Fra Mr. Smiths legendariske filibuster i filmen Mr. Smith Goes to Washington (1939).

En «filibuster» er en form for parlamentarisk prosedyre, som har til hensikt å utsette stemmegivning over et bestemt lovforslag i det amerikanske Senatet.

Dagens filibuster kan avsluttes ved at 60 sena­torer (av de totalt 100) stemmer for å avslutte debatten (kalles clo­ture i hen­hold til Senate Rule XXII).

Det er imidlertid en myte at man hele tiden må snakke for å holde fili­bus­teren i gang.

En senator fra par­tiet som søker å unngå at det stemmes over et lov­for­slag kan rett og slett sette seg ned etter å ha tatt ordet, for så å følge med på hvem som kommer og går. Den eneste måten å bringe debatten videre på er ved å samle 60 stemmer.

En slik taktikk fanger imidlertid ikke medienes oppmerksomhet, slik Texas-senator Ted Cruz’ «talkathon» gjorde i 2013.

Dette var imidlertid ikke noen filibuster ettersom den ikke utsatte noe som helst. Cruz hadde ikke nok partifeller i ryggen til å hindre Senatet fra å stemme over noe, og Cruz støttet i likhet med resten av senatorene intensjonen om å åpne debatten av Husets budsjettforslag.

Men det var et show, og de fleste mediene omtalte det likevel som en «filibuster».

Nederlandsk ord for pirat

Det engelske ordet filibuster kommer fra det spanske ordet filibustero, som igjen er avledet fra det nederlandske ordet vrijbuiter. Vrijbuiter kan oversettes til ransmann eller pirat, men er i dag det nederlandske ordet for nettopp filibuster. Den spanske formen ble en del av det engelske språket i 1850-årene og ble da brukt om amerikanske eskapader i sentral-Amerika.

I 1789 vedtok det første Senatet en lov som gjorde det mulig å sette en stopper for en debatt for å fortsette til avstemning.

Aaron Burr, USAs tredje og Thomas Jeffersons første visepresident, tok til orde for en regelendring. Regelen hadde nemlig bare blitt brukt én gang i løpet av de siste fire årene, og var slik sett overflødig, mente Burr. Senatet var enig med visepresidenten og regelen ble endret, eller rettere sagt fjernet, i 1806. Ved å kvitte seg med sin eneste mekanisme for å stanse en debatt, skapte Senatet et filibuster-vennlig klima; en situasjon hvor det ikke fantes begrensninger for hvor lenge man kunne holde en debatt gående.

Likevel forble filibusteren en teoretisk mulighet helt fram til 1837, da prosedyren ble benyttet for første gang. William R. Kings filibuster-trussel i 1841, som fikk Henry Clay til å overgi seg i forhandlingene om Den Andre Amerikanske Bank, var definerende og satte presedens for senere praksis.

I 1917 gjorde Senatet livet surt for snakkesalige debattanter, da det på oppfordring fra president Woodrow Wilson igjen vedtok regler som senket kravet for å ende debatter. En gruppe på 12 senatorer hadde nemlig klart å blokkere et vedtak om bevilgninger til det militære. Wilson, som prøvde å føre krig, var ikke særlig fornøyd med det.

På 1930-tallet gjorde Huey Long som Ted Cruz og debatterte i det vide og det brede og om løst og fast, selv om han ikke kunne stoppe en avstemning. Long huskes for å ha resitert både Shakespeare og matoppskrifter.

I 1953 satt senator Wayne Morse filibuster-rekord, da han snakket i 22 timer og 26 minutter. Rekorden ble brutt 4 år senere i 1957, da Strom Thurmond protesterte mot «The Civil Rights Act» i 24 timer og 18 minutter. Den fik­tive senator Smith fra den legen­da­riske filmen Mr. Smith Goes to Wash­ington holdt det gående enda lenger.

Da en gruppe demokratiske senatorer forsøkte å stoppe vedtaket av «Civil Rights Act of 1964», ble en ny rekord satt. Til sammen snakket de i 75 timer, hvorav senator Robert Byrd snakket i over 14 timer. Forsøket ble i henhold til vedtaket Wilson presset gjennom i 1917, stoppet for å få i stand en avstemning. Dette var kun andre gang vedtaket fra 1917 ble tatt i bruk siden 1927.

Noen litt ferskere eksempler er Alfonse D’Almaros 23-timers filibuster i 1986, og Rand Pauls 13-timers prat i 2013.

D’Almaro er blitt kjent som mannen som leste høyt fra telefonkatalogen for å unngå å slippe talerstolen, mens Paul ga en demonstrasjon av den klassiske, teatralske filibuster-tradisjonen da han forsøkte å blokkere avstemningen om John Brennan som ny CIA-direktør.