Bachmann og snakket med flere av folkene hennes – inkludert pressesekretæren Alice Stewart – og de var koselige og imøtekommende hele gjengen. Da jeg søndag morgen så at jeg var den eneste tilstede utenom Bachmanns folk og folkene fra Fox News tenkte jeg at det burde være mulig å få slått av en prat. Livvaktene begynte imidlertid å snakke i earphonesene sine. «Jeg skal holde et øye med ham.» Bachmanns høye, gråhårede livvakt (som jeg senere hørte bli omtalt som Tom) spurte meg deretter om jeg var journalist. «Nei,» svarte jeg.
Bachmanns intervju med Chris Wallace var ferdig, og crewet småløp til CNN-settet, et par hundre meter unna. På vei vekk overhørte jeg Wallace omtale Bachmanns opptreden som «pretty damn impressive» – med vekt på hvert eneste ord. Hun så imidlertid ikke veldig selvsikker ut på veien over parkeringsplassen i samtale med valgkampmanageren Ed Rollins.
Borte ved CNN-teltet holdt livvaktene av en eller annen grunn fortsatt øye med meg. Bachmann så tomt ut i luften før sendingen begynte. Det var kaldt ute. «Tom» kom bortom og stilte meg noen nye spørsmål. «Blogger du? Kommer du til å blogge om dette?» Nok en gang svarte jeg nei. «Jeg tar bare bilder.» Nytt spørsmål: «Hvem jobber du for?» «Jeg jobber for meg selv,» svarte jeg. Jeg er nemlig ingen journalist, og jeg liker heller ikke begrepet «blogger,» så jeg følte jeg fortalte ham sannheten. Rettere sagt, jeg fortalte ham nok det jeg trodde ville tillate meg å ta noen flere bilder i tillegg til å slå av en prat med Bachmann etter sendingen.
Minutter senere gikk den samme, gråhårede livvakten bort til meg – som Politico beskriver som en tidligere Secret Service-agent som har tjenestegjort for både presidenter og visepresidenter – og sa følgende: «Tar du ett steg til i den retningen, knekker den typen [mens han pekte på kollegaen sin i solbriller og med armene permanent i kors] armen din.»
Det var tydelig at Bachmann skulle holde seg til talepunktene sine på søndag, men allerede en snau uke etter seieren i strawpollen i Ames er fokuset nå på andre ting enn seieren. Etter å ha gjestet fem søndagstalkshow brukte hun en familiegjenforening som unnskyldning for å komme for sent til et valgkampmøte søndag kveld. Der stjal den ferske presidentkandidaten Rick Perry rampelyset og det kom senere fram at hun ikke deltok på noen familiegjenforening. Deretter omtalte hun dagen Elvis døde som fødselsdagen hans, og nå kjører altså Politico sak om hennes hardhendte livvakter. En uke er en evighet i amerikansk politikk.