I fjorårets valgkamp var Michelle Obama den ene personen Trump holdt seg unna. Han visste at det ville slå tilbake på ham om han kritiserte den populære førstedamen. Nå går han etter arbeidet hennes. 

«Esler og elefanter» er en ukentlig spalte om amerikansk politikk. Vårin Alme og Henrik Østensen Heldahl skriver annenhver uke. Denne uken: Alme om betydningen av Michelle Obama.

Gjennom åtte år i Det hvite hus har førstedame Michelle Obama gjennomført store satsinger knyttet til helse, utdanning og veteraners vilkår. I 2010 lanserte hun programmet «Let’s Move!», som skulle redusere problemet med overvekt blant barn og ungdom. I 2011 utviklet hun «Joining Forces» sammen med Jill Biden. Dette programmet skulle støtte veteraner blant annet ved å gjøre det lettere for dem å søke jobb, medisinsk hjelp og utdanning. I 2014 var det «Reach Higher» som sto for tur. Det skulle inspirere til- og gjøre det lettere for unge å fullføre utdannelsen sin.

Til slutt lanserte Obama-paret sammen «Let Girls Learn» i 2015. Initiativet skulle gjøre det mulig for jenter verden over å få en utdannelse. Michelle etterlyste og fikk støtte fra andre land, besøkte steder der jenter har vanskeligheter med å få utdannelse, og gjennomførte en omfattende markedsføringsturné. For alle som ikke har sett deltakelses hennes på Carpool Karaoke, er det verdt en titt.

Opphever programmene?

Under valgkampen, og også i tiden etter, er det ikke mange Trump har avstått fra å kritisere. For å nevne noen, har politiske rivaler, partifeller i Kongressen, paven og Meryl Streep vært utsatt for fornærmelser fra Trump. Men så langt er det én person Trump aldri har kritisert. Og det er Michelle Obama.

At han valgte å holde seg unna den tidligere førstedamen er heller ikke så rart. Mens Trump overtok presidentskapet med rekordlav popularitet, nøt Obama-paret gode tall, og Michelles tall var bedre enn noen andres. Ifølge Gallup forlot hun Det hvite hus med støtte fra 68 % av det amerikanske folket, sammenlignet med Barack Obamas 58 % og Joe Bidens 61 %.

Men etter å ha holdt seg langt borte fra Michelle Obama, virker situasjonen å være endret. Forrige uke gjorde Trump-administrasjonen grep for å oppheve flere av Michelle Obamas signatur-initiativer. Jordbruksminister Sonny Perdue har fryst innføringen av en strengere næringsstandard i rettene skoler tilbyr elever, og planer om å reversere to av utdannings- og helseinitiativene hennes er blitt kunngjort. Dermed står både «Let Girls Learn» og «Let’s Move» i fare for å forsvinne.

Betydningen for Michelle

Dette er tiltak som kan medføre at noe av fremgangen som var påbegynt når det gjelder overvekt blant barn og ungdom og når det gjelder jenters rett til utdannelse forsvinner. Det aktualiserer spørsmålet: Om samtlige av Michelles initiativ oppheves med Trump-administrasjonen, hva vil stå igjen som hennes arv? Dette er selvsagt et spørsmål som ikke kan besvares fullstendig før vi vet hva hun velger å gjøre fremover. Enda hun gjentatte ganger har lovet at hun aldri selv vil gå inn i politikken, vet vi at Obama-paret skal lansere «Obama Foundation», og skal i gang med aktivistarbeid. Populariteten de to forlot Det hvite hus med – for ikke å snakke om kaoset som hittil har preget samarbeidet mellom den nye administrasjonen og lovgivere i Kongressen – gjør det sannsynlig at de kan få til meningsfylt endring.

Men vi vet allerede at rollen Michelle Obama spilte som USAs førstedame vil gå inn i historien som en av de mest betydningsfulle. Og enda hun har arbeidet hardt for kampsakene sine, er det henne selv, og ikke arbeidet hennes, som har hatt størst betydning.

Da Michelle Obama ble med inn i politikkens verden, var det motvillig. Hun ønsket seg ikke rollen som offentlig person, likte ikke politikk og trodde ikke på ideen om at systemet kunne endres og bedres, slik ektemannen gjorde. Hun hadde også noen tabber i løpet av sin første tiden i politikken. Eksempelvis uttalte hun under Barack Obamas presidentvalgkamp i 2008 at dette var første gang hun ærlig kunne si seg stolt av landet sitt – en kommentar som ble kjapt ble kontret av Cindy McCain.

Men så endret det seg. Kanskje begynte det med talen hun holdt på demokratenes landsmøte i 2008, da Barack Obama offisielt ble valgt som partiets kandidat – talen som var såpass god at den skulle bli plagiert av republikanernes førstedamekandidat på deres eget landsmøte i 2016. For etter at han ble valgt har Michelle Obamas popularitet steget og antall minneverdige øyeblikk med førstedamen og førstefamilien økt.

Når vi tenker tilbake på de åtte årene med Michelle som førstedame er det til øyeblikk som push up-konkurransen med Ellen Degeneres, arbeidet for kampsakene sine i USA og i andre steder av verden, luking i grønnsakshagen hun anla i Det hvite hus, impulsive danseseanser (enten alene eller med ektemannen), og mektige taler.

Førstedamens taler

Under fjorårets demokratiske landsmøte var Michelle Obamas tale et av de absolutte høydepunktene. Her uttalte hun presidentskapet kun handler om én ting, nemlig å etterlate noe bedre til dem som kommer etter oss. Med klar referanse til Trump, snakket hun om at Obama-familiens motto er «When they go low, we go high». I en tale som var preget av fremtidsoptimisme og håp, argumenterte hun for at USAs historie alltid har handlet om fremgang:

That is the story of this country, the story that has brought me to this stage tonight, the story of generations of people who felt the lash of bondage, the shame of servitude, the sting of segregation, but who kept on striving and hoping and doing what needed to be done so that today I wake up every morning in a house that was built by slaves.

I talen holdt hun seg unna noen virkelig kritikk av Clintons rival. Dette var i tråd med det Michelle hadde gjort i valgkampen hittil. Det var først etter «Access Hollywood»-videoen kom ut at hun bestemte seg for å ta bladet fra munnen og gå etter Donald Trump. Her var hun ikke alene. Alle hadde en mening om lydopptaket der Trump uttalte at en kjendis kan gjøre alt han vil mot kvinner, om det så er å «grab them by the pussy». Men mens politikere, journalister og kommentatorer alle fordømte Trumps ord, var det særlig én røst som skar gjennom, med klarhet, overbevisning og styrke. Og den stemmen tilhørte Michelle Obama.

Hun beskrev hvordan hun selv opplevde uttalelsene på kroppen. Hun løftet diskusjonen og kalte utsagnene et symptom på et større samfunnsproblem. Og hun gjorde det klart at hun ikke anså dette som garderobeprat, men som ondskap:

I have to tell you that I listen to all of this and I feel it so personally, and I’m sure that many of you do too, particularly the women. The shameful comments about our bodies. The disrespect of our ambitions and intellect. The belief that you can do anything you want to a woman.

It is cruel. It’s frightening. And the truth is, it hurts. It hurts. It’s like that sick, sinking feeling you get when you’re walking down the street minding your own business and some guy yells out vulgar words about your body. Or when you see that guy at work that stands just a little too close, stares a little too long, and makes you feel uncomfortable in your own skin.

It’s that feeling of terror and violation that too many women have felt when someone has grabbed them, or forced himself on them and they’ve said no but he didn’t listen — something that we know happens on college campuses and countless other places every single day.

En moralsk autoritet

Med nerve og tilstedeværelse var det Michelle Obama som virkelig satte ord på hva mange følte etter lydklippet kom ut. Hun fungerte som en moralsk rettesnor som med sindighet og ro tilbød en slags trøst etter en særdeles rystende uke i valgkampen. USAs førstedame viste vei med en bevisst og bestemt autoritet.

Særlig effektivt i talen var at hun kombinerte ro og styrke med en vilje til å vise sårbarhet, frustrasjon og sinne. Her deler hun noen trekk med Joe Biden, som på samme vis kan balansere mellom humor, optimisme, raseri og tårer, og som på samme vis fremstår som naturlig, ekte og ærlig. I etterkant av «pussygate», som hun omtalte som noe vi ikke kan avskrive som «another disturbing footnote in a sad election season», var dette atter et eksempel på at USAs førstedame fungerte som en moralsk autoritet.

Dette vil nok være hennes viktigste arv.

I år ble boken «The Meaning of Michelle» utgitt, der 16 forfattere skriver om hva slags førstedame Obama har vært, hva hun har betydd for dem og hva hun vil bety for veien videre. Med Obama-parets exit fra Det hvite hus ble en rekke lignende saker skrevet. Blant annet publiserte The New York Times hyllestteksten «To the First Lady, With Love: Four thank-you notes to Michelle Obama, who has spent the past eight years quietly and confidently changing the course of American history». Her skrev forfatter Chimamanda Ngozi Adichie følgende om Michelle:

She first appeared in the public consciousness, all common sense and mordant humor, at ease in her skin. She had the air of a woman who could balance a checkbook, and who knew a good deal when she saw it, and who would tell off whomever needed telling off. She was tall and sure and stylish. She was reluctant to be first lady, and did not hide her reluctance beneath platitudes. She seemed not so much unique as true. She sharpened her husband’s then-hazy form, made him solid, more than just a dream.

Gloria Steinem satte på sin side fingeren på hva som vil stå igjen som Michelle Obamas arv i Det hvite hus:

Michelle Obama may have changed history in the most powerful way — by example.

 

Neste uke i «Esler og elefanter»: Henrik Østensen Heldahl.

Ilustrasjon: John Darkow.

Ingen kommentarer