Mer

    Obama må slå tilbake mot sosialdarwinismen

    Amerikansk politikk kan være vanskelig å forstå. Etter en finanskrise forårsaket i betydelig grad av banker, krangler politikere om hvor mye bevilgninger som kan kuttes til utdanningsstøtte, hjemløse krigsveteraner, helsesentre og kreftforskning, fordi landet angivelig er konkurs med en statsgjeld på over 14 billioner dollar.

    USA er ikke konkurs: Bruttonasjonalproduktet har fordoblet seg på tretti år, og Wall Street går så bra at skyhøye bonusutbetalinger videreføres. Samtidig må programmer for jobbtrening kuttes selv om nær 20 % er enten arbeidsledige eller jobber ufrivillig deltid. En av fire boligeiere har mer boliggjeld enn verdien på boligen og er derfor ”under water.” I flere delstater kuttes imidlertid støtte til eldre og syke, og lærere sies opp. Det er viktigere å finansiere ytterligere skatteletter til bedrifter. Hvorfor har det blitt slik? Den sindige, populære og fagforenings-vennlige republikaneren Dwight Eisenhower ville blitt svært opprørt hvis han fikk høre om prioriteringene til sine partifeller anno 2011.

    Historiske hovedtrekk. For å klare å analysere dagens innenrikspolitiske debatter i Washington, D.C. er det viktig å kjenne til hovedtrekkene ved 1900-tallets historie, særlig innenfor økonomisk politikk. Den progressive bevegelsen tidlig på 1900-tallet, anført av presidentene Theodore Roosevelt og Woodrow Wilson, klarte til en viss grad å demme opp for de økte sosiale forskjellene og brutaliseringen av arbeidslivet som preget industriutviklingen under the Gilded Age etter Borgerkrigen. De progressives viktigste resultater var innføringen av føderal inntektsskatt i 1913 og bedre vilkår for arbeidere. Reaksjonen på disse fremskrittene kom på det konservative 1920-tallet, der president Calvin Coolidge slo fast at ”the business of America is business.” Avregulering og lave skatter var hovedelementer i politikken, med finansminister Andrew Mellon i spissen.

    The Age of Roosevelt. Etter valget i 1932 grep Franklin Roosevelt sjansen til å endre amerikansk politikk i stor grad. Han hudflettet ”big business” og bankvesen for feil som hadde forårsaket børskrakket og depresjonen. Roosevelt innførte den store trygdeloven i 1935 og kom etter min mening til å prege amerikansk politikk helt frem til 1978. Både republikanerne Dwight Eisenhower og Richard Nixon videreførte hovedtrekkene fra Roosevelts New Deal. Det foregikk en styrking av føderalregjeringen, et samarbeid mellom myndigheter, næringsliv og fagbevegelse og en felles erkjennelse av at høye føderale skatter var nødvendig for å ha midler til å investere i fremtiden og til å sikre en rettferdig velstandsutvikling med økt kjøpekraft og etterspørsel. Viktige politiske milepæler i perioden er Roosevelts GI Bill (1944) som ga krigsveteraner gratis høyere utdannelse, Eisenhowers store veipakke (1956) til bygging av motorveier, og Lyndon B. Johnsons borgerrettslov (1964) og helsereformene Medicare (for eldre) og Medicaid (for fattige) i 1965.

    The Age of Reagan. 1970-tallet er tiåret hvor the Age of Roosevelt erstattes av the Age of Reagan, som i mine øyne enda ikke er over. Blant de viktigste lovene i denne perioden er skattelettene til Ronald Reagan i 1981 og George W. Bush i 2001, og Clintons signering av finansloven i 1999 som tok ned igjen ”veggen” mellom kommersielle banker og investeringsbanker, som hadde eksistert siden 1933.

    Mange tror 1968 er det store politiske skillet, da Nixon vant presidentvalget. Det er det ikke. Innenfor økonomisk politikk prøvde Nixon i liten grad å stå i mot en venstreorientert Kongress. Det ble sterkere reguleringer innenfor miljø, helse og sikkerhet og økt byråkrati. Johnsons ”Great Society” ble videreført.

    Næringslivet følte seg kneblet tidlig på 1970-tallet. I et viktig memorandum oppfordret handelskammerets Lewis Powell bedrifter til å slå tilbake mot myndighetene og fagbevegelsen. Kort tid etter ble direktørforeningen the Business Roundtable etablert, og rike industriherrer, blant andre Joseph Coors og Richard Scaife, bidro til å finansiere fremveksten av et omfattende nettverk av politiske aksjonskomiteer og konservative tankesmier som skulle utvikle en ny business-vennlig politikk.

    Et konservativt vendepunkt. Denne mobiliseringen gjennom 1970-tallet ledet frem til noen viktige slag i 1978, året jeg mener er det viktige tidskillet i amerikansk økonomisk politikk. Da klarte næringslivet å bidra betydelig til blokkeringen av en viktig fagforeningslov og å hindre etableringen av et forbrukerbyrå. I tillegg ble President Jimmy Carter presset til å godta et kraftig kutt i kapitalskatten mens skatten på vanlig lønnsinntekt økte. Samtidig foregikk det vellykkede grasrotopprøret mot den høye eiendomsskatten i California. To år senere vant Reagan presidentvalget og kom med mantraet som har preget de siste tretti årene: ”Government is not a solution to our problems: Government is the problem.”

    Næringslivets sterke politiske innsats gjennom lobbyisme og kampanjefinansiering de siste 35 årene har endret amerikansk politikk i stor grad. Business stod også bak en betydelig andel av anonym valgkampstøtte ved mellomvalgene sist høst, som høyesterettsavgjørelsen Citizens United v. FEC banet vei for i fjor vinter. Kostnadene forbundet med valgkamper har økt kraftig etter 1970. Siden fagbevegelsen har blitt gradvis svakere, har både republikanerne og demokratene i økende grad vært nødt til å henvende seg til næringslivet for å få støtte. Mange demokrater har derfor funnet det vanskeligere å stikke kjepper i hjulene på bedrifter og Wall Street. De kritiserer ikke næringslivet med samme intensitet som Roosevelt gjorde. I tillegg har Det demokratiske partiet blitt tatt over av sosialliberale akademikere som i svakere grad har vært opptatt av vanlige arbeideres situasjon.

    Vinnerne tar alt. Fra 1978 til i dag har i grove trekk skattepolitikken og skjev lønnsutvikling bidratt til å skape et samfunn hvor de 400 rikeste innehar like store økonomiske verdier som den laveste halvparten av befolkningen til sammen. Statsviterne Jacob Hacker og Paul Pierson hevder i sin nye bok Winner-Take-All Politics: How Washington Made the Rich Richer and Turned its Back on the Middle Class at det økte gapet i rikdom hovedsaklig skyldes politiske beslutninger. USA må fortsette å låne enorme mengder penger fra Kina og andre land for å finansiere videreføringen av skattelettelsen fra Bush-perioden. Føderalregjeringen tok i fjor inn den laveste skatteinngangen som andel av bruttonasjonalbudsjettet siden 1950. Dette spiller liten rolle for republikanerne. Partiet nekter å innse at skatteletten bidrar til budsjettunderskuddet og økt statsgjeld. Slik partiet ser det, er det ikke skatteinngangen som er for lav, men utgiftene som er for høye. Derfor må det kuttes kraftig. Derfor snakkes det om ”shared sacrifice” der ”alle” må være villige til å ofre noe. De som slipper å ofre noe, er store selskaper som General Electric, Exxon Mobile og Koch Industries, og storbanker som J.P. Morgan Chase og Goldman Sachs.

    ”Economic child abuse.” Kongresskvinnen Marsha Blackburn fra Tennessee (R, 7. distrikt) er så bekymret for statsgjelden at hun nylig uttalte til FOX News: ”We cannot continue this out of control spending. It is basically economic child abuse. It is capping our children’s future and trading it to the countries like China that own our debt.» Det hun ikke nevner, men blir gjort oppmerksom på av sin demokratiske motdebattant, er at de enorme budsjettkuttene partiet hennes foreslår, i stor grad vil ramme barn gjennom kutt til førskoleprogram og skoler.

    Hvis Blackburn er så opptatt av å få ned statsgjelden for å redde våre barn, kan hun se til den korte unntaksperioden innenfor den 30-årige Age of Reagan. På slutten av 1990-tallet lyktes President Bill Clinton med å redusere budsjettunderskuddet og å skape et overskudd. Blant årsakene til overskuddet var skatteøkningen han fikk gjennom tidlig i sin presidentperiode og lønnsutviklingen som i en kort stund var sosialt utjevnende og ga flere amerikanere økt kjøpekraft. Republikanerne nekter nå en hver form for skatteøkning for de aller rikeste og vil heller senke arbeiderlønninger for å gi bedrifter incentiver til å ansette flere. Republikanerne snakker om usikkerheten bedrifter føler fordi skatteletten ikke er permanent. Bedrifter sitter på to billioner dollar i overskudd som ikke investeres fordi etterspørselen er lav. Gjeldstyngede arbeidere med lav inntekt har ikke råd til å øke forbruket. Samtidig utbetalte Wall Street i fjor 150 milliarder dollar i bonuser.

    The Toil Index. Det amerikanske bruttonasjonalproduktet har fordoblet seg de siste 30 årene, mens nesten all økt kjøpekraft har gått til de 10 prosent rikeste. Den anerkjente økonomen Robert Frank ved Cornell University opererer med det han kaller ”the toil index” hvor han måler hvor mange timer en medianarbeider må jobbe for å dekke bokostnader i en medianbolig. I perioden 1950 til 1970 sank antallet timer med 2,4 prosent, en svak økonomisk forbedring. I perioden 1970 til 2000, derimot, måtte denne arbeideren jobbe 62,4 prosent mer for å dekke bokostnadene. Med andre ord, mens den typiske arbeidstaker klarte å betale disse utgiftene med ca. 41 timers arbeid i 1950, trengte hun i 2000 å jobbe ca. 67 timer. Lave arbeiderlønninger har sammenheng med svekkelsen av private fagforeninger. Bare ca. 7 prosent av arbeidstakere innen privat sektor er organisert. Offentlig sektor, derimot, som blant annet omfatter lærere og politi, har klart å holde en andel på ca. 30 prosent organisert. Nye konservative guvernører i Midtvesten, som fikk økonomisk drahjelp av brødrene David og Charles Koch, prøver nå å undergrave disse fagforeningenes mulighet til kollektive forhandlinger.

    Den 112. kongressen. Republikanerne vant mellomvalget i fjor blant annet fordi mange amerikanere er i mot helsereformen og frykter europeiske tilstander med økte skatter. Den pågående budsjettdebatten handler i stor grad om hvor mye som kan kuttes innenfor en liten andel av det føderale budsjettet som i betydelig grad rammer folk med lav inntekt. I tillegg vil republikanerne kutte i kreftforskning og redusere støtten til miljødirektoratet for å svekke reguleringen av utslipp av drivhusgasser.

    Når den republikanske budsjettkomitelederen Paul Ryan (Wisconsin, 1. distrikt) nå legger frem sitt budsjettforslag, er det viktig at president Barack Obama tar del i diskusjonen på sine partifellers vegne og ikke lener seg tilbake, slik mange liberale kommentatorer (som E.J. Dionne, Jr., Paul Krugman og Robert Reich) beskylder ham for. Før jul gav han etter i skattedebatten og lot de rikeste to prosent amerikanere få forlenget skattelette på lik linje med andre. Republikanerne truet med å hindre avstemning om å videreføre arbeidsledighetstrygd hvis ikke skatteletten for alle ble forlenget. Da dette ble sikret, kunne republikanerne gå med på kompromisser om utenrikspolitikk og homofile i militæret. Grensen går ved alle forsøk på svak begrensing av de økonomiske forskjellene som har økt kraftig de siste tretti årene. Obama er nødt til å ta et klarere opprør med Det republikanske partiet, som nå er mye lenger til høyre innen økonomiske spørsmål enn det tilfellet var under Eisenhower og Nixon.

    Veien fremover. Jeg ønsker ikke å svartmale situasjonen. Det er mye positivt i det amerikanske samfunnet. Kreativitet, dynamikk, sportssånd, frivillighet og optimisme er stikkord som har preget USA lenge. Det er derimot viktig at ikke en råkapitalisme og sosialdarwinisme ødelegger for disse gode trekkene. Det blir spennende å følge den politiske utviklingen fremover. Republikanerne vinner debatten hvis den holdes på et abstrakt nivå der frykten for en sterk stat dominerer. Selv om mange regner seg som konservative og er i mot konseptet ”big government,” ønsker et flertall av amerikanerne å ta vare på velferdsordningene som Franklin Roosevelt og Lyndon Johnson fikk vedtatt. Det fikk president George W. Bush merke da han i 2005 oppfordret til en delprivatisering av trygdeordningen Social Security. President Obama og demokratene må hindre Tea Party-bevegelsen og resten av republikanerne i å bygge en bro til 1800-tallet der ingen av disse reformene fantes.

    Alf Tomas Tønnessen, Ph.D.

    Tønnessen er førsteamanuensis i amerikansk kulturkunnskap ved Høgskulen i Volda og forfatter av boka How Two Political Entrepreneurs Helped Create the American Conservative Movement, 1973-1981: The Ideas of Richard Viguerie and Paul Weyrich (Lewiston, N.Y. The Edwin Mellen Press, 2009).

    Han jobber for tiden med et bokmanus om republikanernes argumenter for å øke sosiale forskjeller ytterligere og for å hindre skandinaviske tilstander i USA.

    Alf Tomas Tønnessen
    Alf Tomas Tønnessen
    Førsteamanuensis i språk og litteratur ved Høgskulen i Volda. President av American Studies Association of Norway.

    Les også