President Obamas foreslåtte 2012-budsjett ble presentert i midten av februar. Den pågående budsjettdebatten i Washington handler derimot om skjebnen til budsjettet for budsjettåret 2011. Dersom partene ikke har kommet til enighet innen utgangen av neste uke er det duket for en ”government shutdown,” noe som innebærer at alt annet enn ”essensielle” offentlige utgiftsposter fryses.
Ettersom 2011 budsjettet ikke er vedtatt enda har de løpende utgiftene så langt blitt dekket av midlertidige forlengelser (”continuing resolutions”). I slutten av neste uke (8. april) er det imidlertid bred enighet om at det ikke er mulig å holde hjulene i gang lenger på denne måten. Dersom det republikanske lederskapet i Representantenes hus, det demokratiske lederskapet i Senatet, og visepresident Joe Biden (utsending fra Det hvite hus), ikke kommer til enighet, er det duket for full stopp.
Debatten. I forrige måned stemte republikanerne i Representantenes hus for kutt på omlag 61 milliarder dollar i forhold til de nåværende utgiftene. Demokratene foreslo i utgangspunktet ingen kutt, før de omsider sa seg villige til å kutte 10 milliarder. Senere ble det uttalt at man ville prøve å kutte 10 nye milliarder, før det republikanske lederskapet sa de muligens kunne senke kravet sitt til 36 milliarder. Demokratene skal nå være villige til å godta kutt midt på 30-tallet dersom det kuttes i programmer de kan leve uten (som implisitt innebærer program mange republikanere ikke vil leve med), og torsdag ettermiddag virket det som om et kompromiss lå i lufta. Med det sagt, så innebærer kutt på 33-35 milliarder dollar omkring 2% av det totale underskuddet, en i all hovedsak symbolsk dråpe i underskuddsbøtta.
Dette er imidlertid mer enn det republikanske lederskapet ba om i utgangspunktet, før Tea Party-bevegelsen dyttet de (og demokratene) lenger til høyre.
Flere konservative republikanere har sagt at de vil stemme i mot kutt på mindre enn 61 milliarder, og John Boehner må sørge for å ha disse medlemmene med seg på det endelige forslaget. Boehner står dermed overfor et vanskelig valg, som oppsummeres med følgende spørsmål: Vil han og partiet egentlig tjene på en shutdown?
Det politiske utfallet. I 1995 var Newt Gingrich Speaker, og republikanerne hadde nylig overtatt flertallet i Representantenes hus. Den gang tvang republikanerne fram en government shutdown i det håp at det ville være Clinton og demokratene som ville gå tapende ut av konfrontasjonen. Slik gikk det ikke, og det har lenge vært tatt for gitt at republikanerne også denne gangen vil ha mest å tape på at partene ikke kommer til enighet (det finnes for øvrig flere historiske eksempler enn 1995 som peker i retning av at republikanerne bør prøve å inngå et kompromiss).
Jonathan Bernstein argumenter for at Boehner bør prøve å inngå et kompromiss for en hver pris, og at det er på tide å overbevise sine egne partifeller om at dette er det beste utfallet. Argumentet går ut på at de som stemmer for en avtale med demokratene vil bli angrepet som svikere fra Tea Party-kretser, uavhengig om de inngår et kompromiss like før en shutdown, eller seks uker senere. Dette fordi de som virkelig brenner for saken uansett vil være overbevist om at seieren kun var en uke unna, og at kompromiss er for pinglete politikere som redder sitt eget skinn.
På den annen side finnes det også gode argumenter for at en shutdown vil være i Boehners, om ikke i partiets, beste interesse. Jonathan Chait argumenterer for at Boehner må la neste uke komme og gå uten at han inngår en avtale med demokratene for i det hele tatt å kunne beholde sin lederskapsstilling innad i partiet. Inngår Boehner en avtale før fristen går ut har han rett og slett kastet kortene for tidlig, og Tea Party-nykomlingene vil ikke la det gå upåaktet hen. En shutdown øker den lille sjansen for at Boehner går fra å være Speaker til minoritetsleder i 2013, mens et kompromiss med demokratene gjør det desto mer sannsynlig at han går fra å være Speaker til en av representantene fra Ohio i 2011.
Mye tyder også på at republikanere med ambisjoner om å flytte inn i Det hvite hus vil angripe et budsjettkompromiss for alt det er verdt.
Overkjørt grevling. Den konvensjonelle visdommen om at det er Det republikanske partiet som vil ha mest å tape på en government shutdown virker mer plausibel enn argumentene om at det blir Obama og demokratene som vil tape på lang sikt, og at Boehner først og fremst drives av ambisjoner om å holde på sitt eget lederverv. Den konvensjonelle visdommen bygger imidlertid i all hovedsak på det politiske utfallet i 1995, men republikanerne har lært av den tids politiske feilsteg, og Boehner har sørget for å spille en langt mindre prominent rolle enn den Gingrich spilte i kampen mot Clinton.
I siste utgave av Morgenbladet (1.-7. april 2011, s.48) skriver Torbjørn Røe Isaksen om ”de vanskelige kompromissene” (uten at jeg av den grunn sammenligner debatten om Datalagringsdirektivet og den amerikansk budsjettdebatten):
”Felles for dem alle er at de er skitne i større eller mindre grad. Den lidenskapelige politikken dyrker forskjellene og motsetningene, kompromisset ligger der slapt i midten, som en overkjørt grevling på en våt motorvei.”
Budsjettballaden fortsetter, og i løpet av neste uke finner vi ut om det blir en government shutdown eller ei.
