2010 har vært et begivenhetsfullt år med helsereform, Tea Parties og mellomvalg. Men hva var de tre mest minneverdige øyeblikkene i 2010?
3. 24. august/2. november (selv om den endelige avgjørelsen lot vente på seg): Lisa M-U-R-K-O-W-S-K-I taper først primærvalget i Alaska mot den Tea Party/Sarah Palin-støttede Joe Miller, før hun utkonkurrerer Miller i det påfølgende valget som ”write-in” kandidat. Som ”write-in” kandidat var Murkowski avhengig av at velgerne selv skrev inn navnet hennes på stemmeseddelen, og Murkowskis seier var det første av sitt slag siden Strom Thurmonds ”write-in” kandidatur i 1954.
2. 2. november: Harry Reid trosser alle odds og vinner gjenvalg mot den Tea Party-støttede Sharron Angle. Majoritetslederen i Senatet hadde lite som talte til sin fordel foran valgkampen, og Reid var for mange selve symbolet på alt som var feil med Washington og Obama-administrasjonens politikk. Det som til slutt reddet Reid var en haug med penger på bok, og det faktum at Angle skjøt seg selv i den ene foten, mens hun gjentatte ganger plasserte den andre i munnen ved en serie mildt sagt merkelige uttalelser. Mellomvalgene ville ha vært et enda større prestisjenederlag dersom demokratene også hadde mistet Reid.
1. 19. januar: Scott Brown slår den håpløse Martha Coakley og overtar Ted Kennedys sete i Senatet (omtalt som ”the people’s seat” av Brown under valgkampen). Det så lenge ut til at Browns seier i det demokratisk-lenende Massachusetts ville bli enden på visa for Obamas helsereform, noe President Obama selv var smertelig klar over.
Fellesnevneren for disse tre minneverdige øyeblikkene er Tea Party-bevegelsens (tvetydige) påvirkning på amerikansk politikk i 2010, og året som har gått kan på mange måter oppsummeres som ”teens år.”
Angles kandidatur sikret Harry Reid en ny periode, mens Joe Millers kandidatur symboliserer den indre striden i Det republikanske partiet. Scott Brown var opprinnelig en Tea Party-yndling, selv om han i etterkant av valgseieren skuffet den harde kjernen ved å legge seg lengre til venstre enn først antatt.
Disse tre eksemplene viser med andre ord Tea Party-bevegelsens (potensielle) styrke i republikanske primærvalg, men demonstrerer samtidig at dette ikke alltid fører til valgseier, og at valgkampens tone og løfter ikke nødvendigvis gjenspeiles når en havner i posisjon.
