President Donald J. Trump og førstedame Melania Trump ved kisten til Billy Graham i Washington, D.C., 28. februar 2018. Foto: Shealah Craighead, Det hvite hus.

Evangelisten Billy Graham gikk bort 21. februar 2018. Han ble 99 år og døde hjemme i North Carolina. Spør man folk flest under 40 i dag, er det få som vet hvem han her. Men Graham var en av de største stjernene og en av de mest omstridte personlighetene i det 20. århundret.

Graham sto for en teologi som vektla en personlig omvendelse, evangelisering og en fundamentalistisk bibelforståelse. Kulturelt sett var han dog ingen fundamentalist. Fra 1970-tallet samarbeidet han med kristenrockere da han deltok på den kristne versjonen av Woodstock: Explo 72. På 1990-tallet var blant annet rap-trioen DC Talk med som trekkplaster for unge under Grahams møtekampanjer. 

Predikanten og presidentene

Mest kjent er kanskje Graham for å ha et nært forhold til amerikanske presidenter, spesielt etter Dwight Eisenhower. Harry Truman hadde ikke vært like imponert over den ivrige evangelisten, men Eisenhower hadde troen og så Graham som en god representant for 1950-tallets USA.

Graham var perfekt for Den kalde krigen. Han var en karismatisk og filmstjernekjekk evangelist som stod for familieliv, patriotisme og forbrukersamfunnet. Dessuten sto Graham for en bevegelse med en todelt visjon: Å nå verden og vekke opp det amerikanske folket. Han fikk sitt store gjennombrudd høsten 1949 mens amerikanerne forsøkte å forstå hva det betydde at Kina var blitt kommunistisk.

Evangelisten hadde et spesielt nært forhold til Richard Nixon. Graham introduserte ham under den store møteserien i New York i 1957. Den daværende visepresidenten ble introdusert som en hardtarbeidende og ydmyk kristen mann. Da Nixon senere ble president, var Graham en av hans trofaste støttespillere langt ut i Watergateskandalen. Men han tonte ned den politiske retorikken etter Watergate.

Til tross for dette var Graham fortsatt en viktig mann for presidentvalgene. Helt opp til 2012-valget var det nær sagt obligatorisk for ivrige kandidater å få lagt inn et besøk hos predikanten i North Carolina. Og han deltok på innsettelsesseremonien helt til 2005.

President Barack Obama hjemme hos Billy Graham i Montreat, North Carolina, 25. april 2010. Foto: Pete Souza, Det hvite hus.

Internasjonalisme

Graham sto i bresjen for en stor bevegelse. Etter andre verdenskrig ble det satt i gang en enorm misjonsvirksomhet blant de mer konservative gruppene i USA.

Men Graham var stjernen. Han hadde enorme møteserier i Europa, Asia, Australia og Afrika på 1950- og -60-tallet. Dersom LA var hans store gjennombrudd nasjonalt, var korstoget i Storbritannia det som gjorde Graham til en internasjonal stjerne i 1954.

Han bygde også nettverk. I 1966 samlet han evangelister, misjonærer og pastorer i Berlin for en kongress som var starten pa en bevegelse som skulle være en motvekt til det mer liberale Kirkens verdensråd. Han samlet igjen evangelister og misjonsfolk i Lausanne i 1973 for å starte noe som ble kjent som Lausannepakten, som har samlet og koordinert evangelisering på verdensbasis.

Han fortsatte å reise verden rundt, samtidig som han lanserte den ene kampanjen etter den andre på hjemmebane i et tempo uten like. (Ta en titt på listen arkivarene ved Billy Graham Center Archives har satt sammen og du risikerer å bli sliten bare av å se på det.)

Rasespørsmålet

Graham hadde lenge vært opptatt av at hans viktigste oppgave var å forkynne evangeliet. I rasespørsmålet var han en moderat. Han hadde invitert Martin Luther King til å be under møteserien i New York i 1957, men senere gikk de to forskjellige veier. Graham mente King var for utålmodig. Dessuten: den eneste måten man kunne forandre verden på, mente Graham, var ved å fokusere på individet og sjelers frelse.

Men predikantens rasesyn var relativt progressivt for en som var vokst opp i de segregerte Sørstatene. Han nektet å separere hvite og svarte møtedeltakere da han holdt møter i Sørstatene på tidlig 1950-tallet. Dersom himmelen var for alle, hvorfor skulle mennesker skilles fra hvandre på jorden? På reisene sine utenlands understrekte han at Jesus var for alle, ikke bare for hvite. Han nektet å preke i Sør-Afrika i 1960 på grunn av Apartheidregimet. I 1973 kom han til slutt til Sør-Afrika og fikk dele budskapet sitt.

Likevel fikk han kritikk for å ha tilhørighet i First Baptist Church i Dallas fra 1953 til 2007, til tross for at han aldri bodde i Dallas. Kirken ble lenge ledet at W. A. Criswell, en av de ivrigste tilhengerne av segregering. Graham prekte samhold på tvers av raseskillet, men gikk god for en pastor som ivret for raseskillet på Bibelens grunn. Rasehensyn måtte tydeligvis vike for tilhørighet til en kirke som fremholdt en fundamentalistisk lære om Bibelens ufeilbarlighet.

Medietekket

Det er umulig å ta for seg Graham uten å få med hvor viktig massemedia var for at han ble den stjernen han ble. Han brukte media og media brukte ham. Graham hadde et mediatekke uten sidestykke. Han var like komfortabel i studio med den konservative kjempen William Buckley og filmskaperen Woody Allen.

Det er ikke rart at mediefolk fattet interesse for Graham.

Da mediemogulen William Randolph Hearst fikk høre om Grahams møteserie, skal ha bedt redaktørene hans om å prioritere historien om Graham. Hearst så for seg at den unge Graham kunne være en nyttig brikke i kampen mot kommunismen.

Senere tilbød Henry Luce, mannen bak Life, å støtte Graham. Blant annet sendte Luce journalister med på Grahams kampanje i Afrika i 1960 for å dekke hvordan Graham tilbød kristendom, kapitalisme og individualisme til kontinentet som var i ferd med å løsrive seg fra europeiske kolonimakter på en tid da mange i USA fryktet av kontinentet ville bli kommunistisk.

Graham ble selv en mediemogul. Han startet et eget filmselskap, World Wide Pictures som produserte filmer med kristent budskap, for eksempel Oiltown USA (1953), The Heart is a Rebel (1958) og The Restless Ones (1965). Radioprogrammet Hour of Decision ble etablert i 1950 og magasinet Decision kom ti år senere.

I 1956 sto Graham i bresjen for å starte opp magasinet Christianity Today, som et konservativt motsvar til det liberale teologiske Christian Century og sekulære magasiner som Time og Newsweek.

Han skrev dessuten en rekke bøker, blant annet Approaching Hoofbeats, Angels: Ringing Assurance that We Are Not Alone, The Holy Spirit: Activating God’s Power in Your Life, og The Secret of Happiness. Bøkene en en blanding av selvhjelp, apokalyptikk og hverdagskristendom.

Det er med andre ord ikke uten grunn at det i årene framover vil komme den ene boka etter den andre om Graham og hans betydning. Historikere vil krangle om hva han betydde og hvilken rolle han spilte for fremveskten av den kristne høyresiden.

For de som lyttet til ham for personlig vekst og påfyll for troen, vil han nok heller huskes som en fantastisk formidler og superstjernen han var.

Lesetips:

Melani McAlister, “Why Billy Graham Was Determined to Globalize Evangelicalism,” The Atlantic

Matthew Avery Sutton, “Billy Graham Was on the Wrong Side of History,” The Guardian

Anthea Butler, “Billy Graham and the Gospel of American Nationalistic Christianity,” Religion Dispatches

Grant Wacker, “How an aging Billy Graham approached his own death,” Washington Post

George Will, “Billy Graham was No Prophet,” Washington Post

Nord-Amerikaviter som forsker på den evangeliske «family values»-bevegelsen. Doktorgrad fra UiO med avhandlingen ”Family Matters: James Dobson and Focus on the Family’s Message to American Evangelicals.”

Ingen kommentarer