Gary M. Williams / EPA
Lørdagens tragiske hendelse i Tucson, Arizona har utsatt den 112. kongressens timeplan, og i en situasjon der politikk og politisk spill ikke hører hjemme har både høyre og venstresiden snakket vel så mye om hvem som er skyldig i hva, som om det dypt tragiske ved hendelsen og behovet for å gå framover sammen. For demokratiets skyld.
En gal manns handlinger kan ha sitt utspring i så mangt, og man beveger seg ut på glattisen når man søker å forklare Loughners handlinger ut ifra høyresidens valgkampretorikk – selv om det etter hvert har sivet ut informasjon om at han like gjerne kan plasseres på venstresiden, og at han var opphengt i Representant Gabrielle Giffords (AZ-8. distrikt) allerede i 2007 – lenge før Sarah Palin og hennes PAC kom med en oversikt over utsatte demokrater foran fjorårets mellomvalg (kandidater som hadde stemt for helsereformen og som representerte distrikt McCain vant i 2008). Kausaliteten bak gjerningsmannens handlinger er mildt sagt uhåndgripelig før han selv uttaler seg ytterligere om sine motiver.
Fram til det skjer har dessverre pressen et behov for å skrive om saken dag inn og dag ut – og ettersom det meste allerede er sagt, beveger man seg lenger og lenger bort fra sakens kjerne. Ikke uventet har folk som befinner seg på forskjellige planeter i politikken begynt å krangle om nye ting i fraværet av hjulenes gang på Capitol Hill. Formanende stemmer, anklagende pekefingre og etterpåklokskap bidrar til en uverdig forestilling i kjølvannet av Jared Loughners uforsvarlige og uforståelige angrep.
I går var President Obama en av de mange som mintes ofrene med ett minutts stillet. Det var en etterlengtet hvil i bakken fra alt snakket.
Hvis vi imidlertid skal vurdere hendelsene og etterspillet ut ifra et politisk perspektiv har det vært en del snakk om at utfallet av skytingen i Tucson kan sammenlignes med etterdønningene av Timothy McVeighs bombing av en regjeringsbygning i Oklahoma City i 1995. For det første må det påpekes at det er stor forskjell på disse to hendelsene, ettersom McVeigh drepte 168 mennesker og skadet 450. Premisset bak denne sammenligningen er imidlertid at President Clinton gikk fram på meningsmålingene som en følge av hans håndtering av saken (i tillegg til en ”rallying around the flag” effekt). Slik Jonathan Bernstein påpeker gikk riktignok Clinton fram på meningsmålingene, men kun midlertidig.
NUPI forsker Hilde E. Restad, som skriver om amerikansk politikk på Dagens DC, påpeker at ”Bill ’I feel your pain’ Clinton var meget flink til å sette ord på befolkningens smerte og sinne, og brukte anledningen til å vise seg som ’Commander in Chief.’” Hun skriver videre at Obamas State of the Union tale den 25. januar vil bli en balansegang for Obama: ”Han må vise at han er den eneste som ikke er partisk, samtidig som en begår en meget partisk handling.”
Jeg tror ikke det er behov for noen partisk handling, og tror presidenten kan komme bedre ut av det ved å fokusere på det dypt tragiske ved hendelsen, og behovet for å se framover, framfor å bygge opp om oppfatningen av seg selv som en belærende professor ved å kommentere temperaturen på det offentlige ordskiftet. Jeg tror videre Obama vil bruke Giffords som eksempel på hva han vil kjempe for i årene fremover, i tillegg til å spille på Speaker Boehners uttalelse om at et angrep på én er et angrep på alle. Han vil spille på sympatien for Giffords (noe som sikkert kan oppfattes som en partisk handling hvis han ikke velger ord med tilstrekkelig omhu), mens han trekker fram Boehner som en fornuftens mann. Eller ikke. Det blir uansett spennende å se hvor debatten tar veien de neste to ukene, og hvordan Obama forholder seg til den i årets viktigste tale.
