Mer

    Lahlum og Moens presidenter

    Lahlum og Moen. Foto: Rolf M. Aagaard.
    Lahlum og Moen. Foto: Rolf M. Aagaard.

    BOKANMELDELSE: Hans Olav Lahlum og Ole Moens bøker om USAs presidenter har lenge ligget på listen over bøker jeg skal lese. Etter endte studier er de nå omsider lest. Den ene er betydelig tyngre enn den andre, men den letteste av de er også den lengste og mest leseverdige.

    Lahlum er flinkere enn Moen til å trekke historiske paralleller og til å sette den enkelte president inn i en større politisk og historisk sammenheng. Mens Moen følger en fast formel for hvert kapittel, og tidvis gjentar seg selv, er Lahlum flinkere til å variere oppbygningen.

    Totalt sett er Lahlum grundigere i sin gjennomgang av presidentene enn Moen. Jeg skal nøye meg med ett eksempel:

    Om Høyesteretts avgjørelse av presidentvalget i 2000:

    Moen (vier totalt to knappe sider til valget):

    Etter mer enn en måned med rot i valgopptellingen i Florida, grep Høyesterett inn, etter et flertall av forfatningsekspertenes syn i strid med både lovverk, Grunnloven og presedens, og tilkjente Bush seieren i Florida og dermed i presidentvalget. Den 35 dager lange konflikten hadde skapt mye ondt blod, og i Høyesterett hadde den også skapt en isfront. Avgjørelsen var åpenbart politisk, og det var ganske avslørende at en premiss for domsslutningen var at den ikke skulle danne presedens (s. 573).

    Lahlum stopper ikke der (og vier forøvrig totalt fire sider til valget):

    Likhetene til valget i 1876 var åpenbare, selv om få var i stand til å se dem i den opphetede stemningen der og da. Fra et statsrettslig perspektiv ble valget i 2000 en illustrasjon av farene ved å gi den utøvende makt rett til å utnevne den dømmende makt på politisk grunnlag, særlig hvis den dømmende makt samtidig skal kunne ta domsavgjørelser om valg av den utøvende makt. I så måte hadde ikke USA kommet lenger i 2000 enn i 1876. Alle de involverte juristene var fortsatt utnevnt på politisk grunnlag, og på begge sider stemte de fortsatt helt etter sine politiske preferanser (s. 542).

    Om jeg til nå har rakket litt ned på Moens bok, så er det på sin plass med noen kritiske bemerkninger om Lahlums bok.

    I slutten av kapitlet om George W. Bush skriver Lahlum følgende:

    Det gjenstår spesielt å se om Bushs veiskifte over mot de kristenkonservative vil vise seg å bli et varig skifte for republikanerne og USA. Det virker imidlertid lite sannsynlig i en situasjon hvor alle de republikanske presidentkandidatene for 2008 var mest opptatt av å distansere seg fra den sittende administrasjonen (s. 556).

    Jeg vil innvende at Bush ikke foretok noe veiskifte i forhold til sin far – som videreførte Reagans linje, dog lettere på tå – men at han videreførte den og snakket litt høyere om det. De kristenkonservative støtter republikanernes presidentkandidat, men entusiasmen varierer avhengig av kandidaten. Ja, de republikanske presidentkandidatene distanserte seg fra Bush i 2008, men de distanserte seg ikke fra den linjen han førte overfor den kristenkonservative delen av befolkningen.

    Lahlum bommer også når han skriver at George Bush i 1976 «manglet politisk erfaring fra Washington, D.C.» (s. 488), ettersom Bush faktisk satt i Representantenes hus i perioden 1967-71. Det er mulig Bush ikke opparbeidet seg noen politisk erfaring i løpet av sin tid i Kongressen, men man skulle da tro det.

    Avslutningsvis kan det tilføyes at Moens bok har bilder, farger og fine hvite sider (100 grams), mens Lahlums bok har et noe billig omslag og gråe sider (70 grams). Moens bokrygg gjør seg dermed bedre i bokhylla enn Lahlums. Skal du faktisk lese anbefales derimot Lahlums bok (men det er ingenting i veien med å lese dem begge). Dagsavisens Ivar Iversen konkluderte på samme måte for to år siden.

    Moen, Ole O. (2008). USAs presidenter. Fra George Washington til George W. Bush. Oslo: Forlaget Historie & Kultur.

    Lahlum, Hans Olav (2008). Presidentene. Fra George Washington til George W. Bush. Oslo: CappelenDamm.

    Are Tågvold Flaten
    Are Tågvold Flaten
    Grunnlegger og redaktør av AmerikanskPolitikk.no. Statsviter, forfatter og programleder av podkasten "Amerikansk politikk".

    Les også