Republikanerne akselererer entusiastisk mot en avstemming over Neil Gorsuch, mens demokratene organiserer en ukoordinert filibuster. Konsekvensene for demokratene vil være svært skadelige.

«Esler og elefanter» er en ukentlig spalte om amerikansk politikk. Vårin Alme og Henrik Østensen Heldahl skriver annenhver uke. Denne uken: Heldahl om Gorsuch og «the nuclear option».

Den føderale dommeren Neil Gorsuch, Donald Trumps nominerte til å fylle det tomme setet i Høyesterett, skal opp til avstemming i Senatet på fredag. Gorsuch, som er like kvalifisert som han er konservativ, blir nå forsøkt blokkert av demokratene. Hos republikanerne er han en innertier, mens demokratene er bekymret for hans støtte til overdrevet pengebruk i politikken, samt små, private selskapers makt til å hindre prevensjonsdekning til sine arbeidstakere basert på religiøs overbevisning. Det er for mye å svelge for mange av demokratene som føler at nominasjonen ble snappet foran nesen deres.

Barack Obama kom nemlig ingen vei da han nominerte den moderate (og ekstremt kvalifiserte) Merrick Garland til Høyesterett for litt over et år siden. Republikanerne hadde flertall i Senatet, og kontrollerte derfor det øvre kammerets komitéer. De brukte makten til å blokkere nominasjonen fra selv en enkel høring. Dette var høyt politisk spill, som brøt alle presedenser. Hadde Hillary Clinton vunnet valget, og demokratene tatt over Senatet, ville hun kunne nominere en langt mer liberal dommer. Republikanerne gjorde denne vurderingen fordi det var snakk om å erstatte setet til Antonin Scalia, en meget konservativ dommer, noe som dermed ville ha snudd balanseforholdet i USAs høyst politiserte høyesterett mot venstre.

Republikanernes blokkade av Garland brøt alle tradisjoner, og representerte det verste av partipolitikk. Samtidig var det med visshet om konsekvensene. Skulle demokratene ha brutt dette måtte de ha gitt tilbake med samme mynt gjennom å blokkere alle lovforslag mens republikanerne frøs ut Garland. Noe de ikke trodde var nødvendig siden de skulle vinne presidentvalget senere på året.

Demokratenes filibuster av Gorsuch er også kontroversiell. Det er uvanlig at kandidater av Garland og Gorsuchs’ kaliber møter så mye motstand. Det samme var demokratenes forsøkte filibuster av Samuel Alito i 2005 (med Schumer, Clinton og Obama ombord). Mindre kvalifiserte, mer kontroversielle nominasjoner, som Robert Bork i 1987 og Clarence Thomas i 1991 har tidligere møtt større motstand.

«Going nuclear»

Demokratene er forståelig nok frustrerte over behandlingen av Garland, men de risikerer nå å synke ned til republikanernes nivå. Utøver de en filibuster mot Gorsuch vil det resultere i at republikanerne endrer Senatets regler for å redusere terskelen for nominasjoner til Høyesterett fra 60 til 51 stemmer. Dette omtales som The nuclear option, en tolkning av Grunnlovens vage senatsregler som gir Senatets formann (for øyeblikket Mike Pence) muligheten til å endre reglene ved rent flertall. Demokratene senket i 2013 terskelen for alle presidentens nominasjoner med Høyesterett som eneste unntak. Skulle dette skje vil det være enklere å innsette mer ideologisk ekstreme dommere fra begge sider.

For Det demokratiske partiet er det ingenting å tjene på å blokkere Gorsuch. Går filibusteren igjennom vil republikanerne endre reglene, og i fremtiden gi Trump muligheten til å nominere enda mer konservative dommere. De tre eldste høyesterettsdommerne er Ruth Bader-Ginsburg (84) og Stephen Breyer (78), som begge ble nominert av Bill Clinton, og Anthony Kennedy (80), som ble nominert av Reagan, men som representerer rettens ideologiske sentrum. Er en av disse den neste som enten dør eller pensjonerer seg vil Trump kunne erstatte dem med en konservativ dommer ved rent flertall i Senatet. Å åpne opp denne muligheten for å blokkere en nominasjon som ikke endrer rettens ideologiske balanse vil være en av de mest korttenkte avgjørelsene i nyere amerikansk politisk historie.

For øyeblikket har demokratene nok stemmer til en filibuster, siden kun tre av deres egne skal stemme for cloture (å avslutte debatten og føre nominasjonen videre til en endelig avstemming). Til og med moderate demokrater, som sier de bryr seg om å opprettholde Senatets regler og tradisjoner, slik som Bill Nelson (Florida), Patrick Leahy (Vermont) og Jon Tester (Montana), har blitt med på Chuck Schumers (D-New York) filibuster.

De ideologiske ytterpunktene dominerer

Demokratenes balansegang er prekær. På den ene siden må de alle unngå å framprovosere en primærvalgsmotstander fra venstre ved neste gjenvalg. På den andre siden er flere av dem avhengige av støtte fra konservative demokrater og uavhengige velgere ved neste valg. 10 demokrater fra delstater vunnet av Donald Trump skal opp til gjenvalg i 2018 (syv av dem vil blokkere Gorsuch). Målingene viser at folket vil ha Gorsuch gjennom, noe som tyder på at demokratene gjør feil valg.

Demokratene i D.C. kjenner på presset fra partiets aktive venstreside, noe som gjør valget vanskelig. Pam Keith, som vurderer å utfordre den populære Florida-senatoren Bill Nelson i demokratenes primærvalg i Florida i 2018, fortalte nylig Politico «I think the leaders are learning that the appetite for outright obstruction is as high on our side as it ever was for the Tea Party.» Hvis dette stemmer vil vi se lite samarbeid mellom demokratene og presidenten.

Schumer har nettopp tatt over som minoritetsleder, og kan ikke svikte partiet umiddelbart. Med denne filibusteren vil han kjøpe seg godvilje hos Indivisible-bevegelsen, samtidig som han holder partiet samlet i sin motstand mot den meget upopulære presidenten. Schumers vurdering er at dette er viktigere enn Gorsuch og nuclear option.

Problemet med en så korttenkt fremgangsmåte er at de vil risikere å skyte seg selv i foten når republikanerne gjennomfører the nuclear option. Skulle en av de liberale dommerne bli erstattet med den neste Clarence Thomas vil den ideologiske balansen være plantet på høyresiden i enda en generasjon, og demokratene vil kun ha seg selv å takke.

Neste uke: Vårin Alme.

Illustrasjon: John Darkow.

Ingen kommentarer