Siden 1917 har USA operert med et selvpålagt gjeldstak: Dersom gjelda nærmer seg den fastsatte grensen, så må gjeldstaket heves for at hjulene skal holdes i gang.
Dette har skjedd 74 ganger siden mars 1962, og ti ganger siden 2001 – uavhengig av hvilket parti som hatt flertall i Kongressen eller sin mann i Det hvite hus. I teorien skal gjeldstaket hjelpe Kongressen til å kontrollere utgiftene. I virkeligheten er den kun et hinder som flyttes når det er i veien.
Det første gjeldstaket ble satt til $11.5 milliarder i 1917. Det eksisterende gjeldstaket er på $14.294 billioner, og ble nådd den 16. mai. Finansminister Timothy Geithner har imidlertid uttalt at man kan holde det gående uten å heve gjeldstaket fram til den 2. august. Men innen den tid må de folkevalgte på Captiol Hill komme til enighet.
Gjeldstaket er en anakronisme som de fleste mener bør utfases eller endres, men det finnes også de som argumenterer for det motsatte.
Republikanerne, med Speaker of the House John Boehner i spissen, har lenge truet med å stemme i mot å heve gjeldstaket, med mindre det gjennomføres betydelige kutt i de offentlige utgiftene. Økonomer i alle himmelretninger har like lenge advart mot konsekvensene av å gjennomføre en slik trussel.
Republikanerne (og en gjeng konservative demokrater) har imidlertid en god forhandlingsposisjon. De kan peke på det vanskelige økonomiske klimaet og si at den føderale regjeringen må forholde seg til penger som en vanlig amerikansk familie: Har man ikke penger, så har man ikke penger. Implikasjonen er at de som er i mot å heve gjeldstaket er for innstramming og måtehold, mens de som vil heve det ikke forstår problemene og fortrekker å bruke penger man ikke har.
Med det sagt, så er ikke sammenligningen mellom nasjonens og en vanlig families økonomiske spilleregler særlig fruktbar (her leser du hvorfor). Et annet aspekt som nedtones av motstanderne av å heve gjeldstaket er at det faktisk er snakk om løpende utgifter fra allerede vedtatte lover og prosjekter. Ved å heve gjeldstaket skaffer man seg ikke mer gjeld, man sørger bare for at man faktisk kan fortsette å betale det en har forpliktet seg til.
I virkeligheten er spillet om gjeldstaket som å krangle om man skal dekke restaurantregningen eller ei, og ikke en krangel om man kan ta seg råd til dessert.
Trusselen om å stemme i mot hevelsen av gjeldstaket er kun et forhandlingskort for å presse igjennom kutt i nøye utvalgte utgiftsposter. Gitt det politiske klimaet må demokratene ta truslene på alvor, og Washington står nok en gang overfor et klassisk game-of-chicken. Hvem blunker først?
Den gang Barack Obama fortsatt var senator og pønsket på veien til det ovale kontor var han i mot å heve gjeldstaket. I senere tid har han beklaget seg og avskrevet stemmen på følgende måte: En symbolsk stemme fra en politiker i opposisjon som drev valgkamp (og som til syvende og sist ikke måtte ta ansvar for noe som helst). De samme faktorene som drev Senator Obama til å være i mot å heve gjeldstaket i 2006 er gjeldende for republikanerne i 2011. Økonomien er derimot langt svakere nå enn den var da, noe som styrker republikanernes hånd.
Spørsmålet er dermed ikke om gjeldstaket heves eller ei. Spørsmålet er hva Obama og hans meningsfeller må gå med på av kutt innen vi skriver august.
Du har et veldig Keynesiansk syn på økonomien, og hvis du prøver å skrive en nøytral politisk blogg bør du ikke framheve dette synet som en sannhet. Det er store hull i argumentasjonen til økonomen du refererer til. For eks:
«That deficit should be temporary and should come down when the
private economy climbs up off the mat—which again tweaks the analogy:
when families start to loosen, gov’t should eventually start to tighten »
USA har kjørt massive underskudd hvert eneste år siden 1980-tallet, uansett om det er gode tider eller dårlige tider. En kan ikke store på at politikere er økonomisk ansvarlige. Det har historien vist gang på gang. Derfor er det store hull i teoriene til Keynes. Debatten om gjeldstaket er høyst relevant, for hvis ikke amerikanerne selv tar til fornuft, vil kreditorene til slutt slutte å kjøpe statsobligasjoner. Og det er uansett ikke lenge til det vil skje.
Jonas, her setter du meg i bås. Poenget er at gjeldstaket må økes nok en gang, gitt hvordan systemet er satt opp. Det synet deler for eksempel Sen. Marco Rubio (R-FL), Rep Paul Ryan (R-WI), Speaker Boehner (R-OH) og President Barack Obama. Diskusjonen er knyttet til premissene for å heve det i denne omgang, og det er selvsagt en fruktbar debatt.
Jeg argumenterer ikke imot kutt, og jeg argumenterer ikke for status quo. Jeg mener selvsagt ikke at politikere er økonomisk ansvarlige. Jeg beskriver det politiske spillet.
Jeg refererer til Bernstein ene og alene på grunn av det tilbakevendende argumentet om at de føderale myndighetene må oppføre seg i økonomiske spørsmål som en vanlig familie. Det betyr ikke at jeg nødvendigvis deler alle poengene i innlegget hans. Dette viser problemet med hyperlinking (en link kan være ment å gjelde en spesiell del av teksten, som i dette tilfellet) : )
Jeg syns den her konflikten er langt mer interessant enn budsjettet tidligere iår, for her har republikanerne en langt bedre populistisk sak.
I et budsjett så vil de som stemmer for det være ansvarlig for det, men det å stemme mot å øke gjeldstaket er ikke en slik type stemme. I tillegg så flytter det ansvaret på Obama-administrasjonen, det er de som må velge hvilke regninger som skal betales og republikanerne trenger ikke å komme opp med noe eget forslag, de kan bare kritisere Obama-administrasjonen for å bruke pengene feil.
Det er vanskelig for demokratene å forklare hvorfor man må øke gjelden, og enda vanskeligere å gi republikanerne skylden. Og republikanerne har jo Obamas egen stemme i senatet som et bevis på at det ikke er uansvarlig.
Jeg tror de kommer til enighet, men republikanerne sitter med mye bedre kort på hånden enn de gjorde i budsjettforhandlingene og jeg tror Obama er desperat etter å få til en enighet.
Enig. Republikanerne sitter med de beste kortene. Med mindre Obama-administrasjonen klarer å snu vinklingen kan motstanderne av å heve gjeldstaket stå på sitt uten å risikere stort. Det republikanske lederskapet må imidlertid sørge for orden i rekkene når de omsider bestemmer seg for å komme til enighet.