Wisconsin-guvernør Scott Walkers (R) motstand mot offentlige ansattes kollektive forhandlingsrett ble presentert som et tiltak som skulle bidra til å minske delstatens budsjettunderskudd. 14 demokrater forlot delstaten for å frarøve republikanerne muligheten til å stemme over tiltaket i delstatssenatet, tusenvis møtte opp ved delstatsforsamlingen i Madison for å demonstrere, og demonstrasjonene har pågått siden midten av februar.

I slutten av forrige uke unngikk republikanerne demokratenes unnvikelsesmanøver ved å fjerne de budsjettøkonomiske tiltakene fra lovforslaget, for så å stemme over fagforeningsbiten ene og alene. Demokratene rev seg i håret og politiske kommentatorer lurte på hvorfor ikke republikanerne hadde dratt kaninen utav hatten tidligere.

Union-busting? Hovedargumentet for nødvendigheten av Walkers medisin – gitt det nåværende politiske klima og Wisconsins budsjettunderskudd – var at lærernes kollektive forhandlingsrett var en byrde Wisconsin ikke lenger kunne bære dersom den økonomiske situasjonen skulle snus. Underskuddet ble altså knyttet til (et utvalg) offentlige ansattes kollektive forhandlingsrett. Ved kun å stemme over fagforeningsbiten framstår derimot ikke lenger utsagn om ”union-busting” som anklager, men som en beskrivelse av taktikken republikanerne i Wisconsin så langt har begitt seg ut på. Fra demokratenes hold har Walkers intensjoner hele tiden framstått som ideologiske, hendig antrukket i en budsjettøkonomisk kappe.

Gjensidig avhengighetsforhold. Tilhengerne av guvernøren sier han har mot som tør å røre ved de offentlige fagforeningene, som ikke bare besørger medlemmene med goder andre arbeidere ikke har, men som i tillegg er som en arm av Det demokratiske partiet å regne. Oppfatningen er at de berørte fagforeningene er i et gjensidig avhengighetsforhold med demokratene: medlemmene får goder, demokratene stemmer. Videre argumenteres det for at fagforeningsmedlemmene har det for godt i den nåværende økonomiske situasjonen, og at de må bidra mer.

Finanskrisa. Den venstreorienterte Robert Scheers (redaktør av truthdig.org og fast deltaker i KCRWs eminente radioprogram ”Left, Right and Center”) uttalelser om situasjonen i Wisconsin vender ved stadighet tilbake til hendelsene som forårsaket USAs nåværende økonomiske situasjon, nemlig finanskrisa. Synspunktet fra venstresiden (og deler av sentrum) er at forsøket på å innskrenke kollektiv forhandlingsrett er en avsporing fra det egentlige problemet, og at de gjeldende fagforeningene er en hendig syndebukk. Var det læreres kollektive forhandlingsrett som skakkjørte Wisconsins budsjettskute?

Etterspillet. I Wisconsin har republikanerne tilsynelatende gått for hardt ut, og uansett gitt President Obama en håndsutrekning: Presidenten har i stor grad holdt seg på sidelinjen, men kommer allikevel til å nyte godt av mobiliseringen (i Midtvesten) i 2012. Republikanerne i Wisconsin (og i Michigan og Ohio) har vekket mange av Obamas støttespillere fra 2008 som siden den tid har mistet mye av engasjementet. Walkers støttespillere har fokusert på at valg har konsekvenser, og for demokratiske valgkampstrateger vil hendelsene i Wisconsin hele tiden ligge der som et eksempel på hva som kan skje dersom man ikke stemmer demokratisk.

Den opphetede fagforeningsdebatten er et godt eksempel på en av hovedforskjellene mellom Det demokratiske og Det republikanske partiet. Maler en med en bred pensel foretrekker demokratene offentlige løsninger i større grad enn republikanerne, mens republikanerne ønsker mer makt på delstatsnivå, og mindre skatter. Fra konservative karikaturtegneres side betegnes dette for tiden med en stor og skremmende fagforeningssjef på den ene siden, og en ”Average Joe” på den andre. Liberale karikaturtegnere (i den amerikanske betydningen av ordet) tegner derimot snille lærere, og grådige Wall Street-typer.

Virkeligheten er selvsagt mer nyansert, og det er fortsatt uvisst hvem som vinner på langt sikt. Guvernør Walker vant slaget, men hva med krigen?

1 kommentar