Mellomvalgene til kongressen avholdes den andre november. En liten måned før dommedag er det klart at president Obama og demokratene vil gå tilbake i både Representantenes hus og Senatet.
I 1986 skrev Aftenpostens avtroppende USA-korrespondent Lars Hellberg at resultatet av mellomvalgene til kongressen i 1982 fortonet ”seg som en fjert i en kurvstol”: det satte ikke ”varige spor efter seg.” Den gang gikk demokratene fram med 26 mandater i Representantenes hus mens republikanerne forsvarte sin stilling i Senatet.
Med meget få unntak er kongressvalg midtveis i en presidents første periode ensbetydende med tapte mandater og framgang for opposisjonen. Spørsmålet er derfor ikke om demokratene vil tape mandater i november, men hvorvidt de vil miste flertallet i Representantenes hus og Senatet i samme slengen, og hva det kommende tilbakesteget vil ha å si for den andre halvdelen av Obamas presidentperiode.
Demokratenes skjebne i 2010 sammenlignes gjerne med utfallet av mellomvalgene i 1982 og 1994. 1994 var et større nederlag for demokratene enn 1982 var for republikanerne, ettersom Clinton og demokratene tapte 54 seter og flertallet i Representantenes hus. 2010 er verken 1982 eller 1994, men det finnes noen likhetstrekk: Obama og demokratene sliter med høy arbeidsledighet slik Reagan og republikanerne gjorde i 1982, og de møter en revitalisert opposisjon slik demokratene gjorde i 1994.
Den økonomiske situasjonen er derimot mer kritisk i år enn den var i 1982 og opposisjonen er mer splittet enn den var i 1994.
President Obamas økonomiske rådgiver Austan Goolsbee har pekt på at den pågående resesjonen har kastet flere mennesker ut i arbeidsledighet enn det resesjonene i 1982, 1991 og 2001 gjorde til sammen, og at tilstanden ikke har vært så kritisk siden 1929. Demokratene er med andre ord godt i gang med å senke forventningene foran mellomvalgene i november.
Megetsigende nok har president Obama begynt å rette sitt valgkamp skyts mot mindretalls leder John Boehner fra delstaten Ohio—mannen som vil ta over Nancy Pelosis rolle som øverste leder i Representantenes hus dersom republikanerne vinner tilbake flertallet de mistet i 2006. Washington Posts Chris Cillizza har pekt på at dette er en finurlig måte å få media til å fokusere på personen Boehner, framfor å fokusere på mer problematiske nyhetssaker for demokratene. Strategien synes å virke, og ryktene svirrer for tiden om en opprulling av det pikante slaget med Boehner i hovedrollen. Selv om saken ikke skulle ha rot i virkeligheten vil den i de kommende ukene kunne føre til et økt fokus på personen Boehner framfor andre og viktigere ting.
President Obama spiller helt klart en sentral rolle i den pågående valgkampen. Men på samme måte som Hellberg opplevde at mange republikanere ikke ønsket president Reagan som ”valgkamplokomotiv” i valgkampen i 1982, er president Obama en uønsket støttespiller for mange demokrater i høst. Mens tendensen blant demokratene går på å nedtone forholdet til presidenten, bruker republikanerne Obama som en viktig mobiliseringsfaktor.
I følge de siste prognosene til Nate Silver (8. oktober), mannen bak den innflytelsesrike bloggen Five Thirty Eight, har republikanerne mer enn en to-tredjedels sjanse (72%) til å overta flertallet i Representantenes hus etter mellomvalgene. Silvers modell peker i retning av at demokratene vil tape flere seter enn det presidentens parti tapte i 1978 og 1982 til sammen (34), men mindre enn det demokratene tapte i 1994 (54 seter). Han utelukker derimot ikke at framgangen til republikanerne kan bli både større og mindre enn de 47-8 setene prognosen hans peker på.
I Senatet viser derimot Silvers prognoser (7. oktober) at republikanernes muligheter til å overta flertallet ligger på 24 prosent (prosenten sank etter Christine O’Donnells valgseier i Delaware, men har steget de tre siste ukene). I likhet med situasjonen i 1982 kan altså presidentens parti ha flertall i Senatet mens opposisjonen har flertallet i Representantenes hus etter mellomvalgene.
I etterpåklokskapens lys så Lars Hellberg klare tegn til at Reagans gjenvalg i 1984 var å spore i etterdønningene fra mellomvalget i 1982. Det er imidlertid viktig å påpeke at man ikke kan predikere etterfølgende presidentvalg ut ifra resultatene i foregående mellomvalg. To år er en evighet i amerikansk politikk, og selv om Harry Truman (1946), Ronald Reagan (1982) og Bill Clinton (1994) hadde få problemer med å vinne gjenvalg etter å ha gått på store nederlag i sine første mellomvalg til kongressen, er det umulig å predikere utkommet i 2012 ut ifra krusningene på overflaten i 2010.
Hvordan går det vanligvis med presidentens parti i mellomvalgene til kongressen? I 12 av 17 mellomvalg til kongressen siden 1942 (71%) gikk det slik prognosene peker på at det vil gå også i år: presidentens parti gikk tilbake både i Representantenes hus og i Senatet.
Demokratene går på en smell om en knapp måneds tid, og det vil svi mer enn det tilfellet var for republikanerne i 1982. Selv om demokratenes tap av seter i Representantenes hus skulle bli mindre enn det Clinton måtte tåle i sin første presidentperiode i 1994, vil ikke republikanernes valgseier kunne omtales slik Hellberg omtalte demokratenes i 1982. Den vil sette spor etter seg, og særlig dersom republikanerne skulle trosse prognosene og vinne tilbake flertallet også i Senatet. Med det sagt er det viktig og ikke foreta forhastede konklusjoner om hva mellomvalgene vil ha å si for Obamas muligheter for gjenvalg i 2012. Overskriftene den 3. november vil derimot tyde på noe annet.
