På søndag er det hundre år siden Ronald Wilson Reagan ble født. Seks og et halvt år etter hans død og 22 år etter at han forlot Det hvite hus lever fenomenet Reagan videre i beste velgående.

Ifølge en Gallupmåling fra 2009 er Reagan amerikanernes favorittpresident, så vidt foran Lincoln og Kennedy, men alene på toppen blant de som identifiserer seg som republikanere.

Reagans unike evne til å røre den amerikanske folkesjela gjennom fjernsynsapparatet er en viktig ingrediens, men en sentral del av Reaganfolkloren er også de spontane og vittige kommentarene han lirte av seg fra sykehussenga etter attentatforsøket i 1981.

Reagans ukuelige optimisme og ubeskjedne patriotisme, dosert med glimt i øyet og velpolert talekunst, hører også med. Han omtalte Sovjetunionen som ”det onde imperiet”, utfordret lederne i Moskva til å videreføre Den kalde krigen i verdensrommet, og dro til Berlin med en beskjed som bare så vidt ble klarert av byråkratene i Utenriksdepartementet:

Mr. Gorbatchev: Tear down this wall!

Reagan framstår i 2011 som en samlende farsfigur innad i Det republikanske partiet, og har med tiden blitt et slags symbol på partiets kjerneverdier, med en overmenneskelig aura som enhver republikaner med presidentambisjoner forgjeves prøver å fremkalle.

Reagan uttalte selv at han håpet å bli husket som en president som fikk amerikanerne til å tro på seg selv igjen, og det er kanskje nettopp hans fremtidsoptimisme og fokus på amerikansk eksepsjonalisme som lever videre.

Selv demokrater har vanskelig for å mislike personen Reagan, selv om politikken hans fortsatt er gjenstand for opphetet debatt.

Slik tilfellet også er med avdøde filmstjerner og musikere har Reagan utvilsomt vokst i anseelse etter at han forlot politikken. President Obama gjorde et poeng av å fremheve Reagan som en viktig president i nominasjonskampen i 2008 – utvilsomt for å terge Clintonleiren (som også lot seg irritere) – og Obamas rådgivere liker å påpeke de skiftende politiske valgvindene i Reagans første periode som et eksempel på hvordan Obama kan vinne i 2012. I 1981 kom nemlig Reagan til Washington med vind i ryggen, før han møtte motstand, gikk på et nederlag i mellomvalget, snudde trenden, og ble gjenvalgt i 1984.

I juleferien leste visstnok Obama Lou Cannons President Reagan: The Role Of A Lifetime, og i forbindelse med den kommende 100-årsmarkeringen har Obama skrevet en liten tekst om Reagan for USA Today:

No matter what political disagreements you may have had with President Reagan — and I certainly had my share — there is no denying his leadership in the world, or his gift for communicating his vision for America. …

He understood that while we may see the world differently and hold different opinions about what’s best for our country, the fact remains that we are all patriots who put the welfare of our fellow citizens above all else. …

When the future looked darkest and the way ahead seemed uncertain, President Reagan understood both the hardships we faced and the hopes we held for the future. He understood that it is always «Morning in America.» That was his gift, and we remain forever grateful.

Les også hva John Boehner, John McCain, Mitt Romney og Sarah Palin har skrevet om Reagan i USA Today.

Når Obama roser Reagan er det først og fremst for måten han fikk Amerika til å tro på seg selv igjen, og for vektleggingen av at en politisk motstander kan være en god venn etter endt arbeidsdag. I tillegg til det førstnevnte punktet trekker gjerne republikanere fram Reagan som en konservativ fanebærer. Ironisk nok er Obamas Reagan en pragmatiker som alltid var åpen for samarbeid, mens republikanerne husker Reagan som en prinsippfast farsfigur som gjenreiste Det republikanske partiets ære etter Nixons overtramp, og som forandret Washington i samme slengen.

På Reagans 90-årsdag ble det snakket om at han burde få en plass på Mount Rushmore, og kanskje også ansiktet sitt på 10 dollarseddelen. Ti år senere lever fenomenet Reagan videre i beste velgående, og skyggen han kaster over republikanere med presidentambisjoner synes bare å vokse med årene – i det minnene om mindre heldige attributter og kritikkverdige hendelser svinner hen med tiden.