Vi stiller USA-kjennere aktu­elle spørsmål, og her får du sva­rene. Denne gangen: Hva er din dom etter Donald Trumps første 100 dager som president?

Panelet16
Illust­ra­sjon: Renate Ton­stad Flaten.

PanelNotakerHallvard Notaker (@hallvardnotaker), Historiker med fagansvar for USAs samtidshistorie på snl.no og forfatter av boka Amerikansk valgkamp:

«Flertalls fiasko (tommel ned). Det er mye å ta av, men jeg vil legge vekt på en overordnet fiasko – presidenten har flertall i begge kamre i Kongressen og har likevel ikke fått vedtatt stort.

De første 100 dagene har vist at republikanernes valgseier ikke kunne løse partiets langvarige problem med intern splid. Det er ikke Trumps feil alene, for spliden skriver seg fra iallfall 2009. Men Trump burde ikke skapt forventninger om at han nærmest ved sin tilstedeværelse alene kunne fremtvinge enighet og dermed et fungerende flertallsstyre. Man må også tro det ville vært mulig å rendyrke forslag med noe større utsikter til å samle partiet, heller enn å kaste inn for eksempel finansiering av muren mens partiet allerede står i spagat. Man kan også tenke seg at han ville gjort det lettere for seg selv om han ikke til stadighet skapte små og store kriser som særlig representantene i Huset må ta stilling til og svare for hjemme.

Når republikanerne ikke evner å få ting gjennom Huset, utfordres ikke en gang demokratenes mindretall i Senatet til å samle sin egen nokså sprikende gjeng om filibustere eller annet.

Mest håpløs av alle enkeltprestasjonene må være måten Trump og ledelsen i Kongressen greide å gjøre shutdown til et spørsmål folk diskuterte i fullt alvor. Vel dekker partigruppen et stort ideologisk spenn, men et republikansk kongressflertall skulle strupe sin egen president? No way to run a railroad.»


Melby-litenSvein Melby (@svmelb), senior­forsker ved Insti­tutt for for­svars­stu­dier:

«Donald Trump kom til Washington for å endevende det han oppfattet som et dysfunksjonelt politisk system. Men etter 100 dager i Det hvite hus kan vi kort konstatere at Trump var ingen match for USAs 230 årige maktfordelingssystem. Dag ut og dag inn maler systemet videre i sin vante gang, og dag for dag gjør systemet Trump til en stadig mindre viktig og stadig mer ordinær president. Innreiseforbudet stanses av rettsvesenet, erstatningen for Obamacare stoppes av konservative republikanere, og ingen ser ut til å ville spandere de nødvendige pengene for å bygge Trumps Mexico-mur. Å få inn et nytt konservativt medlem av høyesterett var en seier, men den ordnet republikanerne gjennom å manipulere avstemningsreglene, og Gorsuch er en dommer som i mangt å mye representerer Trumps rake personlig motsetning. Også på det utenrikspolitiske området har det ene av Trumps valgkampløfter etter det andre falt til jorden ved sitt første møte med virkelighetens verden. Kina var en valutamanipulator helt til Trump snakket med president Xi, NATO var gått på dato helt til Trump snakket med Stoltenberg. Og NAFTA som var den verste handelsavtale noen gang, er ikke verre enn at det kun trengs justeringer. Slik kunne man fortsette. Trump fikk fortjent honnør for å reagere militært på Assads bruk av kjemiske våpen, men så viste det seg at dette i hovedsak var en impulshandling og langt fra noe resultat av en ny gjennomtenkt sikkerhetspolitiske strategi. Og hvilken linje Trump vil følge i sin internasjonale opptreden fremstår som mer uklart enn noen gang.

I sum er dette derfor en av de svakeste innledninger på en presidentperiode jeg kan sies å ha opplevd, i hovedsak fordi Trump ikke har forstått hvordan det amerikanske politiske systemet fungerer, og hvordan verdenspolitikken er skrudd sammen. Å tro at alt kunne ordnes gjennom hans business-deal tilnærming og hans egen person var en gedigen feilvurdering. En del uttalelser fra presidenten i den senere tid tyder imidlertid på at Trump kan ha innsett kompleksiteten har er stilt overfor, og nødvendigheten av ydmykhet og kontinuerlig arbeid  innenfor systemets ramme. I så fall vil det kunne gjøre at hans karakterbok vil se ganske annerledes ut etter hvert. Men erfaringene med Trump gjør at man neppe bør ha altfor oppskrudde forventninger til hans lærekurve.»


Romarheim-litenAnders Romar­heim (@andersrom), forsker ved Institutt for for­svars­stu­dier:

«Trumps første 100 dager har vært både en «rollercoaster» og en skuffelse. Dette har mange årsaker. Trump braset inn i Det hvite hus uten hverken politisk erfaring eller gode forkunnskaper om hva jobben faktisk innebærer.

Dette har resultert i en tidvis amatørmessig politisk håndtering av sensitive og tunge saker, slik som forholdet til Kina og Russland, samt helsereform og innreiseforbud.

De første ukene forsøkte Trump å fortsette i valgkamp-modus. Han avholdt sågar enkelte valgkamparrangementer. Dette er en oppskrift på skandale ettersom governing og campaigning er ganske så ulike disipliner i amerikansk politikk.

Han lot Kellyanne Conway og Sean Spicer fekte rundt seg med alternative fakta og spiss brodd mot media. Han forsto ikke utopien og demagogien i deler av Stephen Bannons ideologiske politikk, med innreiseforbudet og den nå reverserte oppmykningen overfor Russland som de fremste eksemplene.

Etter Flynns avskjedigelse og McMasters inntreden som nasjonal sikkerhetsrådgiver har pila pekt noe mer oppover for Trump. Det proporsjonale militære tilsvaret (bombingen av Syria) til Syrias bruk av kjemiske våpen var gjenkjennelig konfronterende og balanserende amerikansk utenrikspolitikk. Tilnærmingen tilskrives McMaster, Ivanka Trump og Jared Kushner internt i administrasjonen. Særlig presidentens datter kan antas å ha en modererende effekt på den ellers svært hardtslående presidenten. Rollen hennes er uavklart og nepotistisk tilegnet. Men jeg har lenge sagt at det kun var et spørsmål om tid før Ivanka fikke en nøkkelrolle i Trump-administrasjonen. Det fremstår som hun har en spesielt god vei inn til å påvirke Trumps avgjørelser. Trump stoler blindt på Ivanka.

Jeg tror altså at de neste 00 dagene blir bedre for Trump enn den bratte læringskurven han nå har lagt bak seg.

Et annet sunnhetstegn for Trump-administrasjonen er at jeg i øyeblikket ikke husker sist en hårreisende tweet snudde opp-ned på hele det politiske USAs dagsorden. Det er et bra tegn! Men vi vet alle at Trumps lynne kan snu hele administrasjonens retning på viktige saker i løpet av kort tid. Så det er bare å spenne fast sikkerhetsbeltene!»


AlfTomas-litenAlf Tomas Tønnessen (@toenness), Førsteamanuensis i amerikansk kulturkunnskap/engelsk ved Høgskulen i Volda og leder fondet til American Studies Association of Norway:

«Donald Trump lovet mye i valgkampen og har selv bidratt til stor fallhøyde. Når det gjelder konkrete Kongresslover, har Trump fått en svak start. Barack Obama fikk gjennom den store stimuluspakka, lov om likelønn, og helseinnsats for barn i løpet av kort tid. Til sammenlikning mislyktes Trump i alle fall i første omgang med helsereform. Forsøket på reiseforbud var pinlig. Det tar for lang tid å fylle stillinger i regjeringsapparatet. Det har vært fremgang de siste ukene, og James Mattis og Rex Tillerson virker som solide valg til sentrale stillinger. Utnevnelsen av Niel Gorsuch kan på sikt vise seg å bli veldig viktig og veier opp for andre nederlag. Trump har også vist fleksibilitet i forhold til Kina, og dette kan også bli en fordel for Trump på sikt. Han viste handlekraft mot Syria på enn annen måte enn Obama gjorde. Han er i gang med å svekke Obamas miljøreguleringer og styrke næringslivets spillerom. Børstallene er gode. Alt i alt har han kommet middels godt i gang. Terningkast 3.»


Anders Tvegård (@anderstvegard), reporter og tidligere USA-korrespondent for NRK:

«Det har vært 100 dager på skolebenken for en av verdens mektigste. Han har avslørt mangelfulle kunnskaper om styring og samfunnspilarene. En republikansk-styrt kongress har ikke levert og domstolene har ikke akseptert.

Av amerikanske presidenter på 2000-tallet er Trump den som har reist minst, nominert færrest i sentrale posisjoner og, trolig, skapt mest støy og usikkerhet blant allierte hjemme og ute.

Presidenten har sendt kraftfulle signaler om at han er villig til å bruke militæret (Syria og Afghanistan), kan krysse av en konservativ høyesterettsdommer og glede seg over fortsatt optimisme blant børsinvestorene. Kjernevelgerne ser ikke ut til å bry seg om at 100-dagers kontrakten han inngikk med dem, er brutt. Pågangsmotet har ikke tatt slutt.

Kjærligheten til Putin virker kjøligere, mens Kina og NATO er tilbake i varmen. Det har vært kursendringer og justeringer og tidvis virker det som sumpen er i ferd med å suge kreftene ut av ham. Samtidig av med hatten for energien. Synd mye av den kanaliseres på Twitter.»


EirikLokke-liten

Eirik Løkke (@EirikLokke), råd­giver i Civita:

«100 dager med Trump i Det hvite hus har vært som forventet – i den forstand at det har vært et forutsigbart kaos. Trump illustrerer hver eneste dag at han er ukvalifisert og virker å ha null forståelse av hvordan man skal gjennomføre politikk. Man kunne jo mistenke Trump for å drive en form for strategisk kommunikasjon, men hans utbrudd på sosiale medier og hans endring av politiske standpunkt gir liten mening utover å konkludere med at Trump i liten grad har noen sammenhengende politikk han tror på. Han synes mer å reagere på instinkter. Det mest positive for Trump er at han selv etter 100 dager som president har en solid base. Dette fordi han har en oppslutning på omkring 40 prosent. noe som gjenspeiler at en stor andel av velgerne liker at Trump har erklært mediene «fiender av folket» og kontinuerlig anklager nyhetspublikasjoner for å være «fake news». I tillegg har Trump levert på den viktigste lovnaden til konservative kristne i og med at Neil Gorsuch har blitt godkjent som høyesterettsdommer. Men hovedinntrykket etter 100 dager er at Trump er politisk inkompetent og i liten grad greier å gjennomføre konkret politikk.»


Henrik Østensen Heldahl (@HenrikHeldahl), programleder av AMPOLCAST og kommentator på AmerikanskPolitikk.no:

«Positivt: Han har lyktes med noen av løftene. Spesielt Neil Gorsuch som ny Høyesterettsdommer, redusering av statlige reguleringer, å trekke USA ut av TPP, samt å deportere ulovlige innvandrere.

I tillegg har han gjort det skarpt utenrikspolitisk. Han har kommet med et vellykket motsvar mot Assads bruk av kjemiske våpen. Han holdt USA unna en langvarig bakkekonflikt i Syria, samtidig som han svarte presis og konkret på Assads overtredelse. Han har også kjørt en hard linje mot Kina, og brukt truslene med et bedre forhold med Taiwan og handelsrestriksjoner som forhandlingsbrikker i spillet om Nord-Korea. Samtidig har han gjort de mest kritiske NATO-sympatisørene noenlunde fornøyde.

Negativt: Han har et veldig dårlig forhold med Kongressen, som har blitt gjort verre av å omringe seg av et politisk team som er betydelig mer uerfarent enn sine forgjengere. Hans politiske kapital (som var minimal på bakgrunn av hans smale valgseier), er allerede oppbrukt på unødvendige krangler, Twitter-bruk, og etterforskninger av hans valgkamp og kabinettmedlemmer. Alt dette uten et eneste større lovforslag gjennom Kongressen. Kremt*AHCA*kremt.

I tillegg har han akselerert tempoet på Obamas presidentordre, som øker presidentmakten og gjør samarbeidsklimaet i hovedstaden verre. Andre nedturer inkludere #DrainTheSwamp, presidentordrene om innvandring, og penger til veggen.

Karakter: 2/7 tannleger ville anbefalt Trumps som president.»


Vårin Alme (@varinalme), statsviter og kommentator på AmerikanskPolitikk.no:

«Et av problemene med å bedømme en president som Donald Trump er at han, helt siden han kunngjorde kandidaturet sitt, har nytt godt av rekordlave forventninger. Dette har ikke bare gitt ham betydelig rom for feil, men satt ham i stand til stadig å innfri eller overgå disse forventningene. Skal vi kunne bedømme ham ut fra en noenlunde universell standard, må det kontrolleres for de lave forventningene. En måte å gjøre det på er å stryke ut Trumps navn fra overskrifter og nyhetssaker og heller sette inn navn som Clinton, Bush eller Obama. Gjør vi det, er det ingen tvil. Utspillene og tabbene vi har sett fra denne administrasjonen siden innsettelsesdagen ville aldri mottatt noen form for ros om de kom fra foregående administrasjoner.

I løpet av de siste 100 dagene har Trump har satt viktige bilaterale forhold på prøve (med Mexico, Canada, Tyskland og Australia, for å nevne noen), spilt et farlig spill med motstandere som Nord-Korea («There is a chance that we could end up having a major, major conflict with North Korea. Absolutely»), blitt etterforsket av FBI for mulig samarbeid med Russland i innblandingen i presidentvalgkampen og gjentatte ganger løyet eller kommet med usannheter om alt fra millioner av ulovlige stemmer på valgdagen til det han mente var Obama-administrasjonens avlytting av Trump Tower. Samtidig som han har signert en rekke presidentordre, har han ikke oppnådd noen lovgivende seier – det til tross for flertall i begge Kongressens kamre. Løfter som bygging av mur, innreiseforbud og oppheving og erstatning av ObamaCare gjenstår. Trumps store seier så langt er godkjenningen av Høyesterettsdommer Neil Gorsuch, som bare skulle mangle med republikanernes flertall. Så kan det selvsagt hende at denne trenden snur med tiden, og at disse første 100 dagene har fungert som en læringskurve både for Trump-administrasjonen og for de republikanske lovgiverne i Kongressen.»


Carl Straums­heim (@carlstraumsheim), journalist og kommentator på AmerikanskPolitikk.no:

«Med Trump i Det hvite hus og flertall i Kongressen, har Republikanerne klar bane til å forandre USA. Bortsett fra å godkjenne Neil Gorsuch til Høyesterett, har de ikke grepet muligheten. De har ikke blitt enige om hva man skal gjøre med Obamacare, selv etter å ha mast om «repeal and replace» i syv år. Denne uken klarte de såvidt å unngå «government shutdown» — i hvert fall i en uke.

Det Trump har gjort på egen hånd — enten via Twitter eller presidentordre — har virket destabiliserende. Noen høydepunkter: Krangelen om oppmøte ved innsettelsesseremonien. Anklagene om at flere millioner stemte ulovlig (hvor ble det av etterforskningen, forresten?). De pinlige møtene med andre statsledere. Det mislykkede innreiseforbudet. Det andre mislykkede innreiseforbudet. Russland-saken. Flynn-saken. Den oppdiktede overvåkningsskandalen. Fra «We should stay the hell out of Syria» til Syria-bombing, og sabelrasling mot Nord-Korea. En skattereform som ser ut som den ble skrevet kvelden før. Skal, skal ikke om USAs deltakelse i frihandelsavtalen NAFTA.

Det er også interessant å se på det Trump ikke har gjort. Han har ikke gitt innsyn i sin egen skattemelding, som aller første president. Han holder på lørdag valgmøte i Pennsylvania i stedet for å stille opp på White House Correspondents’ Association dinner (Ronald Reagan deltok ikke i 1981, men det var fordi han nettopp hadde overlevd et drapsforsøk. Han klarte uansett å ringe inn).

Som Trump sa denne uken: «This is more work than in my previous life. I thought it would be easier.»

Oppsummert:

via GIPHY


Gooding-liten

George Goo­ding  (@GeorgeGooding), USA-kommentator og mediekritiker, gooding.no:

«Etter 100 dager med President Trump sitter jeg igjen med et inntrykk av at det har vært svært mye prat og lite handling, fra både Trump selv og hans argeste motstandere. Sistnevnte står i fare for å gjøre det lett for Trump å ta gjenvalg i 2020.

Når målestokken for om Trump har lykkes er om han har startet tredje verdenskrig eller ikke, bidrar man til at hver eneste suksess Trump får fremover vurderes større enn den egentlig er. Trump er ikke akkurat kjent for å la være å skryte av sine bragder, innbilte eller ekte.

Den mest soleklare seieren Trump har hatt på 100 dager er demokratenes feilslåtte forsøk på å stanse utnevnelsen av Neil Gorsuch til høyesterett. Her tapte demokratene ikke bare i resultat, men også anseelse blant folket som unnet den nye presidenten å besette den ledige plassen i landets viktigste domstol.

Det virker også som om Trumps fiender ikke skjønner hvordan The Art of the Deal fungerer. Det første forsøket for å dra i land en ny helsereform gikk i vasken, som Trumps motstandere omtalte som om det var første og eneste forsøket de kom til å få. I skrivende stund meisles ut neste forsøk, og flere vil det bli, helt til de klarer å enes om noe på republikansk side. De har frem til minst januar 2019 å lande noe; å innbille seg noe annet enn at de har god tid er å gjøre Trump en tjeneste.

En hver som skjønner noe om forhandlingsteknikk vet at man ikke starter med tilbudet man faktisk ønsker seg. Trumps forhandlingsevner er nok overdrevet «big league» av presidenten selv, men en skal ikke avskrive dem helt. Ved å avskrive Trumps evner til å forhandle helt fordi første runde med forhandlinger ikke går veien er å gjøre seg blind for hva som kan komme, og igjen, senke forventningene såpass at seieren til slutt ser større ut enn den er.

Trump avslutter 100 dager ved å hinte om hans kommende skattereform, som kan bli Trumps største seier på hjemmebane og bane vei for enda fler tapte seter for demokratene i kongressen. Spiller Trump kortene riktig, senkes bedriftskatten til minst 20 %, skattefradragene for de rike forsvinner, og folk flest får en enklere skattemelding. Slikt merkes i de millioner amerikanske hjem, uansett hvor mye demokratene kommer til å mase om «tax cuts for the rich».

Etter 100 dager ser det ikke ut til at demokratene har lært noe som helst fra å bli rundlurt av Donald Trump.»


VegardKristiansenKvaale-litenVegard Kristiansen KvaaleDagbladets USA-korrespondent:

«Donald Trumps første 100 dager i Det hvite hus framstår som en endeløs og overveldende rekke med løgner, kaos, fiasko, helomvendinger og noen bittesmå lyspunkter.

Det hele er drevet fram av en president som åpenbart mangler kunnskap og ideologisk overbevisning, var fullstendig uforberedt på omfanget av jobben og er omgitt av rådgivere som også mangler politiske erfaring. I tillegg har han fylt opp regjeringen sin med milliardærer og hvite middelaldrende menn. Kvinner og minoriteter er skjøvet ut, mens høyreekstreme nasjonalister er tatt inn i varmen. Store deler av administrasjonen – Trump inkludert – tramper nærmest rundt i interessekonflikter mellom egne forretninger og sitt politiske virke. Jobber presidenten egentlig mest for å sikre sine egne merkevarer? Jobber utenriksminister og tidligere toppsjef i Exxon, Rex Tillerson, for USAs interesser, eller er det viktigere for ham at Russland lar Exxon få drive sin oljevirksomhet i landet? Listen av slike spørsmål er allerede blitt fullstendig overveldende. På toppen av det hele foregår det omfattende etterforskninger av hvordan Trump og hans medarbeidere kan ha samarbeidet med Russland om å påvirke det amerikanske valget. Funnene så langt er mildt sagt foruroligende.

Foreløpig ser Trump stort sett ut til å være opptatt av én ting: Hvordan han selv tar seg ut. Dermed fortsetter han sin populistiske retorikk rettet mot kjernevelgerne. De svarer med å juble, mens resten av landet og verden biter negler i skrekk og gru over hva den uforutsigbare presidenten finner på.

Innenrikspolitisk har han ikke fått til stort til tross for det republikanske flertallet i Kongressen. En liten suksess sett fra hans ståsted, er at hans kandidat, Neil Gorsuch, ble utnevnt til høyesterettsdommer. Men hans store løfte om å fjerne og erstatte Obamacare, endte raskt i et kaos og nederlag. Også hans løfter om en omfattende skattereform og omfattende satsing på infrastruktur ser foreløpig ut til å være temmelig i det blå. Med manglende politisk erfaring og sensibilitet har ikke Trump en gang klart å få med seg sitt eget parti. Muren mot Mexico ser det også ut til å bli amerikanske skattebetalere som får regningen for – dersom den noensinne blir bygd. Hans foretrukne virkemiddel så langt har vært å signerer den ene presidentordren etter den andre. De fleste av dem er ren symbolpolitikk som ikke endrer på stort. Og minst to av dem knyttet til innvandringspolitikken er allerede stanset eller bremset av rettsvesenet.

I utenrikspolitikken holder ikke Trump det han lovet i valgkampen. I stedet har han lyttet til mer konvensjonelle, republikanske rådgivere. Han sendte blant annet bomber mot Syria, selv om han i lang tid hadde argumentert mot å blande inn USA. Han har også snudd og mener ikke lenger at Nato er utdatert. Han har dessuten utviklet en god tone med Kinas president etter å ha brukt mye tid på å lange ut mot landet for å stjele amerikanske arbeidsplasser. Samtidig har forholdet til Putin og Russland utviklet seg til å bli langt verre etter at Trump i valgkampen omtalte den russiske presidenten i rosende ordelag. Med Trump har også spenningen i forholdet til Nord-Korea økt dramatisk. Den store frykten i disse dager er knyttet til hvordan en mann, som viste større interesse for sjokoladekake og sa «Irak» da han skulle fortelle en journalist at han hadde bombet Syria, og som gjentatte ganger har demonstrert en svært begrenset kunnskap om grunnleggende utenrikspolitiske spørsmål, kan komme til å gjøre skjebnesvangre feil som utløser store internasjonale konflikter.

Oppsummert: På sine første 100 dager har ikke Trump fått til stort av det han lovet i valgkampen. Han ser ut til å innse at jobben er langt mer krevende enn han trodde og har få kvaler med å bryte løftene. Samtidig ser ikke framtida lys ut. Hans vilje til å skyve kvinner og minoriteter ut og heller prioritere USAs rikeste og landets høyreekstreme nasjonalister, hans ufølsomhet og manglende vilje og evne til å komme andre enn sine kjernevelgere i møte, hans store mangel på kunnskap og innsikt, og hans impulsivitet, uforutsigbarhet og narsissisme er en oppskrift på kaos og konflikter.

Terningkast: Null»


Anders Giæver (@vganders), kommentator og tidligere USA-korrespondent for VG:

«Syns det går omtrent akkurat som forventet foreløpig. Mer spent på hvor raskt han lærer, og hvordan det vil se ut om et år.»


Og jeg?


Are Tåg­vold Flaten (@AreFlaten), redaktør av AmerikanskPolitikk.no og forfatter av Sirkuset: Clinton, Trump og tidenes valgkamp:

«Med utgangspunkt i alt Trump lovte velgerne sine i løpet av de første 100 dagene som president, så har han ikke særlig mye å vise til. Han står seg sånn sett dårlig sammenlignet med de fleste forgjengerne, og særlig når det gjelder standen på meningsmålingene etter 100 dager. Trump kan takke Mitch McConnell for å ha fått igjennom en konservativ høyesterettsdommer, men har samtidig gått på flere pinlige nederlag det kunne vært mulig å unngå. Det ser også ut til at han begynner å tilpasse seg Washington mer enn han har klart å endre Washington. Utenrikspolitisk framstår han nå på en helt annen måte enn han forespeilet i valgkampen, noe mange av dem som støtter det han for eksempel foretok seg i Syria priser seg lykkelige for. Når det gjelder presidentembetet så har en rekke falske utsagn bidratt til å svekke presidentens troverdighet. Som Trump sa det på tirsdag: ‘No administration has accomplished more in the first 90 days.’ Det understreker viktigheten av å følge med på det Trump faktisk gjør, framfor det han sier fra dag til dag. Jeg tror han har lært av den humpete starten, og at han vil strekke seg langt for å unngå pinlige nederlag i den republikansk-ledede Kongressen ved neste korsvei.»

Foto: Gage Skidmore.

Ingen kommentarer