Foto: AP /Pablo Martinez Monsivais.
Det tok relativt lang tid før debatten kom. 19. mars innledet USA og NATO krigshandlinger mot Libya, etter FN resolusjon 1973. Først de siste par ukene har Kongressen funnet ut av Obama jo søren ta bryter med War Powers Resolution av 1973 (WPR).
Denne resolusjonen, vedtatt over daværende president Richard Nixons veto, var et spedt forsøk fra Kongressens side på å ta tilbake makten til å erklære krig, overtatt av de amerikanske presidentene fra og med Harry Truman. (Derfor har for øvrig ikke USA offisielt erklært krig siden 8. desember 1941 (som svar på Pearl Harbor) og derav «politiaksjonen» i Korea og andre finurlige navn.)
Speaker of the House John Boehner, en rekke republikanere samt demokrater har altså nå kritisert presidenten for å utelate Kongressen i bestemmelsesprosessen og truet med fiendtlige resolusjoner.
Her hadde det vært fristende å rose den ellers så handlingslammede Kongressen for å utvise ryggrad og kjempe for et prinsipp nedfelt i den amerikanske grunnloven – nemlig maktfordeling og den fundamentale viktigheten av at man følger Grunnloven når viktige ting som krig skal utkjempes.
Men som alltid lønner det seg å tenke seg om to ganger før man roser Kongressen for noe som helst.
Ikke overraskende så er John Boehner og republikanerne i Representantenes Hus sin interesse for maktfordeling i sikkerhetspolitikken en relativt ny interesse. Skal man være spesifikk, så kan man datere denne interessens fødsel med 20. januar 2009. Ja det stemmer – det var dagen Obama ble innsatt som president. Denne ryggraden har også vist seg vanskelig å finne for demokratene – men da helst når Bush var president, ikke under deres egen president. (For øvrig kan enhver president som ønsker å sende tropper ut i en eller annen konflikt alltid stole på at John McCain er der og trer støttende til – søndag uttalte han på Christiane Amanpours This Week at disse kritikkene lignet «isolasjonisme», noe som er et historisk fy-ord og effektiv måte å kneble motstandere på i amerikansk politikk).
Som kjent var det bred konsensus i Kongressen i oktober 2002 – både blant republikanere og demokrater – da de stemte for Irak-resolusjonen som førte til Irak-krigen i mars 2003. Nå har derimot mange demokrater funnet ut av denne Libya-intervensjonen tar for lang tid, og at Obama skulle ha bedt om Kongressens godkjennelse for forlengelse av USAs deltakelse etter 60 dager – slik War Powers Resolution krever – eller trukket USA ut av intervensjonen dersom Kongressen ikke var medgjørlig.
At republikanerne er partiske og demokratene mangler ryggrad er derimot ikke noe nytt.
Denne debatten skiller seg dog fra tidligere debatter på en overraskende måte. Alle presidenter siden 1973 har hevdet at War Powers Resolution er grunnlovsstridig (dog har de ikke turt å utfordre den i retten). President Obama, derimot, hevder å respektere War Powers Resolution, som i seg selv er en uvanlig ting. Og så blir saken selvsagt rarere: Obama-administrasjonen hevder Libya-intervensjonen er ikke i strid med WPR, fordi den ikke faller inn under kategorien «hostilities» (rett oversatt: fiendtligheter) som er brukt i War Powers Resolution, i hvert fall ikke siden NATO overtok ledelsen av operasjonen. Dette er ganske så interessant, all den tid WPR ble ordlagt meget generelt nettopp for å kunne omfavne absolutt alle mulige scenarier der en amerikansk president sendte militæret utenlands uten å spørre Kongressen først.
Debatten fortsetter, men utfallet er gitt på forhånd: Presidenten vinner – som alltid – når det gjelder deltakelse i militære konflikter.
Hilde Eliassen Restad er seniorforsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt.
Restad kommer til å bidra med jevne mellomrom på amerikanskpolitikk.no, og hun bringer blant annet med seg en faglig tyngde når det gjelder amerikansk utenrikspolitikk.
Innlegget er også publisert på Dagens DC.