Hilde E. Restad (som jeg intervjuet i forbindelse med denne spalten) skrev i går at republikanernes posisjonering i budsjettkompromisset «handler mer om ideologi enn tall,» og at det fortsatt er «det gode gamle ‘social issues’ kontroverset som regjerer i Det republikanske partiet» (Restad skriver dette i forbindelse med en gjennomgang av denne New York Times-artikkelen). Slates Dave Weigel mener derimot at sosialkonservative og deres hjertesak nok en gang ble brukt som et forhandlingskort:
It’s a lousy deal for social conservatives, and that’s important. In the very first test of their strength in the new Washington, they have been bargained away, yet again. I don’t think the GOP had much of a choice. Just as Democrats let the argument about economics slip away from them, Republicans were almost hysterically flat-footed on Planned Parenthood. … So there will be things social conservatives like in this continuing resolution, but some of what they wanted was bargained away. That benefited Democrats, but it benefited economic conservatives even more.
Det ble til slutt ikke noe av Mike Pences (R-IN, 6. distrikt) forslag om å kutte støtten til Planned Parenthood, men for å blidgjøre republikanerne måtte demokratene si seg villige til å kutte i andre utgiftsposter istedenfor, i tillegg til å la det stemmes over Planned Parenthood-kutt i Senatet (og der dør forslaget, for å si det sånn). Restad har imidlertid et poeng, ettersom også sosialkonservative republikanere fikk noe med seg fra budsjettdramaet. Det var riktignok kun en trøstepremie sammenlignet med hva de ønsket seg i utgangspunktet, men en skal ikke undervurdere betydningen av en sak som får mange demokrater til å rive seg i håret.