Etter at USA hvert tiende år gjennomfører folketellinger omfordeles setene i Representantenes hus basert på de nye bosetningsmønstrene (”redistricting”).
Årets folketelling (Census 2010) er gjennomført, og dermed står døra på gløtt for noe som kalles ”gerrymandering.” Gerrymandering er en prosess der valgdistrikters geografiske omfang endres i henhold til ønskene til det partiet som har flertall i delstatsforsamlingen.
Målet er å bedre ens sjanser for valgseier ved neste korsvei. Prosessen og det ønskede utfallet kan beskrives med uttrykket ”divide and conquer”, og det er politikkens landskapsgartnere som arbeider for at deres politiske flertall skal forplante seg.
Gerrymandering og redistricting omtales ofte om hverandre, men de betyr ikke det samme.
Redistricting er en prosess som gjennomgås etter folketellingene hvert tiende år. Valgdistriktenes grenser endres for å ta høyde for nye bosetningsmønster. Ettersom bosetningsmønsteret forandrer seg må også statenes relative tyngde i Representantenes hus endres, og befolkningstap kan resultere i tap av ett eller flere seter, mens befolkningsvekst kan resultere i det motsatte. Redistricting favoriserer i seg selv ikke et parti over et annet.
Gerrymandering forekommer derimot når et parti i flertall bevisst endrer et valgdistrikts grenser for å styrke partiets sjanser for gjenvalg. Her er det ikke tilfeldigheter som rår, og de ulike valgdistriktene studeres nøye med ett mål for øyet: Hvordan kan sammensetningen endres for å favorisere mitt parti?
Hvis en skal generalisere vil demokrater gjennom gerrymandering forsøke å øke andelen afroamerikanske og urbane innbyggere i et distrikt, mens republikanere vil forsøke å splitte opp slike enklaver og utforme distrikt med et ruralt tilsnitt.
Gerrymandering kan for mange høres suspekt ut, og kritikere beskriver også fenomenet som ”den lovlige måten å stjele valg på.” Det er en mager trøst at både demokrater og republikanere er like ivrige, og at begge sider klager når de ikke selv er i posisjon til å dra fram kart, befolkningsstatistikk og fargestifter.
Uavhengig av gerrymanderingen som måtte komme, finnes det noen håndfaste tall på hvordan Census 2010 vil påvirke fordelingen av seter i Representantenes hus. POLIDATA har regnet seg fram til følgende fordeling:
Minnesota, Iowa, Louisiana, Illinois, Michigan, Pennsylvania, New York, New Jersey og Massachusetts må eliminere ett sete, mens Ohio mister to. Washington, Nevada, Utah, Arizona, Florida, Georgia og Sør-Carolina får ett sete, mens Texas får fire nye representanter i Representantenes hus.
Tallene fra Census 2010 innebærer at antallet representanter endres i 18 stater, og at det fordeles 11 nye seter på åtte stater.
Real Clear Politics’ Sean Trende påpeker at republikanerne i denne omgang vil kontrollere flere seter gjennom ”redistricting” enn det som har vært tilfellet siden 1972 (når ordningen med de tiårige folketellingene begynte). Trende skriver at noen prognoser peker på at republikanerne kan gå fram med så mange som 30 seter, mens han selv tipper rundt 12.
Det at for eksempel Texas får fire nye seter innebærer at alle valgdistriktenes grenser må tegnes opp på nytt. Måten dette gjøres på avgjør om det kan snakkes om gerrymandering eller ei.
Gerrymandering er et nokså ukjent fenomen, og de politiske strategene som får boltre seg med befolknings- og stemmegivningsstatistikk kan ironisk nok ha en større innvirkning på ulike delstaters politiske representasjon i de kommende ti årene enn velgerne selv — avhengig av hvilket valgdistrikt disse velgerne til syvende og sist plasseres i.
De av dere som synes dette var interessant bør ta en titt på traileren til dokumentarfilmen ”Gerrymandering”:
[…] (“gerrymandering”) er ingen ny oppfinnelse, men politikere og deres politiske strateger har aldri vært […]