Mer

    Den absurde realismen i Veep

    Glem House of Cards. Veep er det mest realistiske fiktive politiske universet på TV-skjermen.

    I januar skrev Vox-skribent Todd VanDerWerff om TV-seriene han mener gjenspeiler de ulike administrasjonene i Det hvite hus. I artikkelen «The past 10 presidencies, explained by the TV shows that defined them«, argumenterer han for at 24 best beskriver administrasjonen til George W. Bush, med det febrilske ønsket om å holde nasjonen trygg mot terror etter sjokket av 9/11. Videre skriver han at det er Parks and Recreation som på best måte gjenspeiler Obama-administrasjonen. Dette i hovedsak på grunn av Leslie Knopes utrettelige pågangsmot og syn på offentlig tjeneste som nobelt arbeid, samtidig som hun i stadig større grad utfordres av misnøye og mistro blant velgerne.

    I artikkelen, som ble publisert dagen før innsettelsen av Donald Trump som USAs 45. president, gjøres det ingen forsøk på å spå hvilken TV-serie som vil bli beskrivende for Trump-administrasjonen. Og det er selvsagt også for tidlig å si noe definitivt om en presidentperiode som kun såvidt er i gang. Men sannheten er at det, helt siden Trump kunngjorde sitt kandidatur sommeren 2015, siden Bernie Sanders seilte opp som en uventet trussel mot Hillary Clinton, siden den absurde og stadig styggere valgkampen mellom Clinton og Trump begynte, og ikke minst siden Trump ble innsatt som president, kun har vært én TV-serien som har vært i nærheten av å fange dagens politiske klima i USA.

    Og denne uken kom Veep med sin sjette sesongpremiere.

    Maktbegjær og mangel på kontroll

    HBO-serien som nå er i sin sjette sesong er skapt av Armando Iannucci. Den følger i fotsporene til serien The Thick of It og filmen In the Loop og beskriver arbeidshverdagen til politikeren Selina Meyer. Hun ønsker seg ikke noe høyere i denne verden enn å bli president, men lider stadig i visepresident-stillingen hun forakter.

    Julia Louis-Dreyfus spiller en kvinnelig politiker full av maktbegjær og ikke fullt så belemret med kunnskap, men med fullkommen forståelse av det politiske spillet og realitetene i Washington, D.C. Som New Yorker-journalist Ian Parker beskriver henne, er Meyer

    neither corrupt nor politically extreme but harried, maddened by her job’s taunting combination of power and powerlessness, and forever at risk of public embarrassment. Meyer’s dominant mood—panic blunted by exhaustion, as she attempts, cursing, to outrun a political shit storm.

    Om det ikke har vært treffende for amerikansk politikk siden tidenes morgen, er det i det minste beskrivende for det politiske klimaet i amerikansk politikk – og ikke minst for stemningen som preget Hillary Clintons presidentkampanje – siden Donald Trump feide inn på banen i 2015.

    Når livet imiterer kunsten

    Men det er ikke kun karakterene, stemningen og handlingene i Veep som gjør at den fanger dagens politiske klima. Gjennom valgkampen og de første ukene av Trumps presidentskap har Veep-fans betraktet hendelser og utsagn på den politiske arenaen med en slags følelse av déjà vu: Dette har vi sett før. I fiktiv form. I Veep.

    Blant disse øyeblikkene var Trumps valgkampmøte i Nevada. Foran tusenvis av entusiastiske velgere fra staten insisterte han på feilaktig uttalelse av statens navn, uten å ense at tilhørerne tok til motmæle.

    Dette lignet bemerkelsesverdig på replikkutvekslinger mellom Meyers stab og rådgiver Kent Davison, spilt av Gary Cole. Davidson, en nerdete statistikkentusiast som på et tidspunkt refereres til som «the Pol Pot of pie charts», irettesetter stadig og til irritasjon for Meyer og resten av staben, uttalelsen av «Nevada», uten at det får dem til å korrigere den.

    Så har vi det faktum at serien, i slutten av sesong 5, tar for seg dødt løp mellom kandidatene før det – i en sidekommentar – kommer frem at Meyer i realiteten har vunnet, men at stemmene som ville ha gitt henne seieren har forsvunnet. Ønsket om å bli den første valgte kvinnelige presidenten går tapt på grunn av valgsystemet, og Meyer, som ønsker seg presidentskapet over alt annet, blir tvunget til å møte opp på en annens innsettelsesseremoni, etter å ha tilbrakt tiden etter tapet blant annet liggende på teppet i Det ovale kontor. Flere ganger har hun vært så nær, før stillingen hun ønsker seg snappes av en annen i siste sekund. Høres det kjent ut? Og husk at det hele ble skrevet før Clintons tap i november.

    Så må vi nevne de slående likhetene mellom pressetalsmann i Trump-administrasjonen, Sean Spicer, og Veeps Mike McLintock. McLintock har sjarmert som den velmenende men håpløse pressesekretæren i Meyer-administrasjonen siden Veeps første sesong gikk på lufta i 2012. Som Spicer, som heller ikke er helt ulik i utseende, har McLlintock for vane stadig å lete etter ord, tråkke i salaten og gjøre mer skade enn han er til hjelp. Og mens Meyer stadig snakker om å sparke ham, beholder han på mirakuløst vis jobben gjennom fem sesonger.

    Det absurde blir det realistiske

    Likhetene og overlappingen mellom det fiktive universet i Veep og reelle politiske hendelser den siste tiden er til tider ikke til å tro. Dette presiserte en av forfatterne bak TV-serien, David Mandel, da han ble intervjuet på podkasten Pod Save America i forkant av sesongpremieren. I intervjuet ble han spurt av vert og tidligere taleskriver for Obama, Jon Favreau, om ikke Trump-administrasjonen hadde «out-Veep’d Veep» («What do you do with a show about the absurdities of Washington when Trump is president?»). På dette svarte Mandel at han allerede har måttet fjerne noe av det mer absurde materialet fra sesong 6, da det til tider ble for likt det virkelige liv.

    I’ll give you a perfect example, which is—it sounds silly, you can’t even imagine you’re talking about something real—but at some point in the season, I had to turn to our writers and go, “We have to take the golden showers joke out because of what’s going on in the news today.” So we hadn’t shot it yet, but there was a joke in the script. I think it was Jonah that we were making fun of—because, eventually, in the quest to embarrass Jonah, you will get to a golden showers joke—and it had to come out. Because if we’d done it, first of all it’s eight months later by the time it airs, and it starts to feel like a stale, old, hacky reference. But also, it doesn’t exist anymore. The purity of golden showers has been lost. Never again can you think of just an honest, good-old-fashioned golden shower without thinking of Trump. It’s ruined. He’s ruined the golden shower.

    Når en spøk som denne, som i de fleste omstendigheter vil anses som en absurditet forbeholdt det fiktive politiske univers, plutselig får virkelige konnotasjoner, sier det noe om hvorfor denne serien om det absurde nå er blitt det mest realistiske politiske TV-showet.

    Ved siden av vanvittige paralleller som denne, har vi også den generelle tonen i Veep, som fanger den som synes å prege Det hvite hus disse dager. Interne intriger og maktkamp i staben, stadige amatørmessige feil og påfølgende forsøk på å spinne og snu dem til egen fordel, om det er overfor pressen eller politiske spillere, og en stadig frustrasjon over at tilfeldigheter synes å drive agendaen, er alle fanget i Veep.

    Kanskje best kan det eksemplifiseres av øyeblikket da Trump inviterte pressen til signeringen av en presidentordre om internasjonal handel – for så å glemme å signere den. Dette ble raskt satt inn i Veep-kontekst på Twitter.

    https://twitter.com/McJesse/status/847939981284974594

    Virkelighetsflukt?

    På samme tid som Veep gir et mer realistisk bilde av dagens politiske klima i USA enn noen annen serie, tilbyr den også en befriende distanse fra det. Som HBO-sjef Richard Plepler har bemerket, har forfatterne bak Veep, samtidig som de parodierer graden av kynisme i Washington, også tonet den ned i TV-serien. Han argumenterer for at Veep, ved hjelp av ironi og fokus på tabber og tilfeldigheter snarere enn rent utspekulert spill, tilbyr en fluktrute fra sin egen politiske æra. På denne måten føyer Veep seg i rekken av TV-serier som, samtidig som de beskriver elementer i det virkelige liv, også gir rom for virkelighetsflukt. Matthew Yglesias beskriver det på følgende vis:

    The sentimental favorite, of course, is The West Wing, a show in which politics is about the Big Ideas and Big Issues that brought most of us to DC in the first place. The most exciting is House of Cards, where plots and intrigues keep you bingeing to the end. But the most realistic, by far, is HBO’s Veep, which, though broad in its satirical arcs, correctly catches the absurdity and triviality that dominates the daily lives of the most important people in government.

    Vårin Alme
    Vårin Alme
    Utdannet statsviter ved NTNU og Universitetet i Oslo. Jobber som forsker og doktorgradskandidat med fordypning i amerikansk utenriks- og alliansepolitikk. En av stemmene i podkasten "Amerikansk politikk".

    Les også