Scene fra Hillary Clintons valgvake, tidlig om morgenen 9. november 2016. Foto: Are Tågvold Flaten, AmerikanskPolitikk.no.

Forklaringen er her. I alle fall Hillary Clintons forklaring. Og den sparer ikke på detaljene. Her gjør jeg et forsøk på å bryte ned og vurdere Clintons analyse av valgutfallet som gjorde Trump til USAs 45. president.

«Esler og elefanter» er en ukentlig spalte om amerikansk politikk. Vårin Alme og Henrik Østensen Heldahl skriver annenhver uke. Denne uken: Alme om Clintons nye bok What Happened. Illustrasjon: John Darkow.

Etter snart et år med politiske obduksjonsrapporter som i overveiende grad har lagt skylden for tapet mot Donald Trump på Hillary Clinton selv, har vi fått den demokratiske kandidatens egen forklaring på tapet, med boken What Happened. Allerede i tittelen forstår vi hennes prosjekt. Hun vil fortelle hva som skjedde – og det er hun som kan forklare hva som skjedde.

Før jeg sier noe som helst må det bare erkjennes at denne boken står uten historisk sidestykke. Det er ikke normal kost å få tilgang til taperens egen opplevelse og oppfatning av valgkampen i såpass stor grad, og i alle fall ikke så raskt etter valgkampen er over. For alle som interesserer seg for amerikansk politikk og valgkamp og som leser analyser og rapporter i håp om å få et glimt av hva som rører seg på innsiden av en kampanje, er dette gull verdt.

Det må også sies at denne boken, fra første stund, er godt skrevet. Hillary Clinton viser en åpenhet hun tidligere sjelden har vist. Hun forteller om følelsen av fullstendig utbrenthet, maktesløshet og retningsløshet etter tapet, og om hvordan hun vandret hvileløst rundt i huset mens hun tidvis slo på nyhetene for så å slå dem av igjen. Hun er også åpen om sin egen bitterhet overfor velgere som ikke stemte, og om hvordan hun hadde blandede følelser da hun så engasjementet som var synlig under kvinnemarsjen. Samtidig som hun gledet seg over det, spurte hun seg hvor alt dette var under valgkampen.

Så kan jo også vi spørre oss hvor denne åpenhjertige Clinton som vi får høre fra i boken var under valgkampen. Det er ikke uten ironi at hun kommer med en åpenhjertig redegjørelse nå, etter valget og etter en valgkamp da hun ble kritisert for ikke å holde nok pressekonferanser og for å være for lukket overfor media. Det poengterer hun selv også, ved å si at hun ofte føler at hun må være forsiktig i offentlighetens søkelys – at hun er uten sikkerhetsnett – men at hun nå «lets her guard down», trolig fordi hun en gang for alle har slått seg til ro med å være ferdig som politiker med ambisjoner om å vinne Det hvite hus.

Har hun lært?

Hva så med selvransakelsen, selverkjennelsen og selvinnsikten? Er den til stede, og i tilstrekkelig grad? Vel, det begynner lovende. Clinton skriver at hun følte at hun hadde skuffet alle etter valget, og at hun, ved ikke å klare å få jobben gjort, hadde latt en «ukvalifisert bølle» bli USAs president – noe hun må leve med resten av livet. Hun skriver også at hun er klar over sine egne feil.

Spørsmålet er bare hvilke feil dette er. Det er lettere å innrømme strategiske feilsteg enn det er å innrømme at deler av valgkampen var ute av takt med det amerikanske elektoratet. Og det er det Clinton gjør. Hun erkjenner at bruken av en privat e-postserver var et dumt feilgrep. Like fullt insisterer hun på at det var en enda dummere skandale, og at James Comey kostet henne valgseieren ved å vekke den til live igjen 11 dager før valget. At saken ble blåst ut av alle proporsjoner er det ingen tvil om. Og at Comey kostet henne seieren er heller ingen særlig kontroversiell påstand. Tallknuser Nate Silver har også konkludert med dette. Men det er samtidig ingen tvil om at e-postsaken, snarere enn å være en sak uten betydning for velgernes vurdering av presidentkandidaten, eksponerte en svakhet ved Hillary Clintons dømmekraft som ble belastende.

Hun erkjenner også at hun hadde vansker med å nå gjennom til velgerne gjennom media. Også her kritiserer hun imidlertid Trumps valgkampform og medias velvillighet til å gi ham en plattform. Igjen er dette en rimelig kritikk, men mangelen på en klar visjon fra Clintons side er ikke frikoblet fra kritikkverdige forhold i media. Videre kritiserer hun Sanders for å ha drevet en valgkamp mot henne som fikk varig skade ved at Trump kunne plukke opp de samme angrepspunktene mot henne på effektivt vis. Igjen er det ingen tvil om at Trump gjorde det. «Even Bernie said so» var gjennomgående noe Trump poengterte for å underbygge sin egen kritikk av Clinton. Og at Sanders sjelden ble presset av journalister, og sjelden tok seg tid til å svare på hvordan han egentlig så for seg at politikken han foreslo skulle bli iverksatt og finansiert, er også riktig. Men det Clinton fortsatt ikke synes å forstå er at Sanders ikke kun fikk gehør i elektoratet ved å være en dyktig politiker som visste hvordan han skulle sette sammen effektive slagord. Hun har rett når hun sier at hun burde gjort en bedre jobb med å demonstrere for velgere at hun forsto sinnet og frustrasjonen de følte. Men problemet ligger ikke kun her. Klangbunnen for Sanders’ budskap lå i politikken han foreslo. Frihandel er et eksempel. Innvandring og utenrikspolitikk er andre. På disse feltene hadde Sanders standpunkt som resonnerte med velgere.

Oppsummert er Clintons forklaring av valgkampen preget av selvinnsikt på overflatiske feil, men en manglende forståelse for at hun ikke bare skortet på kommunikasjon og politisk karisma, men på politikk. Dette er den største svakheten ved analysen hennes. Så skal det sies at det er interessant å høre hennes tanker om disse tingene. Eksempelvis får vi innsikt i hennes ønske om å tilby svar på problemer uten å spille på sinne, gi ansvarlige og oppnåelige løfter istedenfor falske forhåpninger og formidle en visjon uten å bryte med politikken hun ønsket å videreføre fra Obama-administrasjonen. Dette er utfordringer hun skriver om.

Hillary Clinton på Iowa State Fair i august 2015. Hun beskriver dagen i What Happened, scener som beskrives fra et litt annet perspektiv i Sirkuset: Clinton, Trump og tidenes valgkamp, av Are Tågvold Flaten, der dette bildet er hentet fra.

Clintons prosjekt

Slik jeg leser den, er boken både en forsvarstale og et redelig forsøk på å forstå det hun – som hun er helt åpen om – ikke kunne fatte at kunne skje. Som analyse kan den aldri leses som nøytral. Det reduserer imidlertid ikke tekstens verdi – snarere tvert imot. Sammenlignet med bøker som Jonathan Allen og Amie Parnes’ Shattered: Inside Hillary Clinton’s Doomed Campaign, som gir et i overkant dystopisk bilde av Clinton-staben, og som fastholder at Clinton kunne vunnet om det ikke var for egne feil alene, og Susan Bordos på grensen til useriøse The Destruction of Hillary Clinton, som legger skylden for Clintons tap utelukkende på onde, sterke krefter utenfor henne selv, er Clintons egen analyse mer reflektert.  Til tross for skylappene hun har på noen (viktige) felt, får vi her en langt mer balansert beskrivelse av valgkampen og utfallet av den, og det også fra en av de få personene som virkelig er i en posisjon til å fortelle historien.

Om hun skrev What Happened for selv å forstå valgutfallet, for å forsvare seg mot kritikere eller for å advare om ikke å la noe lignende skje igjen, er uvisst. Trolig spiller alle disse motivene en rolle i prosjektet hennes. Så lenge vi er klar over premissene for teksten hennes, er What Happened av stor analytisk verdi – så vel som meget underholdende lesning for enhver politisk junkie.

Neste uke i «Esler og elefanter»: Henrik Østensen Heldahl.

Ingen kommentarer