I 1986 kom Aftenpostens USA-korrespondent Lars Hellberg (1981-1985) med en liten bok med tittelen Reagans USA. I boka ser Hellberg tilbake på sine fire år i USA (en nasjon som ”fascinerer og skremmer” ham [10]) og prøver å forklare det norske folk at Reagan og hans politikk ikke har oppstått ved en tilfeldighet.
Reagan-revolusjonen … kommer ikke som lyn fra klar himmel. USA var kanskje ikke på knærne i 1980, men amerikanerne følte det slik. De brøt med en politikk de mente ikke førte noe sted hen. De satset på noe udefinert nytt. Reagan personifiserer denne nye fremtidstro (66).
Hellbergs budskap går videre på at nordmenns vanskeligheter med å forstå dette og Reagans politikk er symptomatisk for den store forskjellen mellom Norge og USA, og mellom norsk og amerikansk politikk på første halvdel av 1980-tallet. Denne store forskjellen avler vrangforestillinger. Slik som denne:
Mange i Norge og Europa lider under den vrangforestilling at alt vil rette seg så snart USA igjen får en demokratisk president. De setter sin lit til at Atlanterhavet skal bli smalere som følge av en slags amerikansk normalisering (111).
Vel hjemme i Norge i 1986 satt Hellberg med ”et levende inntrykk av at norske og europeiske holdninger er basert på fordommer, for ikke å si sementerte oppfatninger om hva som er Amerika og hva som er amerikansk” (9). Videre observerer han følgende: Amerikanerne ”forstår mindre av hva som skjer i Norge og Europa enn de kanskje noen gang har gjort. Men det innrømmer de gjerne. Verre er det med oss som tror vi vet alt om USA, og som strengt tatt ikke vet så veldig mye mer enn dem enn de vet om oss” (8).
Det kunne like gjerne vært skrevet i dag.
Boka inneholder med andre ord noen interessante observasjoner. Boka lider derimot av en kombinert tendens til etterpåklokskap og haltende vurderingsevne.
Som et eksempel på (hoverende) etterpåklokskap kritiserer Hellberg blant annet USAs ledende politiske analytikere som, i likhet med Hellberg, ikke maktet å se tegnene til at Reagan kom til å vinne gjenvalg allerede i 1982:
I efterhånd er det lett å se at det allerede på et meget tidlig tidspunkt bar i retning av at Reagan ville bli gjenvalgt for en ny periode på fire år. Men det tok forbløffende lang tid før pressen og alle andre skjønte hvor landet lå. … Signalene var imidlertid klare allerede ved mellomvalget i 1982. Ved et overfladisk blikk ser det ut til at demokratene vant det valget. Enhver tilnærmet uhildet analyse leder imidlertid til en ganske annen konklusjon (56).
I mellomvalgene til kongressen i 1982 tapte Reagan og republikanerne 26 mandater. Hellbergs analyse:
Demokratene styrket altså sitt nominelle flertall i denne forsamling, uten at det hindret Reagan i å spille på en koalisjon av republikanere og konservative demokrater også i de to efterfølgende år. Det ble vanskeligere for ham, men det manifesterte seg aldri noe arbeidsdyktig demokratisk flertall som kunne påtvinge presidenten sin politikk. Jeg så overskrifter i norske aviser de påfølgende dager som gikk i retning av demokratisk valgskred og katastrofalt nederlag for Reagan.” For Hellberg ”fortonet snarere den demokratiske ’valgseier’ seg som en fjert i en kurvstol. Den satte ikke varige spor efter seg” (59).
Til slutt gir jeg dere Hellbergs presentasjon av viktigheten av å være ”Mr. Not” i amerikansk politikk:
Den velkjente Mr. Not meldte seg for en stakket stund med adskillig tyngde under de demokratiske primærvalg [1984]. Senator Gary Harts mest slagkraftige våpen var nemlig alt det han ikke var. Hans valgkamp fulgte i store trekk den oppskrift Joseph Kennedy skrev for sine barn og barnebarn, en oppskrift som gjorde John F. Kennedy til president og brødrene Robert og Edward til senatorer og presidentkandidater. – Spørsmålet er ikke hvem du er, men hvordan du blir oppfattet og hvilket inntrykk du gjør på folk, som han formulerte det. …
I tillegg til Kennedy-geberdene levet han en stakket stund på å være den nye Mr. Not, som tidligere har vunnet flere valg. Jimmy Carter vant det demokratiske primærvalg i Florida i 1976, blant annet fordi han for konservative demokrater var et alternativ til den mindre stuerene George Wallace. Som demokratenes kandidat vant han oppgjøret med Gerald Ford på en kampanje om at han iallfall ikke var noen ny Richard Nixon. Så sent som i 1980 tapte Carter for Ronald Reagan, som hadde den ubestridelige fordel at han slett ikke var Jimmy Carter. Det er nærmere en unntagelse fra denne regel at Reagan ble gjenvalgt fordi han er Reagan (88-9).
Mr. Not-analysen kan med andre ord tilpasses enhver situasjon. Carter var ikke Ford/Nixon. Reagan var ikke Carter. Clinton var ikke Bush. Bush var ikke Clinton. Obama var ikke Bush.
Og sånn kan man holde det gående en stund.
