President Barack Obama og døtrene Sasha og Malia ved kassen i bokhandelen «Politics and Prose» i Washington, D.C., 29. november 2014. Foto: Pete Souza, Det hvite hus.

Hvis du allerede har sikret deg «Sirkuset: Clinton, Trump og tidenes valgkamp» er du kanskje ute etter gode politiske memoarer til jula. Her er mine favoritter.

Det er gått sport i å skrive politiske memoarer. Er du en sentral politiker i dagens USA, er sjansen stor for at du også har skrevet en bok om livet ditt, synspunktene dine og din vei til politisk verv – særlig dersom du går med planer om å stille som presidentkandidat. Og til tross for at alle bøker som kan gi innblikk i sentrale folkevalgte bør være av interesse for mennesker som har glede av amerikansk politikk, er resultatet blitt en drøss med politiske memoarer som sier lite om noe, som kun er skrevet som ledd i en valgkamp eller på andre måter er politisk motivert og som i varierende grad er skrevet av forfatteren selv.

Dermed blir oppgaven å finne frem til de virkelig gode politiske memoarene. Under trekker jeg frem fem av mine favoritter.

Det personlige og det politiske

Gode politiske memoarer byr på informasjon om- og innsikt i politisk historie samtidig som de gir oss innblikk i politikere og andre politiske nøkkelpersoners egne liv og betraktninger. Kombinasjonen er fascinerende. I denne sjangeren får du personlige historier og anekdoter samtidig som kunnskap om politisk historie siver inn. I de beste bøkene – som riktignok er relative sjeldenheter – får du også et språk som i seg selv er grunn til å lese boken.

Noen vil sikkert se på listen og umiddelbart savne noen klassikere. George Stephanopoulos’ «All Too Human» er en av dem. Den nye boken til tidligere visepresident Joe Biden, «Promise Me, Dad» vil også føyes inn i rekken av klassiske politiske memoarer. Dette er gode bøker, men for meg når de ikke helt opp til samme nivå som bøkene på listen.

Her har jeg fokusert på bøker som, av ulike grunner, appellerte til meg. Noen av dem er morsomme, noen originale, og noen er rett og slett usedvanlig godt skrevet. Alt i alt skiller de seg ut fra mengden av politisk selvbiografisk litteratur.

1. «March»

Denne grafiske romanen om borgerrettsbevegelsen, skrevet i tre deler, er forfattet av representant fra Georgia (D-5. distrikt) og borgerrettsikon John Lewis. Med seg på laget har han forfatter Andrew Aydin og New York Times-illustratør Nate Powell. «March» forteller historien om borgerrettsbevegelsen, og det i lys av Lewis’ egne erfaringer. Den gir et helt unikt innblikk i denne bevegelsen – hvordan den vokste frem, hva de måtte tåle, hvem som ofret livet for saken, hvordan gnisninger innad i bevegelsen oppsto, hvordan kampen ble kjempet og hvordan fremskritt og tilbakefall syntes å være uløselig knyttet. I det hele tatt gir trilogien en grundig innføring i en av de mørkeste delene av amerikansk historie. Enkelte steder i USA er den nå del av pensum i samfunnsfag.

Noe av det som gjør «March» så spesiell – ved siden av at den er skrevet av Lewis – er Powells tegninger. Det visuelle aspektet gjør boken levende, medrivende og tilgjengelig. Mye som vanskelig kan beskrives med ord blir formidlet gjennom disse tegningene. De er med på å fortelle en vond historie på en vakker måte. Dette er en politisk memoar alle bør lese, og som anbefales på det sterkeste.

2. «Saving Graces»

Over til noe helt annet, og til mer tradisjonelle politiske memoarer – dog denne kanskje er litt uventet. Jeg kom over Elizabeth Edwards’ memoar «Saving Graces» da jeg hørte intervjuet daværende Politico-journalist Glenn Thrush gjorde med Hillary Clintons kommunikasjonssjef, Jennifer Palmieri, før valget i 2016. Utelukkende på grunn av måten Palmieri beskrev vennskapet sitt med Edwards’ på, valgte jeg å gi den et forsøk. Og dette viste seg å være en av de sjeldne bøkene som fanger deg fra første setning, som sitter i kroppen lenge etter du er ferdig med siste kapittel og som ingen påfølgende bok kan måle seg med.

Elizabeth Edwards var ikke selv politiker. Selv om hun ofte uttalte seg til presse og velgere og tidvis var en sentral politisk stemme med et klart politisk ståsted, holdt hun seg i hovedsak i kulissene mens hun fulgte (daværende) ektemann John Edwards fra valgkamp til valgkamp og fra verv til verv. Dette endret seg noe etter store omveltninger i hennes eget liv. Blant annet brukte hun, etter (og under) flere runder med kreft, egne erfaringer som springbrett for å bidra til gjennomslag for ObamaCare.

I boken «Saving Graces» skriver Elizabeth Edwards om sitt eget liv, ekteskap og tragedie. Her er det nok å ta av. Edwards opplevde store tap, svik og vanskeligheter i sitt liv. Hun mistet sønnen Wade i en trafikkulykke da han var 16. Hun måtte gjennom en offentlig utroskapsskandale etter at det ble avslørt at John Edwards – som hadde vært senator, visepresidentkandidat og presidentkandidat – hadde fått et barn med en annen dame. Hun tapte til slutt kampen mot kreften i 2010.

Ved siden av de personlige kampene Edwards tar for seg, tilbyr hun også et interessant perspektiv på en sentral tid i amerikansk politisk historie. Hun forteller, fra sitt perspektiv, om demokratenes håndtering av riksrett under Clinton-administrasjonen, Al Gores tap og John Kerrys tap. Hun gir også en god beskrivelse av livet på valgkampsporet – som også er med på å fortelle om det politiske klimaet som den gang preget USA.

Til sammen gjør dette «Saving Graces» til en god politisk memoar. Men mens historien hennes er vanvittig, og beskrivelsen av valgkampene hun var involvert i interessant, er det noe annet som løfter boken til et nivå få andre politiske memoarer nærmer seg. Det er pennen hennes, og det er fortellerstilen hennes. Elizabeth Edwards skriver usedvanlig godt. Språket hennes er umiddelbart og lyrisk. Gjennom boken viser hun en egen evne til å gjøre sine erfaringer gjenkjennelige og universelle. Selv hørte jeg denne boken som lydbok, lest av Edwards selv. Det anbefales. Hun leser med en nærhet og ekthet som er helt sjelden. Dette er en liten perle som fikk meg til umiddelbart å kjøpe hennes neste bok – som er langt tristere, da den i større grad er preget av kreften og ekteskapskrisen – men som også er god.

3. «Living History»

Min introduksjon til sjangeren politiske memoarer kom med Hillary Clintons «Living History» (2003). Det er kanskje også grunnen til at denne boken må med på listen. Den er tykkere enn samtlige av de andre, da den inneholder de fleste detaljer i Clintons politiske liv – og nokså mye av hennes personlige liv også. Mens boken er godt skrevet er grunnen til at denne boken er god rett og slett at Clinton har levd et utrolig interessant liv. Hun er datter av en republikansk far, studerte på Wellesley og Yale, var aktiv i protestene mot Vietnamkrigen, ansatt i utvalget som skulle undersøke grunnlaget for riksrett mot Nixon, og ble etter hvert førstedame i Arkansas, førstedame i Det hvite hus og senator fra New York. Clinton har levd et liv i forsetet av amerikansk politikk, og skriver om hva dette har ført med seg. Denne historien er det verdt å få med seg. Ikke minst er det morsomt å lese om møtet hennes med Gro Harlem Brundtland i Lillehammer i 1994.

Så skal det nevnes at Clinton har skrevet flere andre bøker. Ved siden av «Living History» har hun gitt ut «It Takes a Village», «Hard Choices» og «What Happened». I tillegg er det skrevet noen gode bøker om henne, blant annet Carl Bernsteins «A Woman in Charge». Men «Living History» skiller seg ut, og anbefales alle som ønsker seg en god bok om en politiker som tross alt er blitt en av de mest sentrale i vår tid.

4. «Faith of My Fathers»

Når vi snakker om sentrale politiske skikkelser er John McCain en naturlig oppfølger. Etter mangeårig tjeneste som Arizona-senator og etter å ha vært republikanernes presidentkandidat i 2008 er han en av lederne i Det republikanske partiet. Dette er delvis et resultat av hans direkte og til tider oppsiktsvekkende stil – som da han valgte Sarah Palin som sin visepresidentkandidat eller da han sto mellom republikanerne og oppheving av ObamaCare ved å vende tommelen ned foran majoritetsleder Mitch McConnell.

McCains status i partiet og blant amerikanske velgere er også et resultat av hans personlige historie. Dette er tema i boken «Faith of My Fathers: A Family Memoir» (1999), skrevet sammen med Mark Salter. I boken forteller McCain om oppveksten i en militærfamilie og om hvordan han valgte å gå i sin far og sin bestefars fotspor – noe som skulle vise seg å føre til fem år som krigsfange i Vietnam. I essens er «Faith of My Fathers» en skildring av krig sett fra innsiden av fiendtlig fangenskap. Og denne skildringen er utrolig. McCain beskriver blant annet hvordan fangene brukte sitt eget kodespråk, hvordan de oppfattet krigen fra fangenskap, hvordan de ble behandlet, hvordan de holdt hverandre oppe og hva slags respons de av dem som overlevde fikk da de kom tilbake til USA. Boken er verdt å lese ene og alene på grunn av dette førstehåndsperspektivet på Vietnamkrigen.

Som en bonus har McCain (godt hjulpet av Salter) et nydelig språk. Med det, forteller han en ekstraordinær historie om familie, brorskap, krig og politikk. Beskrivelsen av menneskelighet i krig og båndene som dannes mellom soldater i fangenskap – som sammen skulle danne grunnlaget for McCains politiske karriere og synspunkter – er styrken i «Faith of My Fathers».

5. «Who Thought This Was a Good Idea?»

Fra en alvorstung bok til noe langt mindre alvorlig: En av mine favoritter er også tidligere visestabssjef i Obama-administrasjonen Alyssa Mastromonacos «Who Thought This Was a Good Idea? And Other Questions You Should Have Answers to When You Work in the White House» (2017). Mastromonaco er nå en av sjefene i A&E Networks, og har lang fartstid i media og som politisk strateg og rådgiver. I tillegg til å ha jobbet for Obama, har hun også jobbet for Bernie Sanders og John Kerry.

Boken er atypisk for politiske memoarer da den er humoristisk skrevet. Tittelen gjenspeiler spørsmålet hun ofte ble konfrontert med av Obama. Den er også atypisk i det at den er myntet på unge kvinner i begynnelsen av en karriere – og spekket med råd og anekdoter om hva det kan være lurt å unngå – ut fra hennes erfaring. Dette er premisset for boken. Det sier noe at komiker Mindy Kaling planlegger å lage en TV-serie av den. Samtidig er den også en skildring av Obama-administrasjonen, av sakene de sto overfor og av Obama som sjef, politiker og venn.

Denne boken anbefales for dem som ønsker seg en lett bok med mye humor, men som samtidig vil ha substans og informasjon om innsiden av Obama-administrasjonen. Også denne boken bør høres på lydbok, da Mastromonaco rett og slett er fryktelig morsom.

Ingen kommentarer