BOKANMELDELSE: Barack Obama skulle forandre Washington og forene et polarisert Amerika. Jonathan Alters The Promise: President Obama, Year One (2010) tar leseren med på innsiden av Det hvite hus og ser på hvordan det gikk med lovnadene fra den unge senatorens valgkamp i hans første år som president.

Alters historie starter ved valgseieren over John McCain i november 2008, og slutter i mars 2010 ved signeringen av helsereformen. Det er en flue-på-veggen-artet beretning som lykkes takket være Alters tilgang til presidenten og hans nærmeste rådgivere, og som styrkes av snakkeglade (og som oftest anonyme) medlemmer av Obama-administrasjonen.

En underliggende faktor som driver narrativet er det faktum at det amerikanske politiske landskapet er så omfattende, variert, og ja, polarisert, at en vinnende strategi i en presidentvalgkamp bygger på å blidgjøre såpass mange ulike interessegrupper at valgløfter til en viss grad er noe som kommer og går med valgvindene. I følge Alter hadde allikevel Obama oppfylt eller gjort framgang på nesten fire hundre av fem hundre valgkampløfter i løpet av perioden som dekkes av boka (for oppdaterte tall anbefales PolitiFact.coms Obamameter. Godt inn i år tre kan det spores en viss tilbakegang sammenlignet med Alters tall).

I 2008 kom enda en nyvalgt president til Washington med en bevegelse i ryggen som var overbevist om at forandringene og lovnadene – «the promise» – endelig skulle vise seg å være mer enn tomme ord. Entusiasmens blanke ark kan sies å være et av kjennetegnene ved amerikanske presidentvalg, og den tilbakevendende troen på at en ny president bringer med seg en ny vår, lever sterkt. Obama fikk derimot raskt erfare at valgseiren betød forskjellige ting for forskjellige støttespillere:

”Like all presidential elections, 2008 was a referendum on the status quo, not a mandate for every policy prescription that the winner proposed” (s. 43).

Mens valgkampen solgte en inspirerende og samlende skikkelse (den zen-aktige ”no drama”-Obama), tegner The Promise et bilde av en ofte usentimental og kalkulerende president som både røyker og banner, og som er tilbøyelig til å ofre hvem som helst (foruten familien) dersom det skulle vise seg politisk fordelaktig. Det at Timothy Geithner fortsatt sitter ved sin post som U.S. Secretary of the Treasury (etter at detaljer om skattesnusk ble kjent) trekkes av Alter fram som unntaket som bekrefter regelen.

Foruten personkarakteristikker tegner boka et rikt bilde av hvordan begivenheter på utsiden ble tolket og behandlet på innsiden, og det er særlig dramatikken rundt helsereformen som driver historien. Obama valgte tidlig å satse alt på å få en reform igjennom Kongressen, på tross av at de fleste av hans nærmeste rådgivere (inkludert daværende stabssjef Rahm Emanuel) mente det var et tapsprosjekt, både med tanke på gjennomføring, og de politiske etterdønningene.

Ett drøyt år etter at helsereformen ble underskrevet er det fortsatt uvisst hvordan den kommer til å prege presidentens sjanser for gjenvalg i 2012. Reformen trekkes fram som eksempel på hva Obama har fått til fra begge sider, men av høyst ulike grunner, og den er på mange måter et eksempel på Obamas lederstil, med kompromisset som middelveiens gulrot.

Alt i alt er dette en meget leseverdig bok som skisserer  en fersk presidents første (drøye) år ved makta. Boka er et viktig bidrag i den tidlige historieskrivingen av President Obamas presidentembete, og vil for undertegnede bli et verdifullt oppslagsverk (selv om en skulle være uenig i noen av Alters analyser) når detaljene fra begivenhetene i 2009-2010 skal behandles ved senere tidspunkt. Her er det nok av både detaljer og anektoder for politiske junkies, og god kontemporær historieskriving for de som vil vite litt mer om hva som egentlig skjedde etter at Barack Hussein Obama ble sverget inn som USAs 44. president den 20. januar 2009.

Post script. Jeg har tidligere publisert flere artige utdrag fra boka her på amerikanskpolitikk.no i kategorien «Poesi og prosa»: Om Munnhuggeri mellom Bill Clinton og Ted Kennedy på grunn av sistnevntes støtte til Obama i valgkampen i 2008. Om «fist bumps» som tegn på at Obama har gjort det bra, og om John McCains brutale møte med et isfjell høsten 2008. Om en «president-elect» som viste seg som en lite overbevisende pokerspiller, og om forståelsen av ordet «syntax» i Missouri. Og sist, men ikke minst, om Rahm Emnauels uttalelser om presidentens hund.

Anmeldt: Jonathan Alter – The Promise: President Obama, Year One (2010)

496 sider

Simon & Schuster