Foto: Shealah Craighead, Det hvite hus.

I helgen så vi både utenriksministeren og forsvarsministeren markere avstand til presidenten de tjener. Samtidig har en rekke forsvarspolitiske endringer blitt signalisert av presidenten. Vi har tatt en prat med Hilde Restad om hva som egentlig er Trumps forsvarspolitiske linje.

«Esler og elefanter» er en ukentlig spalte om amerikansk politikk. Vårin Alme og Henrik Østensen Heldahl skriver annenhver uke. Denne uken: Alme intervjuer Hilde Restad om Trumps forsvarspolitiske linje. Illustrasjon: John Darkow.

Mye forsvinner i dagens amerikanske nyhetsbilde. Naturkatastrofer, stadige skandaler og en tilsynelatende evigvarende Russland-sak dytter øvrige saker nedover på medienes dagsorden. I forrige spalte skrev jeg om risikoen dette medfører for at særlig utenrikspolitiske saker av substans går offentligheten hus forbi. Forsvinner disse sakene fra det offentlige ordskiftet, kan det i ytterste instans få innvirkning på internasjonal stabilitet.

I forrige spalte var det særlig tilnærmingen til konflikten i Afghanistan jeg tok opp. Men Afghanistan-saken er ikke den eneste utenrikspolitiske saken av betydning som står i fare for å mistes av syne. Vi har også Trumps helhetlige kamp mot terror. Vi har beslutningen hans om å bombe mål i Syria etter regimets bruk av kjemiske våpen mot befolkningen. Sist men ikke minst har vi Trumps kunngjøring (via Twitter) om at transpersoner skal forbys tjenestegjøring i det amerikanske forsvaret – dette til tross for at tusenvis av transpersoner allerede er ansatt og utplassert på ulike amerikanske militærbaser verden over.

I helgen fikk vi også indikasjoner på at to av Trumps viktigste menn i administrasjonen nokså bestemt tok avstand fra presidenten de tjener.

Mens utenriksminister Rex Tillerson nektet å omtale Trumps verdier USAs verdier (i forbindelse med reaksjonen på demonstrasjonen i Charlottesville), ga forsvarsminister James Mattis, under et besøk til de amerikanske soldatene i Irak, en tilsynelatende spontan tale, der han vedgikk at USA har problemer og oppfordret soldatene til ikke å la disse problemene splitte dem.

Følger Obama

For å snakke om Trumps forsvarspolitikk har jeg fått med meg førsteamanuensis ved Bjørknes Høyskole, Hilde Restad, som skrev sin doktorgrad om eksepsjonalisme i amerikansk utenrikspolitikk. På spørsmål om hvordan hun vil karakterisere Trumps forsvarspolitikk, trekker hun paralleller til president Barack Obama, da særlig når det gjelder tilnærmingen til konflikten i Afghanistan. Restad poengterer at Trumps forsvarspolitikk vanskeliggjøres av det faktum at utenriksdepartementet så langt er alvorlig underbemannet:

Hilde Restad

«Trump legger seg vel i hovedsak på linja til Obama – som altså baserer strategien seg på å bruke så få militære tropper som mulig for å hjelpe Afghanistans regjering med å holde linja mot Taliban til en fredsavtale kan oppnås – noe som jo er ekstremt ironisk all den tid Trump tidligere har vært meget konsekvent med henhold til hans ønske om at USA skal trekke seg fullstendig ut,» sier Restad. «Dette var for øvrig lett å forutse og enda et eksempel på at presidentkandidater som er kritiske til amerikanske militære eventyr i utlandet gjerne snur om når de sitter i Det ovale kontor. Her får man jo nevne at Trump faktisk anerkjente at han har endret standpunkt, og ikke bare latet som om han har sagt dette hele tiden, som jo var forfriskende.»

«Men målet om en diplomatisk løsning blir vanskelig å oppnå uten et fungerende utenriksdepartement. Som Mattis skal ha sagt i 2013 til Kongressen: «If you don’t fund the State Department fully, then I need to buy more ammunition ultimately.»

Brutte løfter

Restad identifiserer forbudet mot transpersoners tjenestegjøring i forsvaret – som Mattis nå har satt en midlertidig stopper for – som enda et brudd på valgløftene fra Trumps side:

«Angående transgender ban så er dette et eksempel på en politikk som går i mot hans valgløfte om å verne om LHBT-personer. Så dette har vel mer med signalisering til velgerbasen, som man antar ikke er opptatt av å verne om denne gruppen, enn med militæret eller LBHT-gruppen å gjøre,» sier Restad.

Hva sier dette oss så om Trumps utenriks- og forsvarspolitikk? Ifølge Restad kan vi, ut fra Trumps presidentskap så langt, utlede at politikken preges av en viss grad av vilkårlighet.

Hun poengterer også at det ikke er uvanlig at valgkampløfter om begrenset forpliktelse av ressurser utenlands viser seg vanskelige å innfri når det kommer til stykket.

«Valgløfter om at USA skal nasjonsbygge hjemme og være mindre opptatt av utenlandske militære operasjoner innfris sjelden, ei heller med Trump,» sier Restad. «Dette var noe jeg sa i forbindelse med valgkampen, da en del mente at Hillary Clinton ville være mer offensiv i nasjonal sikkerhetspolitikk enn Trump. Det vi ser fra Trump-administrasjonen, heller enn en tilbaketrekning, er en aggressiv men noe tilfeldig linje i utenriks- og sikkerhetspolitikken – som for eksempel sett mot Iran, Syria, Kina og Nord Korea – hvor det ikke virker som om det ligger noen ‘grand strategy’ bak de ulike utspillene eller reaksjonene på ulike hendelser. Samtidig ser vi en mye mer forsiktig linje mot en av USAs samtidige utfordrere, nemlig Russland,» sier Restad.

«Her kan vi være sikre på at Clinton ville vært hardere enn Trump. Spørsmålet er om det er en dårlig ting.»

Neste uke i «Esler og elefanter»: Henrik Østensen Heldahl.

Ingen kommentarer